Foto: Kongehuset
Når Norge tar farvel med kong Harald, tar vi ikke bare farvel med et statsoverhode. Vi tar farvel med en konge som gjennom ord og handling forsøkte å samle et samfunn preget av stadig større mangfold.
I talen under hagefesten i Slottsparken i 2016 minnet han oss om at Norge består av mennesker med ulik opprinnelse, tro og kjærlighet. Likeverd og tilhørighet er verdier mange mennesker i verden bare kan drømme om. Vi kan aldri ta dem for gitt.
Terrorangrepene 22. juli 2011 var et angrep på nettopp dette Norge. Den høyreekstreme terroristen drepte 77 mennesker i regjeringskvartalet og på Utøya. Mange andre ble fysisk eller psykisk skadet.
Foreldre mistet barna sine, barn mistet foreldrene sine, og familier fikk livene sine forandret for alltid. Dette er den delen av regnskapet som aldri kan gjøres opp i kroner.
Likevel må vi også våge å snakke om den økonomiske og samfunnsmessige regningen. Penger kan ikke måle verdien av et menneskeliv, men kostnadene viser hvor omfattende ødeleggelser ekstremisme kan påføre et helt samfunn.
Et regnskap uten sluttsum
Regningen etter 22. juli omfatter redningsarbeid, behandling og oppfølging, erstatninger, politiinnsats, etterforskning, rettssaker og fengsling. I tillegg kommer midlertidige departementslokaler, reparasjoner, minnesteder og omfattende sikkerhetstiltak.
Allerede i august 2012 hadde rettssaken kostet over 170 millioner kroner, ifølge Dagens Næringsliv. Det var bare én del av utgiftene etter angrepene. De samfunnsmessige kostnadene omfatter også sykefravær, tapt arbeidsevne og langvarig behov for hjelp og oppfølging.
Utbyggingen av det nye regjeringskvartalet omfatter investeringer på flere titalls milliarder kroner. Det vil likevel være misvisende å omtale hele beløpet som terroristens regning. Prosjektet omfatter også modernisering og fornyelse som ikke kan regnes som direkte reparasjon av terrorskader.
Samtidig er det umulig å forstå gjenreisningen og de omfattende sikkerhetstiltakene uten terrorangrepet. Regjeringskvartalet er derfor en viktig del av det større regnskapet, selv om ikke hver krone kan tilskrives 22. juli.
Hva kunne milliardene ha betydd?
Ressursene som måtte brukes på å håndtere terrorens ødeleggelser, kunne ellers ha styrket skoler, helsevesen, eldreomsorg og beredskap. De kunne ha finansiert flere lærere og helsesykepleiere, gitt barn og unge raskere psykisk helsehjelp og styrket kapasiteten i sykehusene.
De kunne også ha bidratt til å ruste opp kommunale bygg og gitt politi, brannvesen og frivillige redningsorganisasjoner bedre kapasitet. Vi kan ikke vite nøyaktig hvordan pengene ville ha blitt brukt. Men vi kan forstå omfanget: Ekstremismen tok liv, ødela bygninger og bandt opp enorme ressurser som ellers kunne ha styrket fellesskapet.
Dette forsvinner lett når høyreekstremisme omtales som provoserende meninger, harde ord eller et opprør mot «politisk korrekthet». Ideer har konsekvenser. Når mennesker over tid fremstilles som fremmede, forrædere eller trusler mot nasjonen, kan ordene berede grunnen for handlinger.
Det betyr ikke at all innvandringskritikk er ekstremisme, eller at konservative og høyreorienterte mennesker skal gjøres ansvarlige for terror. Vi må skille mellom demokratisk høyrepolitikk, den radikale ytre høyresiden og voldelig høyreekstremisme.
Men skillet må ikke bli en unnskyldning for å overse hvordan konspirasjonsforestillinger, avhumanisering og fiendebilder sprer seg. Slike forestillinger kan bevege seg fra samfunnets ytterkant og inn i den alminnelige politiske samtalen.
Ytringsfriheten trues også av hets
Ytringsfriheten er en bærebjelke i det norske demokratiet. Den beskytter retten til å kritisere makten, utfordre flertallet og uttrykke upopulære synspunkter.
Men ytringsfriheten trues ikke bare når staten sensurerer borgerne. Den svekkes også når mennesker trues, hetses eller trakasseres til taushet.
Når ungdomspolitikere, journalister, minoriteter og samfunnsdebattanter trekker seg fra offentligheten fordi belastningen blir for stor, har vi formelt fortsatt ytringsfrihet. I praksis er ytringsrommet blitt mindre.
Å forsvare ytringsfriheten betyr derfor at vi må reagere på trusler, politisk vold og organiserte kampanjer som skal skremme mennesker bort fra samfunnsdebatten. Motargumenter, redaktøransvar og håndheving av loven er ikke det samme som sensur. Det kan være nødvendig for at flere skal kunne delta, også de som ikke orker å møte de mest aggressive stemmene.
Kongens verdier må forsvares i hverdagen
Kong Harald representerte et Norge der mennesker med ulik bakgrunn kunne kjenne at de hørte til. Det var mer enn en vakker formulering. Det var et standpunkt om likeverd og tilhørighet.
Et helt annet samfunn vokser frem når noen hevder at bare bestemte grupper er «ekte» nordmenn. Da risikerer andre å bli betraktet som gjester, problemer eller potensielle fiender, uansett hvor lenge de har vært en del av fellesskapet.
Når vi tar farvel med kongen, må vi derfor gjøre mer enn å gjenta ordene hans i høytidelige taler. Verdiene han representerte, må beskyttes i hverdagen: i klasserommene, i helsevesenet, på arbeidsplassene, i mediene og i den politiske samtalen.
Kongens Norge kan ikke forsvares bare med vakter, sperringer og sikrede bygninger. Det må også forsvares gjennom gode skoler, levende lokaldemokrati, uavhengige medier, sterke fellesskap og en velferdsstat som gir mennesker trygghet og verdighet.
Ødeleggelsene etter 22. juli viser hvor mye hatet kan koste. De minner oss samtidig om verdien av det samfunnet vi risikerer å miste.
Den viktigste arven etter kong Harald bør derfor være et løfte: Vi skal ikke la frykten, ekstremismen eller menneskeforakten definere Norge. Vi skal forsvare ytringsfriheten, menneskeverdet og fellesskapet – gjennom de valgene vi gjør som samfunn.
