Det er noe dypt urovekkende ved måten barneekteskap blir diskutert på i vestlige samfunn. Når voksne menn utnytter mindreårige jenter seksuelt, reagerer vi med avsky. Men når en voksen mann gifter seg med et barn og begrunner det med religion eller kultur, endrer plutselig språket seg. Da snakker vi om tradisjoner, kulturelle forskjeller og religiøse skikker.
Hvorfor skal en handling som krenker et barns grunnleggende rettigheter, møtes med større forsiktighet bare fordi den forekommer i et religiøst miljø? Barneekteskap forekommer i Afghanistan, Pakistan og andre land, og også i vestlige samfunn, blant annet gjennom religiøse seremonier, tvangsekteskap og ekteskap inngått i utlandet.
Likevel virker det til tider som om frykten for å krenke religiøse minoriteter er større enn viljen til å ta et tydelig oppgjør med praksisen. Her må vi våge å stille et ubehagelig spørsmål: Har multikulturalismen gjort enkelte politikere og samfunnsdebattanter så forsiktige at de vegrer seg for å kritisere overgrep når religion er involvert?
Hvor er feministene og venstresiden?
I flere tiår har feminister og partier på venstresiden kjempet mot kvinneundertrykking, patriarkalske strukturer og seksuell utnyttelse. Det er viktige kamper. Men kampen mister troverdighet dersom prinsippene ikke brukes konsekvent.
Når en voksen mann i et konservativt kristent miljø forsvarer ekteskap med en tolvåring, forventer vi sterke reaksjoner. Det samme må gjelde dersom en imam eller en annen religiøs autoritet forsvarer nøyaktig den samme praksisen. Hvorfor skulle barnets rettigheter avhenge av hvilken religion den voksne tilhører?
Det finnes feminister og politikere på venstresiden som aktivt bekjemper barneekteskap. Det skal de ha anerkjennelse for. Men det fritar ikke disse miljøene fra kritiske spørsmål om hvor tydelig de utfordrer religiøse tradisjoner som begrenser jenters frihet.
Hvis man tør å kritisere kvinneundertrykking i kristne miljøer, men blir forsiktig når tilsvarende praksiser begrunnes med islam, har man et troverdighetsproblem. Likestilling kan ikke være et prinsipp som gjelder bare når det er politisk bekvemt.
Hvorfor kalles det ikke pedofili?
Når Jeffrey Epstein omtales, brukes ordet pedofili ofte uten nøling. Men når voksne menn gifter seg med jenter på ni, ti eller tolv år, omtales det gjerne som barneekteskap. Det er legitimt å spørre hvorfor språkbruken blir så forskjellig.
Pedofili har riktignok en bestemt medisinsk definisjon: seksuell tiltrekning til barn før puberteten. Barneekteskap er en bredere betegnelse og innebærer ikke automatisk at den voksne har en pedofil tiltrekning. Men den medisinske forskjellen må aldri bli en unnskyldning for å bagatellisere handlingene.
Hvis en voksen mann ønsker seksuell omgang med en niåring som ikke har kommet i puberteten, hvorfor skal vi være redde for å diskutere pedofili? Hvorfor skal en religiøs ekteskapskontrakt gjøre situasjonen mindre alvorlig? Et barn får ikke evnen til å samtykke fordi en religiøs leder har gjennomført en seremoni. Et seksuelt overgrep blir ikke mindre alvorlig fordi noen kaller det ekteskap.
Når spedbarn loves bort til voksne menn
I 2021 rapporterte UNICEF om familier i Afghanistan som tilbød døtre helt ned i 20 dagers alder til fremtidige ekteskap mot betaling. Et spedbarn som knapt har begynt livet, kan bli lovet bort som en fremtidig ektefelle. Hvordan kan noen omtale dette som en tradisjon som skal møtes med kulturell forståelse?
Dette er en alvorlig krenkelse av barnets menneskeverd. Selv om slike avtaler ikke nødvendigvis innebærer at et ekteskap fullbyrdes mens barnet er spedbarn, viser de en tankegang der jenters fremtid kan bestemmes av voksne som om barna var eiendeler. Ingen religion og ingen tradisjon burde få brukes til å legitimere dette.
Barns rettigheter må gjelde alle
Et flerkulturelt samfunn skal gi mennesker frihet til å leve med forskjellige språk, tradisjoner og religioner. Barns rettigheter setter grenser for hvilke praksiser som kan aksepteres. Foreldre har ikke rett til å gifte bort sine mindreårige døtre. Religiøse ledere har ikke rett til å legitimere seksuell utnyttelse av barn.
Politikere har et ansvar for å beskytte barn, også når det krever et oppgjør med tradisjoner i minoritetsmiljøer. Kritikk av barneekteskap og religiøse tolkninger som brukes til å forsvare dem, må ha en tydelig plass i samfunnsdebatten.
Det er diskriminerende å forvente at jenter med muslimsk bakgrunn skal tåle begrensninger som vi aldri ville akseptert for andre jenter. De fortjener den samme friheten, beskyttelsen og selvbestemmelsen som alle andre.
