– Jeg har fått en av de kuleste jobbene som finnes, er tonen fra AUF-leder Mani Hussaini.
Foto: Kari Bye
Jeg har fått en av de kuleste jobbene som finnes

Banebryteren

Mani Hussaini ble valgt som leder for AUF i fjor høst. – Jeg vil at folk skal se på meg og tenke "har han klart det, skal jeg også få det til!", sier han.

Utrop nr. 18/2015 (30.04.2015)

Du må se kontoret mitt før vi går ut, da!  

Mani Hussaini hilser blidt på AUF-kollegaer vi passerer før han stolt viser fram kontoret. Han er sjefen i 8. etasje med utsikt over hele Youngstorget.

– Her har Anniken Huitfeldt og Eskil Pedersen sittet, sier han og smiler bredt.

På bordet står det som er igjen av blomsten moren ga ham i høst, to grønne blader henger over pottekanten. På veggen henger det små bilder vertikalt av ham og en jente.

 – Alle tror det er kjæresten, da, men det er nestlederen. Hun ga den til meg da jeg fikk jobben, sier han lattermildt.

Kjæresten sitter likevel trygt på Manis venstre side helt nederst på bildet . Rommet er ryddet for anledningen, men egentlig har han mest lyst til å sitte ute i sola på Politikeren. På de knappe 200 meterne over Youngstorget har han hilst på flere venner og bekjente.

– Jeg synes det fantastisk å være ute blant folk og møte nye mennesker, og jeg tror jeg har blitt ganske flink til det, sier han. 

Den kuleste jobben
Mani har bakgrunn i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo. Masteroppgaven i teknologi, innovasjon og kunnskap har han måttet utsette nok en gang. Det har blitt travelt for den unge lederen, som har reist Norge rundt og besøkt lokallag siden han ble valgt i oktober i fjor. Det har vært lærerikt.

– Det har vært kjempeviktig å lære å kjenne de ulike lokallagene bedre og høre hva de har å fortelle. Jeg er fortsatt formbar som politiker, når du har passert 40, da er du ferdig. Da mener du det samme helt til du dør, sier han og ler.

Mani bruker hendene når han prater, forteller med innlevelse og ler ofte. Moren mener han er morsom. Ikke akkurat den mest objektive observatøren, innrømmer han, men at han har et godt lag med folk er i hvert fall tydelig.

– Jeg prøver å ikke fomle med mobilen eller være opptatt av alle andre ting når jeg møter andre. Det er en hektisk hverdag og derfor er tilstedeværelsen viktig, særlig når jeg er med familie og venner, sier han.

Han mener å ha fått en av de kuleste jobbene som finnes, samtidig som det er noe overveldende med all oppmerksomheten og ikke minst ansvaret som følger med det å lede landets største politiske ungdomsorganisasjon. De første dagene var han opptatt av å ikke gjøre noe feil, men ettersom månedene har gått har han klart å senke skuldrene og fokusere på å fremme saker.

– Vi har mange flotte folk som jobber for å fremme vår politikk, og det å vite at du er kaptein for det laget, er helt fantastisk.

Fra Syria til Norge- en politisk reise
Mani skulle egentlig bli tannlege, men var overlykkelig da han ikke kom inn på studiet.

– Jeg tåler ikke synet av blod. Og dessuten hadde jeg ikke gode nok karakterer, forteller han.

Bak smilet ligger en mer alvorlig mine. Det var nemlig ikke så enkelt å vri seg unna foreldrenes ønsker og forventninger. Den kritiske fasen var da han kom inn på farmasi i Tromsø.

– Da så jeg dypt inn i øynene på mamma og sa ”skal du virkelig sende sønnen din heeelt opp dit?”. Hun begynte nesten å gråte, og jeg slapp å begynne på farmasi og kunne få velge hva jeg ville, sier han fornøyd.

Manis familie flyktet fra Syria i 1998, først til Sverige, så rundt i ulike kommuner i Norge før familien endelig fikk opphold og endte opp i Årnes ved Jessheim. Men Mani liker å si han er fra Jessheim. Det er der han gikk siste året på videregående og hvor han reiser ”hjem” for å treffe venner og familie. At Mani ble politiker, er ikke tilfeldig.

– Politikk er fast diskusjonstema rundt middagsbordet, særlig utenrikspolitikk. Foreldrene mine tror de er eksperter, men jeg har mine egne meninger om akkurat det, sier han og humrer.

Litt mer alvorlig forteller han om moren og faren som begge var politiske aktive i Syria, før de måtte flykte. 

– Det var politiske møter i stua vår hjemme, og jeg husker at jeg fikk sitte på fanget til pappa og høre på de voksne, både menn og kvinner – hvilket i seg selv er uvanlig i Midtøsten, diskutere og drikke whisky.

Et barndomsminne som har brent seg fast, er faren som sitter og skriver på en skrivemaskin. Mani er syv-åtte år og sitter ved siden av og observerer. Av og til spør han om hva han skriver om og kan ennå høre lyden av tastetrykkene og rullen som skyves tilbake ved linjeskift.

