Hjem Meninger Ytringer Foreninger advarer: Eritreere i Norge lever med press fra to fronter

Foreninger advarer: Eritreere i Norge lever med press fra to fronter

Demonstrasjon med eritreiske flagg og bannere i Oslo
Eritreere demonstrerte i 2023 for at Storting og regjering skal stanse transnasjonal undertrykking. Men fortsatt er det stor utrygghet.
Foto: Utrop
Tre eritreiske organisasjoner mener debatten om norsk-eritreere må romme både frykten for norske myndigheters vedtak og bekymringer for politisk press, sosial utestengelse og konsekvenser for familier.
Tre eritreiske organisasjoner mener debatten om norsk-eritreere må romme både frykten for norske myndigheters vedtak og bekymringer for politisk press, sosial utestengelse og konsekvenser for familier.

Tilsvar til «Eritreere i Norge ber om svar: Kultur uten frykt for å miste oppholdet», publisert i Utrop 12. november 2026.

På innlegget uttrykker Eritreisk Nasjonal Forening i Norge bekymring for at kulturarrangementer og kontakt med hjemlandet kan føre til tap av oppholdstillatelse eller statsborgerskap. I Norge har alle krav på rettssikkerhet, organisasjonsfrihet og respekt for sin kultur. Men innlegget gir et ufullstendig bilde av frykten blant norsk-eritreere.

For mange handler frykten ikke først og fremst om norske myndigheters undersøkelser. Den handler om politisk press, sosial utestengelse og mulige konsekvenser for familiemedlemmer i Eritrea. Debatten må omfatte alle eritreere, uavhengig av politisk standpunkt.

Hvem skaper frykt blant norsk-eritreere?

I Norge har alle rett til å ytre seg, organisere seg og bevare sin kultur. Det gjelder eritreere uansett politisk standpunkt. Likevel har politiske motsetninger gjennom mange år påvirket det norsk-eritreiske miljøet.

Noen forteller om press knyttet til politiske standpunkter og deltakelse i organisasjoner. Andre beskriver sosial utestengelse, tap av vennskap og frykt for konsekvenser for familien i Eritrea. Dette er problemstillinger som også omfattes av begrepet «transnasjonal undertrykking».

Dette handler ikke bare om politiske uenigheter. Det handler om mennesker som har blitt isolert fra sosiale fellesskap, utsatt for sjikane, press og drapstrusler fordi de kritiserer regimet. Noen har også opplevd at politiske motsetninger tas inn i kirkelige og kulturelle fellesskap. Ingen skal måtte vise politisk lojalitet for å delta i gudstjenester, kirkelige aktiviteter, morsmålsundervisning eller arrangementer for barn.

Proba samfunnsanalyse har i rapportene «Press og kontroll» (2020) og «Transnasjonal undertrykking, begrepsavklaring og sektoransvar» (2023) belyst hvordan press og kontroll kan fortsette på tvers av landegrenser. Dette er et alvorlig samfunnsproblem som også norske myndigheter må ta på alvor. Rapportene betyr ikke at enhver anklage mot en bestemt organisasjon er bevist. Men de gir grunn til å ta slike bekymringer alvorlig.

Vi må spørre hvem som frykter hva, og hvordan de kan beskyttes. Ingen skal måtte velge mellom sin eritreiske identitet og retten til å uttrykke sine politiske meninger.

Frykten har blitt en del av hverdagen – men for hvem?

I Utrop-innlegget beskrives usikkerheten blant eritreere som frykter for at bilder fra kulturarrangementer eller kontakt med hjemlandet kan brukes mot dem i utlendingssaker. Bekymringen fortjener svar.

NRK publiserte 2. september 2019 reportasjen «Norsk-eritreere dro på fest for regimet de flyktet fra». Den handlet om et arrangement i Oslo knyttet til jubileet for Sawa, en militærleir der eritreiske ungdommer tvinges til militærtjeneste uten tidsbegrensning. Festen ble omtalt i forbindelse med norske myndigheters undersøkelser av eritreiske asylsaker. En høytstående representant for myndighetene i Eritrea deltok på arrangementet.

