Foto: TrAP
Da arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng (Ap) erkjente at partiet hadde vært for naive i innvandringspolitikken, fulgte en velkjent diskusjon om hvem som hadde advart først. Nasra A. Omar, daglig leder i kulturorganisasjonen TrAP, er mer opptatt av hva innrømmelsen skal føre til.
– Å erkjenne feil er som regel en god begynnelse på å gjøre noe riktig. Det er befriende med politikere som tør å erkjenne feil, men dersom vi skal komme videre nå, må vi unngå at debatten igjen låser seg i gamle politiske fronter, sier hun til Utrop.
Stensengs uttalelser kom i NRKs «Debatten» 27. oktober. Hun sa at Ap hadde undervurdert hvor vanskelig det var å lykkes med integrering, og understreket at utfordringene hadde vedvart under flere regjeringer.
Omar ønsker erkjennelsen velkommen, men mener den først får verdi dersom den følges av vilje til å lære. Hun etterlyser en debatt der resultatene av politikken får større plass enn partienes behov for å få rett.
Kan stille krav og vise respekt
For Omar er det ingen motsetning mellom å anerkjenne det innvandringen har tilført Norge, og å snakke åpent om det som ikke fungerer. Hun mener utenforskap, manglende norskkunnskaper, negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og vansker med å komme i arbeid må tas på alvor.
Samtidig advarer hun mot at disse problemene får definere alle med innvandrerbakgrunn. En slik framstilling overser både dem som deltar og bidrar, og forskjellene mellom mennesker som møter ulike hindringer.
– Bak statistikkene finnes det mennesker med ulike historier, livsutfordringer, forutsetninger, ambisjoner og erfaringer. Mange har funnet sin plass i det norske samfunnet, mange bidrar gjennom arbeid og deltakelse og er ressurser og viktige medvandrere i våre lokalsamfunn.
Hun mener tydelige forventninger til deltakelse kan gå sammen med respekt for menneskers bakgrunn. Men forventningene må også følges av muligheter til å innfri dem.
Hvem slipper inn i fellesskapet?
Når politikere etterlyser bedre norskkunnskaper, mener Omar at de også må sikre god tilgang til språkopplæring. Når de ber flere delta, må de undersøke hvilke hindringer som møter dem som forsøker.
– Vi kan ikke lenger etterlyse deltakelse i fellesskapet uten også å spørre hvor åpne våre egne fellesskap faktisk er. Arbeidsgivere, kommuner, skoler, frivilligheten og myndighetene har alle et ansvar.
Hun legger vekt på de hverdagslige situasjonene der mennesker blir kjent og får tillit til hverandre. En jobb, et foreldremøte eller vennskap mellom barn kan gi tilhørighet som politiske erklæringer alene ikke skaper.
Dette ansvaret fritar ikke den enkelte fra å bidra, understreker hun. Omar mener det er rimelig å forvente at mennesker arbeider når de har mulighet, respekterer demokratiske verdier og anerkjenner andres rett til å bestemme over eget liv.
Frihet må gjelde også innenfor familien
Omar trekker særlig fram barn og unge som lever med ulike forventninger hjemme og i samfunnet rundt seg. Hun mener likestilling, ytringsfrihet og religionsfrihet skal beskytte også dem som møter press i egne miljøer.
– De skal ikke måtte velge mellom tilhørighet til familien og friheten til å forme sine egne liv. Å forvente at mennesker deltar i arbeidslivet når de har mulighet til det, respekterer fellesskapets demokratiske verdier og anerkjenner individets frihet, handler ikke om en identitetsavvisning. Det handler om å etablere et felles grunnlag for å fortsette å leve sammen.
Dermed må integreringsdebatten romme både vern mot kontroll og retten til å høre til, slik Omar ser det. Hun vil ha tydelighet om rettigheter og plikter, uten at mennesker selv blir omtalt som problemet.
Vil vite hvorfor noen lykkes
I en kommentar etter NRK-sendingen etterlyste Utrop konkrete svar på hvilke grupper og resultater politikerne viste til når de snakket om sviktende integrering. Kommentaren kritiserte også at innvandring, integrering og islam ble blandet sammen, slik at det ble uklart hvilke problemer debatten skulle løse.
Omar etterlyser en grundigere undersøkelse av erfaringene som allerede finnes. Hun vil vite hvilke tiltak som har gitt resultater, hvorfor noen kommuner lykkes bedre enn andre, og hva mennesker som har møtt store hindringer, kan fortelle om tjenestene de har fått.
– Vi trenger en integreringspolitikk som i større grad bygger på dokumenterte resultater, lokal kunnskap og erfaringene til menneskene det gjelder. Vi trenger mennesker med innvandrerbakgrunn som blir lyttet til, både når de forteller om mulighetene de ser for seg, og når de beskriver utfordringer vi ikke har tatt tilstrekkelig på alvor.
Hun forstår både dem som mener Stensengs erkjennelse kommer for sent, og dem som opplever ordbruken som generaliserende. Selv ønsker hun at oppmerksomheten nå rettes mot hva som skal gjøres.
– Spørsmålet er ikke bare om vi har vært naive. Spørsmålet er hva vi nå er villige til å lære, og mest av alt, hva vi er kapable til å gjøre annerledes.
