Eritreere i Norge ber om svar: Kultur uten frykt for å miste oppholdet

Vi skriver dette innlegget på vegne av eritreere i Norge, med en dyp bekymring for frykten og usikkerheten som har utviklet seg blant mange norsk-eritreere.

Vi er foreldre, besteforeldre, ungdommer, arbeidstakere og norske statsborgere. Vi har bygget livene våre her, oppdratt barna våre, arbeidet og bidratt til det norske samfunnet. Norge er hjemmet vårt, og for mange av barna våre er det det eneste hjemlandet de kjenner.

Likevel opplever mange i miljøet at de er redde for å delta i vanlige aktiviteter. De frykter at et bilde fra en kulturfest, en kommentar på Facebook eller deltakelse i en forening en dag kan bli brukt mot dem.

Hvordan har vi kommet dit at mennesker som har levd i Norge i mange år, føler seg utrygge på om de kan delta i sitt eget kultur- og foreningsliv?

Frykten har blitt en del av hverdagen

Vi ønsker at norske myndigheter skal forstå hvordan situasjonen oppleves av mennesker i miljøet vårt. Mange eritreere tør ikke lenger å delta på nasjonaldagsfeiringer, kulturarrangementer, møter eller sosiale sammenkomster. Noen er redde for å bli fotografert. Andre vegrer seg for å melde seg inn i foreninger eller ta på seg frivillige verv.

Frykten har også flyttet seg inn på sosiale medier. Mennesker vegrer seg for å følge bestemte sider, trykke «liker», dele et bilde eller skrive en kommentar. De vet ikke hvordan handlingene deres kan bli tolket flere år senere. Enkelte er også redde for å bruke eritreiske tradisjonelle klær eller vise sin kulturelle tilhørighet offentlig, fordi de frykter at bilder fra slike anledninger kan bli misforstått.

Dette handler ikke bare om statsborgerskap og juridiske vedtak. Det handler om menneskers trygghet, identitet og mulighet til å leve et normalt liv. Vi ønsker ikke at barna våre skal vokse opp med en følelse av at det å vise eritreisk kultur er noe man bør være redd for.

Vi har bedt om klare svar i flere år

Dette er ikke en ny bekymring. Allerede i 2021–2022 begynte vi å etterspørre avklaringer om hvilke aktiviteter norsk-eritreere trygt kan delta i. Gjennom senere skriftlige henvendelser, blant annet i 2024 og 2025, har spørsmålene blitt tatt opp med norske myndigheter.

I en formell henvendelse til UDI gjennom advokat ble det stilt 15 konkrete spørsmål om blant annet medlemskap i foreninger, deltakelse på kulturarrangementer, sosiale medier, politiske meninger og reiser. UDI svarte 10. januar 2025, men etter vår oppfatning fikk vi ikke den tydelige og praktiske veiledningen vi hadde bedt om. Svaret viste til regelverket for tilbakekall av statsborgerskap og individuelle vurderinger, uten å avklare de konkrete spørsmålene om deltakelse.

I desember 2025 ble bekymringene igjen tatt opp med Justis- og beredskapsdepartementet gjennom en henvendelse fra Den Eritreiske Foreningen i Oslo og omegn ved advokat. Vi legger ved dokumentasjonen slik at mottakerne selv kan se hvilke spørsmål som tidligere er reist.

Vi har ikke bedt om særrettigheter. Vi har bedt om å få vite hvordan vi kan utøve rettighetene våre uten å leve i konstant usikkerhet.

Skal vi være redde for vår egen kultur?

For mange eritreere er kulturarrangementer en viktig del av livet. Det er der barn lærer morsmålet sitt, familier møtes, eldre finner fellesskap og nye generasjoner får kjennskap til bakgrunnen sin.

En eritreisk nasjonaldagsfeiring kan for noen være et uttrykk for kjærlighet til hjemlandet og historien, uten at det nødvendigvis innebærer støtte til bestemte politiske myndigheter. På samme måte er det å bruke tradisjonelle klær, delta i en religiøs markering eller møte andre eritreere ikke i seg selv et uttrykk for en bestemt politisk overbevisning.

Vi forstår at myndighetene i konkrete saker kan undersøke relevante opplysninger. Men vi ber om at lovlig kulturell og sosial deltakelse ikke blir behandlet som om den automatisk sier noe om en persons tidligere asylforklaring.

Grunnloven §§ 100 og 101 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen artiklene 10 og 11 beskytter ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og organisasjonsfrihet. Disse rettighetene må også oppleves som reelle for norsk-eritreere.

Vi ønsker å bidra til det norske samfunnet

Vi ønsker også å minne om noe som ofte blir glemt når eritreere omtales i forbindelse med tilbakekall av statsborgerskap og utvisning: det store bidraget miljøet vårt gir til det norske samfunnet.

Vi arbeider, tar utdanning, betaler skatt, oppdrar barna våre og deltar aktivt i lokalsamfunn over hele Norge. Vi er stolte av det vi har oppnådd, ofte etter en krevende start i et nytt land.

