Når vi slutter å se hverandre som norske, har de vunnet

Frykt kan få etniske nordmenn og mennesker med innvandrerbakgrunn til å vende seg bort fra hverandre. Det er nettopp denne sårbarheten splittende krefter forsøker å utnytte.

I den første episoden av TV-serien Zero Day taler Robert De Niros karakter til en urolig og aggressiv folkemengde etter at USA er rammet av et omfattende angrep. Mennesker er redde. Mistanken sprer seg, og ingen vet lenger hvem de kan stole på.

Scenen er fiksjon, men allegorien oppleves urovekkende aktuell. Angrepet er ikke bare rettet mot tekniske systemer og offentlige institusjoner. Det rammer noe langt mer grunnleggende: tilliten mellom mennesker.

De som ønsker å svekke et demokratisk samfunn, trenger ikke nødvendigvis å beseire det militært. Det kan være nok å gjøre menneskene redde for hverandre.

Vår største sårbarhet er ikke forskjellene mellom oss, men at frykt kan få oss til å slutte å betrakte hverandre som deler av det samme fellesskapet.

Vår største sårbarhet er ikke forskjellene mellom oss, men at frykt kan få oss til å slutte å betrakte hverandre som deler av det samme fellesskapet.

Frykten finnes på begge sider

Jeg ser denne frykten blant mennesker med innvandrerbakgrunn. Mange er redde for igjen å bli gjort til mistenkte eller få ansvaret for problemer de ikke har skapt. De følger fremveksten av ytre høyre i Europa og spør seg om de og barna deres noen gang vil bli fullt ut akseptert som en del av landet.

Samtidig ser jeg uro blant etniske nordmenn. Noen bekymrer seg for økonomisk usikkerhet, kriminalitet, raske samfunnsendringer eller tap av kontroll over eget nærmiljø. I deler av den politiske debatten blir innvandring stadig oftere presentert som forklaring på svært forskjellige problemer.

Når den ene gruppens frykt rettes mot den andre, har splittelsen allerede begynt å virke.

Politiske bevegelser, fremmede stater, interessegrupper og digitale nettverk kan utnytte slike motsetninger. De behøver ikke å samarbeide eller være del av én samlet plan. De kan ha helt forskjellige interesser og mål.

Likevel kan påvirkningen trekke i samme retning: svekket tillit, hardere motsetninger og et mindre inkluderende nasjonalt fellesskap.

Det skjer i Europa nå

I Zero Day ser vi hvordan en krise kan omformes til kaos, mistenksomhet og politisk polarisering. Men vi trenger ikke en TV-serie for å se hvor kraftig politisk uro kan bli.

Delstatsvalget i Sachsen-Anhalt i Tyskland er et eksempel. Ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AfD) fikk 43,8 prosent av stemmene. Partiet oppnådde ikke absolutt flertall, men resultatet var likevel historisk.

AfD-avdelingen i Sachsen-Anhalt er klassifisert som bekreftet høyreekstrem av delstatens forfatningsvern. AfD avviser selv ekstremismestempelet. Motstand mot innvandring og krav om såkalt «remigrasjon» har samtidig vært sentrale deler av partiets politikk.

Dette betyr selvsagt ikke at alle som stemte på AfD, er ekstremister. En slik påstand ville både være uriktig og gjøre det vanskeligere å forstå hvorfor så mange mennesker har søkt seg til partiet.

Valgresultatet må også ses i sammenheng med økonomisk uro, bekymring for arbeidsplasser, svekket tillit til etablerte partier og en følelse blant enkelte velgere av at deres regioner og problemer er blitt glemt.

Ytre høyre skaper ikke nødvendigvis alle svakhetene i et samfunn. Men slike bevegelser kan finne dem, forsterke dem og peke ut syndebukker. Komplekse problemer reduseres til en enkel fortelling: Migrantene, elitene eller EU har skylden.

Tyskland viser hva som kan skje når sosial og økonomisk usikkerhet ikke møtes med troverdige demokratiske løsninger. Frykt kan omformes til sinne, og sinnet kan rettes mot mennesker som allerede står utsatt.

Når Norge ikke oppleves som et hjem

Også blant oss med innvandrerbakgrunn finnes det en sårbarhet som må tas på alvor.