Senere ble det gitt opplysninger til Stortinget om behandlingen av sakene. Gjennomgangen førte til forskjellige utfall, noe som understreker betydningen av individuelle vurderinger. Deltakelse på et kulturarrangement kan ikke alene bevise at en person har gitt uriktige opplysninger i en asylsak.

Samtidig må norske myndigheter kunne undersøke konkrete og relevante opplysninger dersom det finnes grunnlag for å vurdere om beskyttelse ble innvilget på uriktig grunnlag. Rettssikkerhet betyr ikke at spørsmål aldri kan stilles. Det betyr at undersøkelser skal være lovlige, individuelle og rettferdige.

Men vi må også spørre hvorfor andre eritreere frykter å uttrykke sine politiske meninger, delta i bestemte aktiviteter eller kritisere myndighetene i Eritrea.

Frykten til én gruppe må ikke brukes til å usynliggjøre frykten til en annen.

Vi har bedt om klare svar i flere år – men hvilke spørsmål må besvares?

Vi ønsker klare svar fra norske myndigheter. Norske lover beskytter allerede ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og rettssikkerhet. Spørsmålet er derfor ikke bare hvilke rettigheter eritreere har, men hvordan disse rettighetene ivaretas i praksis.

Hvordan følger myndighetene opp bekymringsmeldinger om politisk press, trusler og mulig overvåking? Hva skjer når mennesker forteller at de frykter konsekvenser for familiemedlemmer i Eritrea dersom de uttrykker kritikk? Hvordan sikres det at ulike stemmer i det norsk-eritreiske miljøet blir hørt?

Allerede i 2012–2013 tok eritreere i Stavanger opp bekymringer om politisk påvirkning, sosial utestengelse og forbindelser mellom enkelte eritreiske organisasjoner og myndighetene i Eritrea. Dokumentasjon ble sendt til Stavanger kommune, politiet og andre norske myndigheter.

Vår erfaring var at vi gjentatte ganger fikk beskjed om at sakene skulle undersøkes, uten at vi fikk tilstrekkelige tilbakemeldinger om resultatene. Når det nå etterlyses svar, mener vi derfor at også disse tidligere bekymringene må tas med. Ingen enkeltorganisasjon kan alene representere alle eritreere i Norge.

Skal vi være redde for vår egen kultur – eller for politiseringen av den?

Eritreisk kultur tilhører alle eritreere. Språk, musikk, mat, religion, tradisjoner og høytider skal kunne samle mennesker på tvers av politiske forskjeller.

Å være stolt av Eritreas kultur betyr ikke nødvendigvis at man støtter myndighetene i landet. På samme måte betyr ikke kritikk av myndighetene at man tar avstand fra eritreisk kultur. Ingen politisk organisasjon eller regjering har enerett til å definere hva det betyr å være eritreer.

Likevel har politiske motsetninger gjennom årene påvirket eritreiske foreninger, kirker, morsmålsundervisning og sosiale møteplasser. I enkelte miljøer har dette bidratt til parallelle organisasjoner og splittede fellesskap i mange norske byer.

Dette rammer ikke bare voksne. Barn som tidligere var venner, kan oppleve at familiene ikke lenger deltar i de samme aktivitetene. Foreldre kan oppleve at de må velge mellom forskjellige kulturelle eller religiøse fellesskap.

Et barn skal kunne lære morsmålet tigrinja, delta i kulturaktiviteter, gå i kirken og være sammen med venner uten at foreldrenes politiske standpunkter fører til at barn blir skilt fra vennene sine. Vi mener at eritreiske organisasjoner har et særlig ansvar for å beskytte barn og ungdom mot voksnes politiske konflikter.

Problemet handler ikke om eritreisk kultur. Problemet oppstår når kultur brukes som middel til politisk press, kontroll eller utestengelse.

Vi ønsker å bidra til det norske samfunnet – men hva innebærer det?

Eritreere har gjennom mange år bidratt til Norge gjennom arbeid, utdanning, frivillighet, familieliv og organisasjonsvirksomhet. Det fortjener anerkjennelse. Men samfunnsdeltakelse innebærer også respekt for demokratiske verdier, åpenhet og andre menneskers rettigheter.

Organisasjoner som arbeider med kultur og integrering, bør være åpne om sin virksomhet og om eventuelle politiske eller organisatoriske forbindelser som er relevante for aktivitetene deres.

