Ytre høyre skaper utenforskapet de selv advarer mot

Mennesker som ikke opplever full tilhørighet i Norge, kan søke fellesskap i politiske og religiøse miljøer knyttet til landet de forlot. Der kan de også møte autoritære ideer som gir enkle svar på frykt, tap og frustrasjon. Samtidig kan ytrehøyres mistenkeliggjøring av innvandrere forsterke det utenforskapet bevegelsen hevder bare å beskrive.

Et menneske kan bo i Norge i tretti år, arbeide, betale skatt og oppdra barn her – og fortsatt få spørsmålet: «Men hvor kommer du egentlig fra?»

På telefonen finnes en annen offentlighet. Der snakkes morsmålet. Der blir historien, frykten og stoltheten forstått. Der finnes også politikere og påvirkere som lover å gjenreise nasjonen, familien, tryggheten og den tapte verdigheten.

Utrop publiserer ofte tekster om mennesker som ikke opplever seg fullt anerkjent som en del av det norske fellesskapet. Bak mange av fortellingene ligger en forståelig frustrasjon: Man deltar i samfunnet, men blir fortsatt behandlet som gjest, innvandrer eller representant for en gruppe.

Denne frustrasjonen fører ikke automatisk til ekstremisme. De aller fleste som opplever diskriminering eller utenforskap, blir ikke autoritære. Men frustrasjonen kan bli råstoff for politiske aktører som tilbyr en enkel forklaring, en tydelig fiende og et sterkt fellesskap.

Man flykter ikke alltid fra ideologien

Her møter vi et smertefullt paradoks: Mennesker kan søke tilhørighet hos politiske bevegelser som ligner dem de en gang måtte flykte fra.

Det betyr ikke nødvendigvis at de har glemt volden. Men mennesker flykter ikke alltid fra en ideologi. Noen ganger flykter de fra dens konsekvenser: forfølgelse, krig, kriminalitet eller trusler mot eget liv.

Med tiden kan den konkrete frykten bli svakere, mens tilhørigheten til nasjonen, religionen eller partiet består. Man kan skille mellom «den gode ideen» og overgrepene som ble begått i dens navn. Ansvaret kan legges på enkeltpersoner, politiske motstandere eller historiske omstendigheter.

Forskning på diaspora og transnasjonal politikk viser at erfaringer fra tiden før migrasjonen og forbindelser til opprinnelseslandet kan bidra til å opprettholde politiske identiteter over landegrensene. Digitale medier gjør denne forbindelsen sterkere og mer kontinuerlig.

Migrasjon kan også innebære et betydelig statustap. En lærer, politiker, fagperson eller samfunnsaktør i hjemlandet kan i Norge bli redusert til «innvandrer» eller klient. Utdanning, erfaring og politisk kunnskap får ikke nødvendigvis samme verdi.

Da kan den autoritære fortellingen virke tiltrekkende: Du har ikke mislyktes. Du er blitt ydmyket. Problemet er et samfunn som har mistet retning. Du tilhører et stolt folk, og den sterke lederen skal gjenopprette verdigheten.

Den autoritære fortellingen kan gi en enkel forklaring på statustap og frustrasjon: Problemet er ikke deg, men et samfunn som har mistet retning.

Propagandaen kommer gjennom mobilen

Vi liker å tro at autoritær propaganda tilhører fortiden. Vi ser for oss militærdiktaturer, sensurerte aviser og taler fra en balkong. Men vår tids propaganda opptrer gjerne som en morsom video, en sint podkast eller en politiker som hevder at han bare våger å fortelle det mediene skjuler.

Budskapet kan komme fra Washington, Madrid, Buenos Aires, Bogotá eller Oslo. Oppskriften er ofte gjenkjennelig:

Landet er i forfall. Folket er blitt forrådt. En minoritet eller politisk motstander har skylden. Mediene skjuler sannheten. Domstolene, universitetene og ekspertene beskytter systemet. Vanlige demokratiske løsninger er for svake. Derfor trenger nasjonen en sterk leder.

Latin-Amerikas militærdiktaturer brukte forestillingen om «den indre fienden» for å legitimere overvåking, sensur og politisk vold. Fagforeningsfolk, studenter, journalister og menneskerettighetsforkjempere kunne fremstilles som en del av en større trussel mot nasjonen. Når motstanderen først var definert som en fiende, kunne stadig hardere tiltak presenteres som nødvendig selvforsvar.