Utrop har tidligere omtalt det såkalte integreringsparadokset: Selv høyt utdannede, synlige og tilsynelatende godt integrerte mennesker kan føle seg stadig mindre hjemme i Norge. Høy utdanning, godt språk og aktiv samfunnsdeltakelse beskytter ikke nødvendigvis mot diskriminering eller følelsen av aldri å bli fullt ut akseptert som norsk.

Manglende tilhørighet betyr derfor ikke automatisk at mennesker avviser Norge eller ikke ønsker å bidra. Følelsen kan vokse frem når mennesker ikke opplever seg inkludert, når kompetansen deres blir undervurdert, eller når de ikke får de samme mulighetene i utdanning, arbeidsliv og samfunnsliv.

Innvandrere er heller ikke én gruppe. Vi kommer fra forskjellige verdensdeler og bærer med oss ulike historier, språk, religioner og politiske erfaringer. Noen stemmer får stor plass i offentligheten, mens andre arbeider og bidrar gjennom et helt liv uten å bli hørt eller betraktet som en del av det norske «vi».

Når et menneske stadig blir spurt hvor det «egentlig» kommer fra, må sende langt flere jobbsøknader for å få et intervju eller opplever at norsk identitet er forbeholdt andre, kan avstanden til Norge vokse. Tilknytningen til landet personen selv eller foreldrene kommer fra, kan da bli sterkere.

Ikke nødvendigvis fordi Norge er valgt bort, men fordi Norge ikke alltid oppleves å ha gitt vedkommende en reell plass.

Tilhørighet må gå begge veier

Dette må vi kunne snakke åpent om uten å mistenkeliggjøre mennesker med innvandrerbakgrunn. Det er mulig å være glad i flere land samtidig. Identitet behøver ikke å være et valg mellom Norge og landet man selv eller familien kommer fra.

Men tilhørighet kan ikke bare kreves av den enkelte. Den må også tilbys av samfunnet gjennom anerkjennelse, deltakelse og like muligheter.

Samtidig har alle som lever her, uavhengig av bakgrunn, et ansvar for demokratiet og samfunnet vi deler. Et inkluderende fellesskap krever både at Norge anerkjenner sine borgere som fullt ut norske, og at borgerne betrakter dette samfunnet som sitt eget ansvar.

Ytre høyre forteller etniske nordmenn at innvandrere aldri virkelig kan bli norske. Samtidig kan gjentatte erfaringer med diskriminering og manglende anerkjennelse skape en følelse blant mennesker med innvandrerbakgrunn av at de aldri vil bli fullt ut akseptert som norske.

Slik kan avstanden vokse fra begge sider. Resultatet blir et svakere norsk «vi».

Norge tilhører oss alle

Derfor må vi finne tilbake til det som gjør oss til en nasjon.

Sorgen etter kong Harald og samlingen rundt gravferden viste at vi fremdeles kan stå sammen. Det samme ser vi i gleden og fellesskapet rundt fotballen. I slike øyeblikk blir forskjellene mellom oss mindre, uten at noen behøver å fornekte sin bakgrunn, tro eller identitet.

Kong Harald gjorde forestillingen om et Norge med plass til alle til en viktig del av sitt virke. Nå håper jeg at den nye kongen vil føre denne arven videre. Men ansvaret kan aldri ligge hos kongehuset alene. Det tilhører oss alle.

Norge tilhører ikke bare dem som kan vise til mange generasjoner her. Norge tilhører alle som deltar i samfunnet, tar ansvar for fellesskapet, respekterer demokratiet og betrakter andre mennesker som likeverdige medborgere.

Vi har verdier som er sterke nok til å bære forskjellene mellom oss: menneskeverd, rettsstat, ytringsfrihet, sosial tillit og retten til å være forskjellig.

Men disse verdiene forsvarer ikke seg selv. De må praktiseres, særlig når noen forsøker å gjøre naboen til fienden.

Vi kan ikke la kreftene som lever av frykt og splittelse, vinne. Vårt viktigste forsvar er et samfunn der mennesker blir sett, får reelle muligheter og opplever at Norge også er deres.

De som ønsker å splitte oss, har funnet vår svakhet. Nå må vi vise at de har undervurdert vår styrke.