I dokumentasjonen som ble utarbeidet i Stavanger i 2012–2013, inngikk blant annet e-poster, møteinnkallinger, fotografier og opplysninger om kontakt mellom enkelte eritreiske foreninger, politiske organisasjoner som PFDJ, YPFDJ og representanter for myndighetene i Eritrea.

Kontakt med slike aktører er ikke i seg selv ulovlig eller bevis for at en organisasjon driver med undertrykking. Men dersom en organisasjon presenterer seg som upolitisk og åpen for alle, mener vi det er legitimt å etterspørre åpenhet om eventuelle politiske forbindelser og hvordan disse påvirker virksomheten. Dette er viktig ved offentlig støtte og arbeid med barn.

Vi mener at organisasjonsfrihet og åpenhet ikke står i motsetning til hverandre. Å bidra til det norske samfunnet innebærer også å respektere andres rett til å være uenige med oss.

Frykten for å miste alt man har bygget opp – trygghet må gjelde alle

Vi forstår frykten for å miste oppholdstillatelse eller norsk statsborgerskap etter mange år i Norge. Mennesker har etablert familier, skaffet seg arbeid, bygget vennskap og skapt en fremtid her. Alle har krav på rettssikkerhet og en individuell vurdering.

Men vi må også snakke om en annen form for tap: å miste kontakten med familie, venner og sitt kulturelle fellesskap i Norge på grunn av politiske motsetninger. Politiske standpunkter rammer hele familien. Blant oss finnes mennesker som ikke har kunnet delta i begravelsene til sine egne foreldre i Eritrea.

En av oss har ikke kunnet delta i begravelsene til verken sin mor eller sin far i Eritrea, fordi han opplevde det som utrygt å reise tilbake på grunn av sitt politiske engasjement. Hans ektefelle, som ikke selv var politisk aktiv, kunne heller ikke reise til Eritrea for å delta i sin fars begravelse.

Dette viser hvordan politiske motsetninger kan ramme hele familier, også mennesker som ikke selv har valgt å engasjere seg politisk. Vi har også opplevd hvordan slike konflikter kan påvirke det sosiale livet i Norge.

En familie opplevde at mange fra morens kvinnegruppe ikke deltok i sønnens konfirmasjon i en periode med økende politiske motsetninger. Vi kjenner ikke motivene til hver enkelt som uteble, men familien opplevde situasjonen som en del av en større sosial avstand. Barn og familier bør ikke måtte oppleve at politisk uenighet ødelegger viktige sosiale fellesskap.

Utestengelse fra eritreiske organisasjoner

Den 11. mars 2012 sendte Eritreisk Forening i Rogaland et brev der en person ble utestengt på ubestemt tid fra foreningens aktiviteter. Brevet oppga «ordensforstyrrelser og uakseptabel oppførsel» som begrunnelse.

Ifølge de berørte var dette en del av en større konflikt der omkring 12–13 personer opplevde å bli utestengt. De oppfattet konflikten som politisk motivert, mens brevet oppga en annen begrunnelse. Dette skillet er viktig, men erfaringene viser hvor store konsekvenser konflikter i organisasjonslivet kan få for mennesker som har bygget sitt sosiale fellesskap rundt en forening.

Trygghet må gjelde alle

Vi mener at norske myndigheter må beskytte både mennesker som frykter urimelige vedtak om opphold og statsborgerskap, og mennesker som opplever politisk press eller sosial utestengelse. Ingen skal måtte frykte å miste sitt hjem og sin fremtid på grunn av ulovlige eller urimelige myndighetsavgjørelser.

Men ingen skal heller måtte frykte å miste venner, familie eller kulturell tilhørighet fordi de ikke støtter myndighetene i Eritrea. Man kan ikke kreve beskyttelse av sin egen ytringsfrihet og samtidig forsøke å frata andre den samme friheten.

Retur til Eritrea og den urolige situasjonen på Afrikas horn – hvorfor er dette viktig nå?

Vi deler bekymringen for den alvorlige situasjonen på Afrikas horn. Men vi mener at debatten om retur til Eritrea må omfatte flere spørsmål enn dem som er reist i Utrop.