På den tiden visste ikke Mani at det faren skrev, kunne være straffbart. Familien er kurdere, en minoritet som fortsatt diskrimineres i deler av Midtøsten. I Syria er det ulovlig å snakke kurdisk i offentlig sammenheng og politisk aktivitet blir slått hardt ned på. Selv om familiens historie har satt sine spor, mener han selv dette ikke var grunnen til at han meldte seg inn i AUF.

– Det var helt utrolig å se at vi ble tatt på alvor. Jeg trodde rett og slett ikke at det var mulig at ungdommer kunne være med å bestemme, sier han og ser på journalisten med store øyne.

Asylbarna - en levd erfaring
Mani er tydelig i en modus han liker godt, nemlig det politiske. Han sitter fremoverlent og gjennom Ray-Ban brillene ser han rett på meg. Selv om hjertesaken er klima, er asylpolitikken også spesielt viktig for Mani.

– Tenk at vi for eksempel fikk gjennomslag for en del av sakene våre på landsmøtet nylig. At vi klarte å endre slagordet for Arbeiderpartiets asylpolitikk fra ”streng og rettferdig” til ”human og rettferdig” og i tillegg gå inn for å ta i mot 10.000 syriske kvoteflyktninger i løpet av de neste to årene! Det var en viktig seier for AUF og for meg, sier han.

Han mener det bør være et politisk mål å få ned ventetiden på saksbehandlingen i asylsaker, og at det tas ekstra hensyn til barn, slik stortingsmeldingen ”Barn på flukt” tilsier. 

– Foreldre kan lyve av ulike årsaker, men det skal ikke gå utover barna. Samtidig er det et problem at når saker treneres gjennom klage på vedtak, fører det til at familier blir værende og får økt tilknytning til Norge. Jeg tror at rask behandlingstid på søknader og vedtak må til for å stoppe dette.

– Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne er ikke særlig positiv til å øke antall kvoteflyktninger og mener at kommuner allerede strever med å bosette de som er kommet til landet. Det er vel bekymringsverdig at flyktninger med opphold blir sittende å vente på mottak?

– Jeg er enig med Horne i at ventetiden for dem som allerede har fått opphold må ned. Det hindrer integreringen, sånn var det jo med oss. Vi fikk jo ikke begynne med våre liv før jeg fikk begynne på skole og mine foreldre kunne jobbe. Samtidig er det jo sånn at dersom kommunene hadde tatt imot det antallet Integrering- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) anmoder dem om, så hadde det jo ikke vært noe problem. Men realiteten er jo ikke sånn. Jeg tror ikke årsaken er økonomi eller kapasitet ettersom vi vet at IMDi gjør grundige vurderinger av dette på forhånd og anmoder tall deretter.

– Kommunenes selvstyre står jo sterkt i Norge. Bør staten i større grad overstyre kommunene når det gjelder bosetting av flyktninger? 

– Jeg respekterer det kommunale selvstyret og har selv sett viktigheten av det som kommunestyrepolitiker. Det er kommunenes som kjenner de lokale forholdene best. En løsning på dette er forslaget om bosetningplikt, altså at kommunen er pliktig å bosette det antallet IMDi foreslår. Samtidig må myndighetene øke integreringstilskuddet til kommunene slik at kommunene har nok med ressurser til å integrere flyktningene.

– Noen vil mene at en overstyring kan føre til at lokalbefolkningen i kommunene kan føle at flyktningene blir en byrde, noe som på sikt hindre integrering?

Mani nøler litt før han svarer.

– Det er et poeng, men jeg tror at dersom kommunen har plass og kapasitet som vil dette gå bra. Jeg tror også at man må forplikte ordførerne. Dersom de som politiske forbilder i kommunen går foran, så vil også lokalbefolkningen synes det er greit. Men dersom ordføreren sier nei, vil det også bre seg en skepsis blant lokalbefolkningen.

Klima viktigst
Han lener seg fornøyd tilbake i stolen, spørretimen er over. Men han gir seg ikke før han får sagt noen om ord om klima.

Nesten alle diskusjoner blir irrelevante dersom man ikke snakker om klima først og forventer mer ambisiøse politikere på dette feltet, mener han.

– Man må begynne å innrette politikken etter framtida. Klimaendringene skjer, og vi er den første generasjonen som opplever den og kun vi som kan gjøre med den. Jeg vil ikke tenke på at mine barnebarn skal tenke ”han visste om det man han gjorde ikke noe med det”. Vi må bruke den kunnskapen vi har til å utvinne fornybar energi og fase ut oljeutvinningen.

Fakta:
Mani Hussaini

Alder: 27 år

Aktuell: Ny leder for AUF (oktober 2014)

Seks kjappe:
Favorittmat/drikke: spiser helst burger og elsker vann.

Lytter til: old school techno som Scooter

Gjør meg opprørt: folk som er politikere for alle andre grunner enn å gjøre folks hverdag bedre

Gjør meg glad: solskinn

Kan ikke leve uten: venner og familie- og Paradise Hotel- er blodfan!

Om 10 år er jeg: samfunnsfagslærer på en ungdomsskole eller skuespiller.