Foto: Abelardo de la Espriella
Det finnes et slående paradoks ved Colombias nye president.
I store deler av yrkeslivet sto Abelardo de la Espriella på forsvarerens side i rettssalen. Som strafferettsadvokat representerte han klienter i flere av Colombias mest profilerte saker, blant dem David Murcia Guzmán, grunnleggeren av finansnettverket DMG, og den colombiansk-venezuelanske forretningsmannen Alex Saab. Han førte også saker for politikere i den såkalte parapolitikk-skandalen, som omhandlet forbindelser mellom folkevalgte og paramilitære grupper.
Dette er ikke en anklage mot De la Espriella. Tvert imot viser en rettsstat sin styrke når også personer som anklages for alvorlige lovbrudd, får en forsvarer, kan prøve statens bevis og blir behandlet etter loven. En advokat skal ikke identifiseres med klientene sine.
Rollen hans er likevel grunnleggende endret. Siden 7. august er De la Espriella president, leder for den utøvende makten og øverstkommanderende for Colombias væpnede styrker. I sin første tale som president erklærte han dialogalternativet med ulovlige væpnede grupper som «fullstendig uttømt» og varslet en kamp uten opphold mot det han betegner som «narkoterrorisme».
Spørsmålet er ikke hvem De la Espriella forsvarte, men hvordan han nå vil bruke statens maktmidler.
Bakgrunnen som forsvarsadvokat gjør ikke dette spørsmålet mindre relevant, men mer. Han kjenner et system som bygger på at staten ikke alene kan fastslå skyld. Som president skal han nå ivareta sikkerheten uten at betegnelser som «fiende» og «terrorist» får erstatte bevisprøving, domstolskontroll og individuell rettssikkerhet.
Militært samarbeid uten klare rammer
Bare få dager etter maktskiftet ble spørsmålet konkret. USAs forsvarsminister Pete Hegseth sa 12. august at Colombia hadde bedt om amerikansk støtte i kampen mot «narkoterrorisme», og at det var gitt grønt lys for felles militære operasjoner.
Colombias forsvarsdepartement bekreftet senere en bilateral avtale om tettere informasjonsdeling, planlegging, koordinering og gjennomføring av operasjoner. Den offentliggjorte teksten avklarer imidlertid ikke om amerikanske styrker skal delta direkte i kamphandlinger på colombiansk territorium.
Dette skillet er avgjørende. Rådgivning, etterretning og logistisk støtte er én ting. Direkte deltakelse fra utenlandske styrker i væpnede operasjoner er noe annet. Hvem skal i så fall ha kommandoen? Hvilke maktmidler kan brukes? Hvem bærer ansvaret dersom sivile blir rammet?
Colombias grunnlov gir Senatet myndighet til å tillate transitt av utenlandske tropper. Dersom Senatet ikke er samlet, kan presidenten gi tillatelse etter en forhåndsuttalelse fra Consejo de Estado, Colombias øverste forvaltningsdomstol. Kunngjøringen har derfor utløst krav om en konstitusjonell avklaring, også fra Senatets president.
Det betyr ikke at De la Espriella allerede har handlet i strid med grunnloven. Det vet vi ikke, fordi avtalens operative rekkevidde ikke er offentlig kjent. Regjeringen sier at samarbeidet skal skje i samsvar med colombiansk suverenitet, grunnloven og folkeretten. Nettopp derfor bør det være uproblematisk å vise hvordan disse kravene er ivaretatt.
Regjeringen bør offentliggjøre avtalen, den operative avgrensningen og det rettslige grunnlaget.
Fra Bogotá til Golanhøydene
Samtidig har den nye regjeringen gjennomført en markant utenrikspolitisk endring langt utenfor Latin-Amerika. Den 10. august anerkjente Colombia israelsk suverenitet over Golanhøydene.
Israel erobret området fra Syria i 1967 og innførte israelsk lov og administrasjon der i 1981. FNs sikkerhetsråd slo samme år fast at beslutningen var ugyldig og uten internasjonal rettsvirkning. FN omtaler fortsatt området som okkupert syrisk territorium. (Cancillería)
For en norsk leser kan dette virke som en fjern konflikt. Men spørsmålet er hvorfor en ny colombiansk regjering, bare tre dager etter innsettelsen, valgte å endre landets posisjon nettopp her.