Dagens radikale høyre er ikke identisk med disse diktaturene. De fleste aktørene stiller til valg og arbeider innenfor demokratiske institusjoner. Likevel er noen av propagandamekanismene gjenkjennelige: fortellingen om nasjonalt forfall, den indre fienden, den løgnaktige pressen, majoritetens offerrolle og lederen som alene kan gjenopprette orden.

Forskjellen ligger også i teknologien. Det tidligere propagandaministeriet er erstattet av et desentralisert system av påvirkere, podkaster, alternative medier og algoritmer. Staten trenger ikke kontrollere hele offentligheten dersom innbyggerne kan overbevises om at redaktører, forskere og demokratiske institusjoner ikke er til å stole på.

PST understreker i sin nasjonale trusselvurdering for 2026 at digitale plattformer fortsatt er sentrale arenaer for rekruttering og radikalisering. Høyreekstremt innhold kan først framstå som humoristisk eller uskyldig, også for unge som ikke aktivt har oppsøkt slikt materiale.

Den moderne propagandisten trenger ikke kontrollere alle mediene. Det kan være nok å ødelegge tilliten til dem.

En selvforsterkende sirkel

Ytrehøyre-fortellinger i Norge kan bidra til å skape det utenforskapet som senere brukes som bevis på mislykket integrering.

Når norske borgere med innvandrerbakgrunn stadig omtales som en kostnad, sikkerhetsrisiko eller trussel mot norsk kultur, blir tilhørigheten deres gjort betinget. Enkelthendelser brukes til å mistenkeliggjøre hele grupper. Mennesker som er født og oppvokst her, behandles fortsatt som fremmede.

Noen kan da søke sterkere tilhørighet i nasjonale, religiøse eller digitale miljøer knyttet til familiens opprinnelsesland. Deretter brukes denne avstanden som bevis på at de aldri ønsket å bli norske.

Slik oppstår en selvforsterkende sirkel: Mistenkeliggjøring kan svekke tilhørigheten. Svakere tilhørighet kan føre til tilbaketrekning. Tilbaketrekningen brukes igjen som argument for sterkere mistenkeliggjøring.

Ytre høyre kan dermed bidra til å produsere deler av den virkeligheten bevegelsen hevder bare å beskrive.

Minoritetsbakgrunn er ingen demokratisk vaksine

Vi som har innvandrerbakgrunn, kan ikke bare rette blikket mot majoritetssamfunnets fordommer. Vi må også undersøke våre egne miljøer.

Den som selv har møtt diskriminering, kan fortsatt støtte undertrykking av kvinner, skeive, religiøse minoriteter eller politiske motstandere. Den som krever like rettigheter for seg selv i Norge, kan samtidig støtte en autoritær leder i opprinnelseslandet.

Innvandrermiljøer er ikke ensartede. De rommer demokrater og autoritære, liberale og konservative, religiøse og sekulære – som resten av samfunnet. Derfor skal heller ikke enkelte organisasjoner eller ledere behandles som representanter for hele minoriteter.

Minoritetsbakgrunn er ingen demokratisk vaksine.

Vi må kunne diskutere nasjonalisme, religiøs fundamentalisme, kvinneundertrykking, homofobi og politisk propaganda også når ideene finnes i våre egne miljøer.

Det er ikke et angrep på minoriteter. Det er å behandle oss som politiske borgere med både rettigheter og ansvar.

Demokratiet må tilby noe sterkere

Motgiften er ikke å benekte virkelige problemer. Kriminalitet, negativ sosial kontroll, integreringssvikt, diskriminering og unge menneskers utenforskap må kunne diskuteres åpent.

Men vi må nekte å gjøre et individ til representant for en hel befolkningsgruppe.

Skolen bør lære unge hvordan moderne propaganda fungerer: hvordan en sjokkerende enkelthendelse kan gjøres til et samfunnsbilde, hvordan falske profiler brukes, og hvordan algoritmer belønner frykt og sinne. Det handler ikke om å fortelle ungdom hvilket parti de skal stemme på, men om å gi dem redskaper til å forstå hvem som forsøker å påvirke dem.

Innvandrerorganisasjoner og trossamfunn må kunne diskutere autoritære strømninger i egne miljøer uten å tolke all kritikk som rasisme. Norske myndigheter må på sin side møte innvandrere som politiske borgere med kunnskap og erfaring – ikke bare som integreringsobjekter.

Propagandaen tilbyr en fiende. Demokratiet må tilby noe sterkere: sannhet, verdighet, tilhørighet og reell mulighet til å påvirke.

Vi trenger ikke være enige om alt. Men vi må nekte å bli opplært til å frykte og hate hverandre.