Tre unge menn er blitt borte.
Ikke fordi de har valgt det selv, men fordi de er hentet ut av cellene sine og ført til ukjente steder. Samtidig fylles korridorene i Orumiyeh sentralfengsel med vakter – et velkjent tegn på hva som kan være i ferd med å skje.
Nasser Bakerzadeh, Yaghoub Karimpour og Mehrab Abdollahzadeh står nå i akutt fare for å bli henrettet.
For mange i Norge kan dette virke fjernt. Nok en sak, nok et land, nok en tragedie langt borte. Men har vi råd til å tenke slik?
Familiene får ingen svar
Mønsteret i denne saken er urovekkende tydelig.
Den 30. april ble de tre mennene fjernet fra sine avdelinger under ulike påskudd: et møte med en dommer, en medisinsk undersøkelse og en disiplinær reaksjon. En av dem hadde allerede blitt satt i isolasjon etter en konfrontasjon med fengselsbetjenter.
Ingen av dem er siden blitt sett.
Familiene deres har reist fra fengselet til domstolen i desperat jakt på svar. De har ikke fått noen.
Samtidig rapporteres det om økt vakthold i fengselet – et tiltak som ofte skjer rett før henrettelser gjennomføres. En fjerde fange skal også være flyttet til isolasjon i lenker, angivelig med samme formål.
Få dager før dette fikk fangene uventet familiebesøk for første gang på flere måneder. For utenforstående kan det fremstå som en human gest. For dem som kjenner systemet, kan det like gjerne være et siste farvel.
Når mennesker forsvinner uten forklaring, er det et varsko til oss alle.
Handler om manglende rettssikkerhet
Dette dreier seg ikke bare om tre enkeltmennesker. Det handler om rettssikkerhet – eller fraværet av den.
Nasser Bakerzadeh, 26 år gammel, er dømt til døden for «spionasje for Israel», en anklage han selv har avvist. Hans advokat har varslet om alvorlige uregelmessigheter.
Ifølge advokaten skal Høyesterett ha stadfestet dødsdommen til tross for tidligere avgjørelser som opphevet den, og uten å ta stilling til innsigelser fra forsvaret. Enda mer alvorlig er det at en annen rettsinstans senere stanset henrettelsen – en beslutning som nå ser ut til å bli ignorert.
Samtidig er advokatenes tilgang til saken blokkert.
Yaghoub Karimpour, en funksjonshemmet mann fra en religiøs minoritet, ble ifølge rapporter utsatt for fysisk og psykisk press for å tvinge frem en tilståelse. Han ble dømt til døden uten tilgang til advokat, gjennom en prosess uten grunnleggende rettssikkerhetsgarantier.
Mehrab Abdollahzadeh ble arrestert under protestene kjent som «Kvinne, liv, frihet» i 2022. I over en måned ble han holdt under press og tortur for å fremtvinge en tilståelse. Også han er dømt til døden.
Dette er ikke enkeltstående hendelser. Det er et system.
Og nettopp derfor angår det oss.
Stillhet er ikke nøytralitet
Solidaritet handler ikke bare om de sakene som står nærmest oss geografisk eller kulturelt. Den handler om viljen til å reagere når grunnleggende rettigheter trues – uansett hvor det skjer.
Når mennesker risikerer henrettelse etter prosesser preget av tvang, hemmelighold og manglende rettssikkerhet, er det ikke bare et nasjonalt anliggende. Det er et spørsmål om universelle verdier.
Historisk har internasjonal oppmerksomhet og solidaritet vært med på å presse frem endringer, utsettelser og i noen tilfeller redde liv. Stillhet, derimot, gir rom for at overgrep kan skje uten konsekvenser.
Norge profilerer seg som en forkjemper for menneskerettigheter. Norske myndigheter uttaler seg jevnlig om rettssikkerhet og dødsstraff internasjonalt.
Men slike saker tester om disse prinsippene også følges opp i praksis – gjennom diplomatisk press, offentlige uttalelser og støtte til internasjonale initiativer.
Stillhet er ikke nøytralitet.
Når mennesker forsvinner uten forklaring, når familier nektes informasjon, og når rettslige avgjørelser tilsynelatende settes til side, er det et varsko til oss alle.
Det avgjørende er ikke bare hva som skjer med disse tre mennene i dagene som kommer. Det avgjørende er om vi i Norge faktisk reagerer – og om norske myndigheter bruker stemmen sin før det er for sent.
For når liv kan tas i stillhet, blir vår taushet en del av problemet.