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser også positive resultater. I en undersøkelse publisert i 2026 var unge med eritreisk bakgrunn som kom til Norge som enslige mindreårige flyktninger, blant gruppene med høyest sysselsetting. Omtrent 82 prosent var i arbeid, og 18 prosent kombinerte arbeid med utdanning.

En av organisasjonenes viktigste oppgaver er å motivere, støtte og følge opp nyankomne eritreere i Norge. Vi arbeider aktivt for å oppmuntre dem til å lære norsk, ta utdanning, komme i arbeid og bli selvstendige og aktive deltakere i det norske samfunnet. Gjennom veiledning, erfaringsdeling, sosiale møteplasser og personlig oppfølging hjelper vi nyankomne med å finne sin plass og bygge en trygg framtid i Norge.

Vi er stolte av dette arbeidet. De positive resultatene fra SSB viser hvor mye mennesker kan oppnå når de får muligheter, støtte og trygghet. Vi mener også at innsatsen fra eritreiske frivillige organisasjoner er en viktig del av integreringsarbeidet, og at dette engasjementet fortjener å bli sett og verdsatt.

Derfor gjør det ekstra vondt når mange i miljøet samtidig lever med frykt for å delta i kulturarrangementer, uttrykke seg på sosiale medier eller vise sin eritreiske identitet. Vi har gjort vårt beste for å bli en del av det norske samfunnet. Vi ønsker ikke at den kulturelle bakgrunnen vår skal bli en kilde til frykt, men at bidragene, tilhørigheten og rettighetene våre blir sett og respektert.

Frykten for å miste alt man har bygget opp

Bak hver sak om tilbakekall av statsborgerskap finnes det et menneske og ofte en hel familie. Vi snakker om personer som har bodd i Norge i ti, femten eller tjue år. De har hjem, arbeid, ektefeller og barn her. Noen av barna kjenner ikke noe annet hjemland enn Norge.

Når en forelder risikerer å miste statsborgerskapet og bli utvist, skaper det frykt langt utover den enkelte saken. Barn bekymrer seg for om familien skal bli splittet. Foreldre er redde for framtiden. Andre i miljøet begynner å spørre seg om deres eget norske statsborgerskap virkelig gir den tryggheten de trodde.

Vi ber om at myndighetene ikke mister menneskene av syne når de vurderer disse sakene. Statsborgerloven § 26 stiller krav til både grunnlaget for tilbakekall og forholdsmessigheten av inngrepet. Grunnloven § 104, FNs barnekonvensjon og EMK artikkel 8 beskytter viktige hensyn knyttet til barn og familieliv.

Retur til Eritrea og den urolige situasjonen på Afrikas horn

Vi er også dypt bekymret for sikkerheten til mennesker som risikerer å bli returnert til Eritrea i en tid preget av spenning og usikkerhet på Afrikas horn. Spenningen mellom Eritrea og Etiopia og risikoen for en ny væpnet konflikt skaper stor uro blant familier som allerede lever med usikkerhet om framtiden.

En eventuell militær opptrapping kan få alvorlige konsekvenser for sivilbefolkningen, blant annet gjennom vold, tvungen mobilisering, fordrivelse og humanitære utfordringer. Vi ber derfor norske myndigheter om å ta den regionale usikkerheten på alvor og sikre grundige, oppdaterte og individuelle risikovurderinger før eventuell retur.

Vi viser til EMK artikkel 3 og utlendingsloven § 73.

Vi trenger svar, ikke mer stillhet og usikkerhet

Vi ønsker å leve som en naturlig del av det norske samfunnet. Vi ønsker at barna våre skal være stolte av både sin norske og eritreiske tilhørighet. Vi ønsker å kunne invitere venner til kulturarrangementer, delta i frivillig arbeid og uttrykke meningene våre uten at frykten for framtidige konsekvenser overskygger alt.

Vi ber ikke om at noen skal stå over loven. Vi ber om forutsigbarhet, respekt og rettferdig behandling. Derfor ber vi norske myndigheter om følgende:

1. Klare, skriftlige svar på de tidligere spørsmålene om medlemskap i foreninger, kulturarrangementer, tradisjonelle markeringer, sosiale medier og annen lovlig samfunnsdeltakelse.
2. En tydelig forklaring på hvordan slike aktiviteter kan bli brukt som bevis i saker om tilbakekall av statsborgerskap, og hvilke konkrete forhold som tillegges betydning.
3. En redegjørelse for om, hvordan og med hvilket rettslig grunnlag politiet eller andre myndigheter samler inn, lagrer og deler bilder, deltakerlister og andre personopplysninger fra eritreiske arrangementer.
4. En gjennomgang av praksisen for å sikre individuell bevisvurdering, forholdsmessighet, likebehandling og tilstrekkelig hensyn til barn og familier.
5. Grundige vurderinger av returrisiko, med særlig oppmerksomhet på den ustabile sikkerhetssituasjonen på Afrikas horn.
6. Et dialogmøte mellom relevante myndigheter og eritreiske organisasjoner, slik at spørsmålene kan besvares direkte og tilliten kan bygges opp igjen.
7. En skriftlig tilbakemelding fra de aktuelle mottakerne om hvordan bekymringene vil bli fulgt opp.