Golanhøydene forteller ikke alene hvilken retning Colombias utenrikspolitikk vil ta. Beslutningen er likevel et tidlig signal om hvordan De la Espriella ønsker å plassere Colombia internasjonalt, særlig når den ses i sammenheng med det tettere militære samarbeidet med USA.
Jordskjelvet som første prøve
Midt i denne politiske omstillingen ble det vestlige Colombia rammet av et jordskjelv med styrke 7,4. Mange mennesker mistet livet, tusenvis ble skadet, og omfattende boligområder ble ødelagt. Redningsarbeidet ble dermed den nye regjeringens første store prøve.
Debatten om internasjonal hjelp ble raskt uklar fordi humanitære forsyninger og spesialiserte søk- og redningslag til dels ble omtalt som om de var det samme. Regjeringen avviste at Colombia generelt hadde sagt nei til utenlandsk bistand, og viste til behovet for koordinering.
Samtidig opplyste katastrofemyndighetene at de formelle forespørslene om internasjonale redningslag var rettet til USA, Israel, Ecuador og El Salvador. Begrunnelsen var blant annet krav til sertifisering, utstyr og evne til å operere uten å belaste den nasjonale innsatsen. Mexico opplyste på sin side at et militært redningslag ikke fikk delta uten en ytterligere sertifisering.
Dette beviser ikke at utvelgelsen var politisk motivert. Det kan finnes gode operative, logistiske og tekniske forklaringer. Men nettopp derfor bør kriteriene være åpne: Hvilke tilbud forelå? Hvilke krav ble stilt? Var responstid, spesialkompetanse, sertifisering eller evnen til å være selvforsynt avgjørende?
Når mennesker ligger under ruinene, må kriteriene for internasjonal hjelp tåle offentlig innsyn.
Et mulig politisk mønster
Hver av beslutningene kan ha sin egen forklaring. Det interessante er hva de forteller når de ses i sammenheng.
På svært kort tid har Colombia fått en president som erklærer dialogsporet med væpnede grupper uttømt, gjør kampen mot «narkoterrorisme» til et hovedbudskap, søker et tettere operativt samarbeid med USA og bryter med FNs linje i spørsmålet om Golanhøydene. Samtidig har regjeringen måttet håndtere en katastrofe der spørsmål om åpenhet og kriterier for utenlandsk hjelp raskt ble politiske.
Det er for tidlig å kalle dette en fullt utviklet politisk doktrine. Det foreligger heller ikke dokumentasjon som underbygger at jordskjelvet bevisst brukes til å fremme en bestemt politisk agenda.
Men det er ikke for tidlig å undersøke om de første beslutningene peker i samme retning: mot en hardere og mer militarisert sikkerhetspolitikk, kombinert med en tettere strategisk tilknytning til USA og Israel.
Norge har også noe på spill
Norge er ikke en tilfeldig observatør av utviklingen. Sammen med Cuba var Norge garantistland i fredsprosessen mellom den colombianske staten og FARC-EP, i følge Regjeringen. Forhandlingene ble formelt innledet i Oslo i 2012, og den endelige fredsavtalen ble undertegnet i 2016. Norge har siden hatt en formell rolle som garantist for gjennomføringen av avtalen.
Å avslutte nye forhandlingsspor med dagens væpnede grupper er ikke det samme som å oppheve fredsavtalen fra 2016. Likevel kan endringer i budsjetter, sikkerhetspolitikk og statsforvaltning få stor betydning for om avtalen faktisk blir gjennomført.
Norge har investert betydelig diplomatisk kapital i forestillingen om at Colombias langvarige væpnede konflikt ikke kan løses med militær makt alene. Hva skjer med den norske rollen dersom den nye regjeringen velger en annen retning? Det kan vi ennå ikke besvare.
Vi vet heller ikke om De la Espriellas første beslutninger varsler et varig politisk skifte eller bare en dramatisk åpning på en ny presidentperiode. Det må dokumenteres over tid.
Men hans tidligere yrke gir oss en tydelig målestokk. Som forsvarsadvokat arbeidet De la Espriella i et system som bygger på at staten ikke alene kan definere et menneske som skyldig. Selv den som anklages for de alvorligste forbrytelsene, har krav på juridisk representasjon, bevisprøving og rettferdig behandling.
Nå leder han den utøvende makten. Derfor er det viktigste spørsmålet ikke hvem han tidligere forsvarte, men hvilken rettsstat han nå vil lede – og om rettssikkerheten også skal gjelde dem regjeringen har bestemt seg for å bekjempe.