Gjennom flere år har det vært kjent at enkelte eritreere som fikk beskyttelse i Norge, senere har reist tilbake til Eritrea, også etter at de fikk norsk statsborgerskap. Dette reiser et viktig spørsmål: Hvordan skal norske myndigheter vurdere situasjonen når en person har fått beskyttelse fordi vedkommende fryktet forfølgelse fra myndighetene i Eritrea, men senere reiser tilbake til det samme landet og har kontakt med disse myndighetene?

En slik reise betyr ikke automatisk at den opprinnelige asylforklaringen var uriktig. Mennesker kan ha sterke familiære grunner til å reise, forholdene kan ha endret seg, og risikoen kan være forskjellig fra person til person. Det er også en juridisk forskjell mellom personer med beskyttelsesbasert oppholdstillatelse og personer som senere har fått norsk statsborgerskap.

Men dersom konkrete opplysninger gir grunnlag for å undersøke om en person bevisst har gitt vesentlig uriktige opplysninger om sitt beskyttelsesbehov, må myndighetene kunne vurdere saken etter norsk lov.

Hvorfor kan noen reise hjem, mens andre ikke kan?

Noen eritreere kan besøke hjemlandet, delta i arrangementer og opprettholde kontakt med myndighetene der. Andre opplever at det ikke er trygt å reise tilbake, særlig dersom de har vært åpne kritikere av myndighetene i Eritrea. For enkelte betyr dette at de ikke kan besøke alvorlig syke foreldre eller delta i begravelser.

Hvorfor skal debatten bare handle om frykten for å miste norsk statsborgerskap, og ikke også om frykten andre har som gjør at de ikke tør å besøke sine egne foreldre?

Den regionale situasjonen gjør det samtidig viktig å fremme fred og dialog. Vi må kunne diskutere Eritreas forhold til Etiopia, krigen i Sudan og andre konflikter uten at politisk uenighet fører til fiendebilder i det norsk-eritreiske miljøet.

Å kritisere myndighetene i Eritrea betyr ikke at man ønsker krig. Og å ønske fred og stabilitet betyr ikke nødvendigvis at man støtter myndighetene. Vi mener at eritreere i Norge bør kunne samles om ønsket om fred, menneskerettigheter og en trygg fremtid for befolkningen på hele Afrikas horn.

Avslutning – rettssikkerhet og frihet må gjelde alle

Vi ønsker ikke å begrense noen eritreeres rett til å bevare sin kultur, delta i organisasjoner eller uttrykke politiske meninger. Vi ønsker heller ikke at mennesker skal miste oppholdstillatelse eller norsk statsborgerskap uten lovlig grunnlag og en rettferdig individuell behandling.

Men vi mener at debatten blir ufullstendig dersom den bare handler om frykten for norske myndigheters undersøkelser. Den må også handle om politisk press, sosial utestengelse og konsekvenser for familiemedlemmer. Den må handle om barn som mister vennskap på grunn av voksnes politiske konflikter. Og den må handle om mennesker som ikke kan besøke sine foreldre eller delta i deres begravelser.

Vi ber norske myndigheter om å beskytte alle norsk-eritreeres rettigheter – både dem som frykter tilbakekall av oppholdstillatelse eller statsborgerskap, og dem som frykter at politisk undertrykking fra hjemlandet fortsatt skal begrense deres liv i Norge.

Rettssikkerhet, organisasjonsfrihet og kulturell tilhørighet må kunne forsvares samtidig som transnasjonal undertrykking tas på alvor. Det har Stortinget gjort ved å gi regjeringen Støre i oppdrag å bekjempe transnasjonal undertrykking av nordmenn – og eritreere er også nordmenn!

Ingen skal måtte velge mellom å være eritreer eller å være fri. Det er myndighetenes plikt å sikre at alle nordmenn kan leve sitt liv i frihet og trygghet. Men mange eritreere opplever ikke trygghet. Derfor bør regjeringen ta et tak og lage en handlingsplan mot transnasjonal undertrykking av nordmenn. En handlingsplan vil kunne gi svar på alle spørsmål som skaper frykt og utrygghet for eritreere, tyrkere, kinesere og mange andre innvandrere i vårt nye mangfoldssamfunn.

Eritreisk vennskap- og støtteforening, Norsk eritreisk venneforening i Norge og Eritreakomiteen