Fawzi får meg til å tenke på hvem sønnen min kan bli

Fawzi Warsame snakker om Norge 20 og 30 år fram i tid. Om fellesskap, politikk og hvor landet skal.

Samtidig ser noen 20 og 30 år tilbake. På oppveksten hans, etnisiteten og hudfargen. På hvor han kommer fra.

Det gjør jeg også. For når jeg ser Fawzi, ser jeg noe av meg selv. Jeg ser barna mine og ungdommene jeg jobber med.

Kanskje gjør jeg dermed noe av det samme som dem jeg kritiserer: Jeg fester meg også ved bakgrunnen hans. Forskjellen ligger kanskje i at jeg samtidig prøver å se hvem han har blitt, og hvor han vil ta Norge.

Jeg håper vi blir uenige

Hvor han faktisk tar landet, vil tiden vise. Jeg kommer sikkert til å være enig med ham noen ganger og uenig andre ganger. Det er egentlig det jeg håper på.

Målet er ikke å støtte en politiker fordi han har min hudfarge. Målet er å kunne være like uenig med ham som med alle andre, uten at hudfargen hans først må forklares.

«Målet er å kunne være like uenig med ham som med alle andre, uten at hudfargen hans først må forklares.»

Det er ikke bare de som er kritiske til innvandring, som legger merke til bakgrunn. Det gjør også vi som kjenner oss igjen.

Vi mangler ikke mennesker ute i verden å identifisere oss med. Mange med minoritetsbakgrunn har brutt barrierer og skrevet historie. Men kanskje trenger vi fortsatt noen her hjemme som blir synlige på steder der barna våre ikke alltid har sett mennesker som ligner dem.

For representasjon påvirker ikke bare hvordan andre ser oss. Den påvirker hvordan vi ser oss selv. Hvordan jeg ser barna mine, og hvordan de ser seg selv – og meg.

Bildene barna møter

Barna mine har også sett politisk reklame der mørkhudede ungdommer fremstilles som gjerningspersoner og en hvit gutt som offer. Da var jeg ikke først og fremst redd for at hvite gutter skulle bli redde for mørke gutter. Jeg var redd for at sønnen min skulle se reklamen og begynne å se seg selv gjennom det bildet.

Det vi ser igjen og igjen, blir ikke bare et bilde av «de andre». Det kan bli et bilde av oss selv.

Derfor betyr det noe når sønnen min ser en mørkhudet mann stå i politikkens dagslys og snakke om Norges framtid. Ikke som problemet eller temaet i debatten, men som en av dem som er med på å bestemme hva debatten skal handle om.

Hvem kan de bli?

Jeg tror ikke jeg er alene om å tenke på Barack Obama. Ikke fordi historiene eller politikken er den samme, eller fordi Fawzi skal være «Norges Obama». Men fordi representasjon kan bety noe langt utover politikken.

Den påvirker samtalene vi har med barna våre, med hverandre og med oss selv. Og kanskje viktigst: Samtalene barna har med seg selv.

Hva tror de er mulig? Hvor hører de hjemme? Hvem kan de bli?

Bakgrunnen til Fawzi vil fortsatt få oppmerksomhet, også fra meg. Det kan han ikke styre. Men kanskje kan han være med på å forandre hva den betyr.

Jeg håper han tar Norge framover, og at han bidrar til å bringe samtalen om innvandring, identitet og tilhørighet videre. Og jeg håper barna våre en dag kan se en politiker med Fawzis hudfarge og først spørre: Hva står han for? Ikke: Hvor kommer han egentlig fra?