Foto: Privat
Hvem bygger Norge?
Spørsmålet virker nesten for enkelt. De fleste vil svare at landet bygges av mennesker som arbeider, skaper verdier, betaler skatt og tar ansvar for fellesskapet. Likevel har jeg lenge undret meg over om vi forteller hele historien om hvem disse menneskene er.
Den offentlige samtalen om innvandring dreier seg ofte om integrering, utenforskap, kriminalitet, diskriminering og kostnader. Dette er reelle spørsmål som skal diskuteres. Men når enkelte sider av virkeligheten får mye oppmerksomhet over lang tid, blir andre mindre synlige. En av dem er historien om mennesker som har kommet til Norge og senere etablert virksomheter, skapt arbeidsplasser, betalt skatt eller brukt kompetansen sin til å utvikle samfunnet de nå er en del av.
Jeg mener ikke at vi trenger flere positive historier for å veie opp for de negative. Det ville vært å gjøre den samme feilen med motsatt fortegn. Jeg er mer interessert i hvorfor vi så lett begynner å betrakte mennesker gjennom gruppen de tilhører, og hva som skjer når vi i stedet ser ressursene, erfaringene og ambisjonene hvert enkelt menneske bringer med seg.
Mer enn flyktning
Dette ble tydelig for meg da jeg nylig leste en NRK-sak om Dmytro Demchenko. Han kom til Norge fra Ukraina etter at krigen hadde snudd livet hans på hodet. Etter litt over tre år i Norge hadde han lært norsk, arbeidet i tre deltidsjobber og fått tilbud om høyere utdanning. Høsten 2026 skal han begynne på både en bachelor- og en masterutdanning. Tall fra Samordna opptak, gjengitt av NRK, viser samtidig at nær 800 personer med ukrainsk bakgrunn søkte høyere utdanning i Norge i 2026, mot 116 i 2022.
Det er fristende å lese slike tall som en historie om at én flyktninggruppe lykkes bedre enn en annen. Jeg tror det er nettopp her vi bør være varsomme. Flyktninger kommer til Norge med ulike historier, utdanninger, språk, erfaringer og muligheter – og under forskjellige historiske omstendigheter. Å rangere grupper etter hvem som raskest kommer i arbeid eller utdanning, kan derfor fortelle mindre enn vi tror.
Det interessante ved Dmytros historie er noe annet. Han kom ikke til Norge uten kompetanse. Han hadde allerede utdanning og erfaring innen regnskap og revisjon. Hvis vi begynner historien den dagen han krysset den norske grensen, risikerer vi å gjøre en stor del av mennesket usynlig. Han var flyktning, men også fagperson, arbeidstaker og et menneske med kunnskap og ambisjoner.
Hvis historien begynner ved den norske grensen, risikerer vi å gjøre en stor del av mennesket usynlig.
Ressurser finnes i mange former
Heller ikke høyere utdanning bør bli en ny målestokk. Ikke alle som skaper verdier, kommer med en universitetsgrad i bagasjen. Noen kommer med håndverkskompetanse, andre med erfaring fra handel, jordbruk, transport eller service. Noen har drevet virksomhet tidligere uten lang formell utdanning. Andre oppdager først i Norge at de har evnen til å bygge en bedrift. Et menneske trenger ikke en mastergrad for å etablere en virksomhet som en dag gir arbeid til andre.
Når vi snakker om ressurser, bør vi derfor være varsomme med bare å telle det institusjonene våre lettest klarer å måle. En universitetsgrad er en ressurs. Men arbeidserfaring, praktiske ferdigheter, språk, internasjonale nettverk, risikovilje, forretningsforståelse og evnen til å få mennesker til å arbeide sammen er også ressurser.
Dette reiser et større spørsmål: Når begynner vi å regne et menneskes ressurser? Den dagen vedkommende får sin første jobb i Norge? Eller regner vi også med kunnskapen, erfaringene og initiativet mennesket hadde med seg – og det vedkommende utvikler etter å ha kommet hit?
Det samme spørsmålet kan stilles om næringslivet.
Innvandrere er også arbeidsgivere
SSBs monitor fra 2022 gir et mer sammensatt bilde enn både suksessfortellingen og problemfortellingen. Aksjeselskaper med minst én innvandrer på eiersiden sto for rundt 12–13 prosent av selskapene i materialet, men om lag 6 prosent av sysselsettingen og 2,5 prosent av verdiskapingen. Mange av virksomhetene drives altså i mindre skala. Samtidig fant SSB en økende tendens til entreprenørskap blant innvandrere. Foretak drevet av innvandrere syntes også å være omtrent like levedyktige som andre når det ble tatt hensyn til organisasjonsform.
En senere SSB-analyse tilfører et interessant historisk perspektiv: Foretakenes alder var den enkeltfaktoren som hadde størst betydning når forskerne analyserte størrelsesforskjellene mellom flerkulturelle og øvrige foretak. Fafo har på sin side vist at innvandrere er overrepresentert blant dem som etablerer seg som selvstendig næringsdrivende, men også at mange møter barrierer knyttet til blant annet finansiering, nettverk, språk og kunnskap om norske institusjoner og norsk bedriftskultur.
OECD peker samtidig på noe som lett forsvinner i migrasjonsdebatten: Migranter er ikke bare arbeidstakere. De er også arbeidsgivere. Organisasjonen anslår at entreprenørskap blant migranter skapte mer enn 3,9 millioner arbeidsplasser i de 25 OECD-landene som hadde tilgjengelige data, i perioden 2011–2021.
Migranter er ikke bare arbeidstakere. De er også arbeidsgivere.
