Omar Alejandro Pérez Torres
Frykt kan få etniske nordmenn og mennesker med innvandrerbakgrunn til å vende seg bort fra hverandre. Det er nettopp denne sårbarheten splittende krefter forsøker å utnytte.
Når Norge tar farvel med kong Harald, handler arven hans om mer enn vakre ord. Sporene etter 22. juli minner oss om hva som står på spill.
På sosiale medier kan noen få operatører skape inntrykk av at tusenvis mener det samme. Ceuta-krisen viser hvorfor kunstige identiteter og algoritmisk påvirkning ikke bare er et digitalt problem.
Mennesker som ikke opplever full tilhørighet i Norge, kan søke fellesskap i politiske og religiøse miljøer knyttet til landet de forlot. Der kan de også møte autoritære ideer som gir enkle svar på frykt, tap og frustrasjon. Samtidig kan ytrehøyres mistenkeliggjøring av innvandrere forsterke det utenforskapet bevegelsen hevder bare å beskrive.
Abelardo de la Espriellas første dager som Colombias president har satt flere av landets politiske grunnspørsmål på spissen. Det avgjørende er ikke hvem han tidligere forsvarte, men hvordan han nå vil bruke statens makt.
Innvandringsdebatten kretser ofte rundt problemer og kostnader. Samtidig blir en annen del av virkeligheten mindre synlig: menneskene som skaper virksomheter, arbeidsplasser og nye muligheter.
Mens hele Norge fulgte landslagets VM-drøm, opplevde Omar Alejandro Pérez Torres et øyeblikk av fellesskap som gjorde minst like sterkt inntrykk som det som skjedde ute på banen. Men gleden fikk en mørk kontrast da hat og trusler igjen preget debatten etter kampen.
Norges historiske VM-seier utløste jubel over hele landet. I noen timer virket forskjeller i bakgrunn, yrke, bosted og politiske meninger mindre viktige. Vi jublet sammen. Vi var «vi».
Mens resten av samfunnet sover, sørger tusenvis av nattevakter for at sykehus, sykehjem og omsorgstjenester fungerer. Men når arbeidsdagen er over, begynner kampen for søvn og restitusjon. Er det på tide å tenke nytt om hvordan vi ivaretar dem som jobber mot kroppens biologiske klokke?
Oslo skal bygge større bydeler. Samtidig kan reformen gjøre noe annet: Den kan synliggjøre språk, kulturkunnskap og annen kompetanse ansatte aldri ble ansatt for å bruke. Hvor går grensen mellom ressurs og forventning?