Karpe fikk Norge til å synge med. Ikke alle liker det.

I dag mottok Karpe mottok Fritt Ords Honnør. Det ble en verdig markering, men reaksjonene rundt tildelingen gir grunn til å stille et større spørsmål: Hvilke stemmer tåler vi egentlig å slippe til?

Mandag 14. september var jeg hos Fritt Ord da rapduoen Karpe mottok stiftelsens honnør. For meg ble utdelingen en anledning til å tenke over hvordan to unge gutter fra Oslo har vært med på å forandre både norsk musikk og samtalen om hvem som hører til.

Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel har siden starten i 2000 bygget et kunstnerskap som rommer tilhørighet, klasse, tro og utenforskap. Nå har de varslet at den felles reisen avsluttes med en turné som avrundes i 2028. Honnøren kommer dermed på et tidspunkt da både duoen og publikum begynner å se tilbake på hva de har skapt.

Fra gutterommet til vår felles kultur

Karpe har gitt plass til erfaringer som lenge hadde begrenset synlighet i norsk offentlighet. I musikken deres finnes spenningen mellom foreldrenes bakgrunn og barnas oppvekst, mellom stolthet og skam, mellom ønsket om å høre til og frustrasjonen over stadig å måtte forklare seg.

Gjennom låter som «Glasskår», «Identitet som dreper» og «Tusen tegninger» har de behandlet spørsmål om identitet og fordommer. Senere har prosjekter som «Heisann Montebello» og «Omar Sheriff» utvidet både uttrykket og publikumet. Dette kunstnerskapet står sentralt i begrunnelsen for honnøren.

For meg ligger noe av Karpes betydning i at minoritetserfaringene får være sammensatte. Man kan være norsk og samtidig bære med seg språk, religiøse referanser og familiehistorier som ikke alle rundt en kjenner. Man kan elske landet sitt og være sint på det. Tilhørighet krever ikke at frustrasjonen forsvinner.

Også majoriteten må bevege seg

Under utdelingen holdt Fritt Ord-styremedlem Sylo Taraku en varm tale. Han beskrev hvordan Karpe har gitt minoritetenes erfaringer plass i vår felles kultur, og hvordan musikken inviterer lytterne til å undersøke referanser de ikke umiddelbart forstår.

Det treffer noe vesentlig i min forståelse av integrering. Altfor ofte snakker vi som om oppgaven bare tilhører dem som kommer til landet, og barna deres. De skal lære språket, forstå kodene og finne sin plass. Majoriteten kan tilsynelatende bli stående der den alltid har stått.

Karpe utfordrer denne forestillingen. Publikum må også være nysgjerrige. Vi kan lytte til et ord vi ikke kjenner, spørre hva det betyr, og oppdage en erfaring vi ikke selv har hatt. Det er en liten bevegelse, men den har betydning.

Et flerkulturelt fellesskap krever at også majoriteten er villig til å lære noe nytt.

Slik jeg ser det, har Karpe gjort denne bevegelsen til en del av norsk populærkultur. Unge med minoritetsbakgrunn kan kjenne igjen deler av sitt eget liv, samtidig som andre får et innblikk i en hverdag som tidligere var fjernere for dem.

En honnør som fortsatt provoserer

Taraku fortalte at styret hadde diskutert om honnøren kom sent og ville fremstå lite kontroversiell. Reaksjonene viste noe annet. Eldre tekstlinjer ble hentet frem og lest som voldsfantasier rettet mot FpU og Carl I. Hagen. Debatten nådde også NRKs debattprogrammer.

Det må være lov å kritisere Karpe, også når de mottar en ytringsfrihetsutmerkelse. Kunstnerisk frihet innebærer ingen rett til å slippe motstand. Spørsmål om voldelige bilder og politiske referanser fortjener å bli diskutert.

Men en rimelig diskusjon krever at vi leser tekstene i sammenheng og tar sjangeren på alvor. Hvem snakker i teksten? Hva overdrives? Hvem eller hva rammes av ironien? Slike spørsmål er nødvendige før en tekstlinje gjøres til en dom over et helt kunstnerskap.

Taraku understreket at Fritt Ord ikke er et fasitorgan for kunsttolkning, og at de gamle låtene ikke diskvalifiserer duoens samlede virke. Det er et vesentlig skille: Å hedre et kunstnerskap er ikke å erklære hver eneste formulering uangripelig. Sylo Tarakus tale.

Friheten de ikke tar for gitt

I takketalen kommenterte Chirag oppmerksomheten rundt tekstlinjer han skrev som 17- og 22-åring. Som rapper kunne han kjenne stolthet over at de fortsatt diskuteres. Som 42-årig mann var følelsen mer sammensatt.

Han minnet også om friheten duoen har hatt til å uttrykke seg gjennom en lang karriere:

– Folk med vår bakgrunn tar ikke det for gitt.

Magdi opplyste på sin side at prispengene skulle gå til Filastiniyat, en organisasjon som hovedsakelig består av kvinnelige journalister og frilansere i Gaza og på Vestbredden.