Når en person som har innvandret til Norge, åpner en restaurant, etablerer et teknologiselskap eller bygger opp en håndverksbedrift, handler historien ikke bare om at vedkommende har «kommet i arbeid». Hvis virksomheten etter hvert ansetter fem, tjue eller hundre mennesker, har personen også skapt arbeid for andre. Bedriften betaler skatt og avgifter, kjøper varer og tjenester og inngår i verdikjeder som skaper aktivitet andre steder i økonomien.
Små bedrifter trenger tid
Her trenger vi et historisk perspektiv. Mange av Norges største virksomheter er resultatet av flere tiår, noen ganger generasjoner, med oppbygging av kapital, kunnskap, nettverk og markedsposisjon. En stor del av dagens innvandrerbefolkning har en langt kortere historie i Norge, og mange innvandrergründere befinner seg fortsatt i første generasjon.
Det betyr selvfølgelig ikke at dagens små virksomheter blir morgendagens store selskaper. De fleste bedrifter blir aldri det, uansett hvem som etablerer dem. Men når SSB finner at foretakenes alder har stor betydning for størrelsesforskjellene, blir det interessant å spørre ikke bare hvor mange store eller børsnoterte selskaper mennesker med innvandrerbakgrunn eier i dag, men også hvilke virksomheter som er i ferd med å vokse fram, hvor mange mennesker de sysselsetter og hvilken plass de gradvis får i norsk næringsliv.
Det finnes allerede mennesker som illustrerer en slik utvikling. Aiman Shaqura kom til Norge som flyktning i 1991 og har senere bygget flere virksomheter. Han grunnla også Charge, som støtter gründere fra underrepresenterte grupper. Utrop skrev i 2017 om Shaqura og potensialet blant innvandrergründere.
Poenget med et slikt eksempel er ikke å bevise at «innvandrere lykkes». Ett menneske kan aldri representere en hel befolkningsgruppe. Historien kan derimot illustrere en utvikling: fra nyankommet til gründer, fra gründer til arbeidsgiver og videre til å hjelpe andre inn i næringslivet.
Hvem betaler lønnen?
Det får meg til å stille et spørsmål jeg sjelden ser besvart: Hvor mange mennesker i Norge får i dag lønnen sin fra en virksomhet etablert av en person som selv kom hit som innvandrer? Jeg kjenner ikke det samlede tallet. Nettopp derfor mener jeg spørsmålet er verdt å stille.
For verdiskaping handler heller ikke bare om kroner. Vi mennesker speiler oss i hverandre og lærer noe om hva som er mulig ved å se hva andre gjør. En systematisk gjennomgang av forskning på rollemodeller i realfag og teknologi viser ikke én enkel virkning, men peker på at synlige forbilder under bestemte betingelser kan påvirke motivasjon og forestillingen om hva som er mulig. Virkningen avhenger blant annet av om rollemodellen oppleves som relevant, om unge kan identifisere seg med vedkommende, og om det som er oppnådd, framstår som mulig å nå.
Det betyr ikke at en avisartikkel automatisk skaper en ny gründer, student eller forsker. Sammenhengene er langt mer kompliserte. Men forskningen gir grunn til å spørre hvilke forestillinger om framtiden som skapes når mennesker stadig møter bestemte bilder av grupper de selv identifiseres med.
Når unge mennesker ser noen de kan kjenne seg igjen i bli forsker, håndverker, bedriftsleder, sykepleier, kunstner eller gründer, ser de ikke bare et annet menneskes prestasjon. De kan også få øye på en mulig versjon av sin egen framtid.
Det jeg etterlyser, er ikke mer positiv omtale. Jeg etterlyser et mer fullstendig bilde.
Mennesket før kategorien
Dette er en av grunnene til at jeg reagerer når historier om enkelte innvandrer- eller flyktninggrupper brukes til å rangere dem mot andre. Vi kan selvfølgelig undersøke hvorfor ulike grupper har forskjellige resultater i utdanning og arbeidsliv. Det er viktig kunnskap. Men forskjellene må forstås i lys av blant annet utdanningsbakgrunn, botid, migrasjonsårsak, alder, språk, arbeidsmarked og de historiske omstendighetene menneskene kom til Norge under. Ellers risikerer vi å gjøre statistiske forskjeller til egenskaper ved menneskene selv.
Derfor ønsker jeg heller ikke å erstatte én fortelling om innvandrere med en annen. Innvandrere er verken et problem eller en suksesshistorie. De er mennesker, like forskjellige som mennesker ellers er. Noen lykkes. Noen mislykkes. Noen bygger bedrifter. Noen begår kriminalitet. De aller fleste lever liv som aldri blir en avisoverskrift.
Det jeg etterlyser, er ikke mer positiv omtale. Jeg etterlyser et mer fullstendig bilde. Kanskje handler integrering også om dette: ikke bare om hva samfunnet forventer at mennesker skal bli etter at de kommer til Norge, men om vår evne til å se hva de allerede er, hva de kan bidra med og hva de etter hvert kan skape sammen med andre.
Kanskje er den usynlige verdiskaperen ikke usynlig fordi bidraget er lite, men fordi vi først og fremst har lært å se kategorien vedkommende tilhører. Noe kan begynne å forandre seg den dagen vi ser mennesket før kategorien.
Kilder og videre lesning
- SSB: Innvandrere og entreprenørskap (2022)
- SSB: Verdiskaping og sysselsetting i flerkulturelle foretak (2024)
- Fafo: På egne bein (2018)
- OECD: Migrant entrepreneurship in OECD countries (2024)
- NRK: Rekordmange ukrainere søker utdanning i Norge etter krigens femte år (2026)
- Utrop: Han skal få flyktninger i arbeid (2017)
- Gladstone og Cimpian: Systematisk gjennomgang av forskning på rollemodeller i STEM (2021)
