Disse barna blir ikke forstått – og det koster oss dyrt

Barn med flerkulturell oppvekst kan sitte på verdifull kompetanse. Men når skolen og hjelpeapparatet mangler kulturforståelse, risikerer vi å gjøre ressursene deres til sårbarhet.

18 prosent av barn i norsk skole har innvandrerbakgrunn. Likevel er kulturkompetanse fortsatt ikke obligatorisk i lærerutdanningen. Det er ikke bare et pedagogisk problem. Det er et samfunnsøkonomisk problem.

Rita De Cassia Ribeiro beskriver i Utrop en oppvekst mellom Brasil og Norge – mellom to språk, to kulturer og to sett med forventninger. Hun ble sett, men ikke forstått.

I det oppløftende innlegget setter hun ord på noe mange kjenner igjen: tredjekulturbarn. Begrepet, utviklet av Ruth Van Reken og David Pollock, beskriver barn som verken fullt ut tilhører foreldrenes kultur eller majoritetskulturen. Over tid utvikler de sin egen sammensatte identitet.

At disse barna ofte blir misforstått, handler sjelden om vond vilje.

Det handler om mangel på kunnskap. Og det har konsekvenser.

En kompetanse vi ikke ser

Tredjekulturbarn utvikler ofte ferdigheter mange bruker et helt voksenliv på å lære. De navigerer mellom ulike kulturelle koder, forstår at respekt kan uttrykkes på forskjellige måter og er vant til å se saker fra flere perspektiver samtidig.

De er flerspråklige, kulturelt fleksible og robuste på måter som ikke alltid fanges opp i karakterbøker eller standardiserte vurderinger.

I et stadig mer globalisert arbeidsliv er dette ikke bare «myke ferdigheter». Det er etterspurt kompetanse.

Men denne kompetansen kan bare utvikles dersom barna møter trygghet og forståelse. Når skolen feiltolker dem, når helsevesenet mangler kulturforståelse eller når hjelpeapparatet bruker feil referanserammer, risikerer vi å svekke ressurser som har tatt år å bygge opp.

«I et stadig mer globalisert arbeidsliv er dette ikke bare myke ferdigheter. Det er etterspurt kompetanse.»

Prisen vi sjelden snakker om

Statistisk sentralbyrå og en rekke norske utredninger peker på én sentral faktor: Fullføring av videregående opplæring er avgjørende for senere arbeidsdeltakelse.

I stortingsmeldingen Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO (Meld. St. 6, 2019–2020) understrekes betydningen av tidlig støtte. Men tidlig innsats forutsetter at fagpersonene faktisk forstår barnet de møter.

Det skjer ikke alltid.

Barn som opplever å bli misforstått av systemene som skal hjelpe dem, kan miste tillit. Noen mister motivasjonen. Andre faller utenfor, ikke fordi de mangler evner, men fordi ingen klarte å se dem riktig tidlig nok.

Vi investerer milliarder i tidlig innsats. Likevel er kulturkompetanse fortsatt ikke en obligatorisk del av lærerutdanningen, helsesykepleierutdanningen eller sosionomutdanningen.

Det gapet har en kostnad vi ennå ikke har tatt oss bryet med å beregne.

Fra sårbarhet til ressurs

Rita De Cassia Ribeiro ble ikke forstått som barn. Det er hennes tap.

Men det er også et tap for samfunnet.

Poenget er ikke at tredjekulturbarn nødvendigvis er mer sårbare enn andre. Poenget er at de bærer på erfaringer og kompetanse som våre institusjoner fortsatt ikke er godt nok rigget til å se – og derfor heller ikke til å forvalte.

«Det å ikke forstå disse barna har en kostnad – både menneskelig og samfunnsøkonomisk.»

Kravet er ikke komplisert: Kulturkompetanse om flerkulturell oppvekst og tredjekulturbarn må inn som obligatoriske emner i lærerutdanningen, helsesykepleierutdanningen og sosionomutdanningen.

Ikke som et valgfritt tillegg.

Som en faglig forutsetning.

Det første steget er å erkjenne at det koster oss noe å ikke forstå disse barna.