USA krever lydighet – skal Norge bare adlyde?

USAs finansminister Scott Bessent kom nylig med et kaldt og kompromissløst budskap til land som fortsatt har økonomiske forbindelser med Iran:

– Dere er enten med oss eller mot oss.

Uttalelsen falt i forbindelse med Trump-administrasjonens nye kampanje for å isolere Iran økonomisk. Bessent har gjort det klart at USA vil bruke sekundære sanksjoner og tilgangen til det amerikanske finanssystemet som pressmiddel overfor land, banker og selskaper som ikke følger Washingtons linje.

Med denne retorikken signaliserer USA at andre land får stadig mindre rom til å utforme sin egen utenrikspolitikk. Gjennom dollarens dominerende stilling og USAs kontroll over sentrale deler av det internasjonale finanssystemet kan Washington påføre også utenlandske aktører store kostnader.

Når økonomisk makt brukes på denne måten, blir suverene stater i praksis presset til å underordne seg USAs geopolitiske mål.

En farlig enten–eller-retorikk

Budskapet fra Bessent reduserer komplisert internasjonal politikk til en svart-hvitt-fortelling. Nyanser, diplomati, kompromisser og nasjonal suverenitet blir skjøvet til side.

President Donald Trump har samtidig varslet det han omtaler som en historisk omfattende økonomisk kampanje mot Iran. Amerikanske myndigheter har erklært at land og virksomheter som viderefører økonomisk samarbeid med Iran, kan miste tilgangen til det amerikanske finanssystemet.

Dette er en form for internasjonal bøllepolitikk som undergraver grunnlaget for multilateralt samarbeid. Allierte og handelspartnere bør inviteres til dialog og felles løsninger – ikke trues med økonomiske represalier dersom de ikke følger ordre fra Washington.

Retorikken skaper et giftig internasjonalt klima og splitter verden i en tid da vi trenger samarbeid for å løse globale utfordringer.

Selv fredsmeglere blir truet

Presset begrenser seg ikke til stater som åpent støtter Iran. Også Oman, som lenge har fungert som en diskret og viktig diplomatisk brobygger mellom Iran og Vesten, har blitt utsatt for amerikanske trusler.

Ifølge internasjonal presse skal Trump ha truet Oman med militære konsekvenser som følge av landets forsøk på å fremforhandle en avtale med Iran om skipsfarten gjennom Hormuzstredet.

Dersom slike opplysninger stemmer, viser det hvor langt Washington er villig til å gå for å få andre land til å rette seg etter amerikanske krav. En stat som forsøker å åpne diplomatiske kanaler, blir behandlet som en motstander i stedet for som en mulig fredsmegler.

Angriper det internasjonale rettssystemet

USAs vilje til å true aktører som ikke innretter seg, stopper heller ikke ved nasjonalstater.

Trump-administrasjonen har innført sanksjoner mot dommere og andre representanter for Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC). Tiltakene omfatter blant annet frys av amerikanske eiendeler og innreiseforbud.

Når en internasjonal domstol forsøker å håndheve folkeretten uavhengig av amerikanske og geopolitiske særinteresser, svarer USA med sanksjoner. Det vitner om en stormakt som mener at internasjonale regler skal gjelde for andre, men ikke nødvendigvis for den selv eller dens nærmeste allierte.

Et internasjonalt rettssystem kan ikke fungere dersom verdens mektigste stater straffer dommere for avgjørelser de misliker.

Dollaren brukes som våpen

Når USA bruker dollaren og det internasjonale banksystemet som politiske våpen, tvinger landet andre stater til å lete etter alternative betalingssystemer og handelspartnere.

På lengre sikt kan denne politikken bidra til større økonomisk fragmentering. Tilliten til internasjonale spilleregler forvitrer, mens den sterkestes rett får større plass.

Fred og stabilitet krever forutsigbarhet og langsiktige avtaler som partene kan stole på. Når USA ensidig trekker seg fra avtaler, truer internasjonale institusjoner og forsøker å stenge alle økonomiske forbindelser med Iran, svekkes grunnlaget for slik tillit.

Ved å presse Iran inn i et hjørne uten troverdige diplomatiske utveier øker også risikoen for feilkalkuleringer og eskalering. Konsekvensene kan bli nye og uoverskuelige militære kriser.

Sivile betaler den høyeste prisen

Mens stormaktene spiller sitt strategiske spill, er det som vanlig uskyldige mennesker som betaler den høyeste prisen.

Erfaringene med strategien om «maksimalt press» viser at omfattende sanksjoner ikke bare rammer politiske ledere, militære sjefer og andre beslutningstakere. De rammer også vanlige mennesker.

Iranere opplever stigende priser på mat, drivstoff og bolig. Når valutaen svekkes og økonomien bryter sammen, kan familier miste livsgrunnlaget nærmest over natten.

Tilgangen til medisiner og medisinsk utstyr blir også rammet. Selv om humanitære varer formelt kan være unntatt sanksjonene, har banker og transportselskaper ofte vegret seg for å gjennomføre ellers lovlige transaksjoner av frykt for amerikanske reaksjoner. Human Rights Watch har tidligere dokumentert hvordan slike hindringer har svekket iranernes tilgang til nødvendig behandling.

Dette viser forskjellen mellom sanksjoner på papiret og sanksjoner i praksis. Når banker, leverandører og transportører ikke våger å handle, hjelper det lite at medisiner formelt er unntatt.

Å frata en befolkning grunnleggende helsehjelp i håp om å fremtvinge et politisk sammenbrudd er moralsk forkastelig. Det er økonomisk krigføring der sivile blir gjort til redskaper i et geopolitisk maktspill.

Norge må våge

Norge og resten av Europa må våge og stå imot dette presset. Vi kan ikke passivt akseptere en verden der én stat dikterer hvem andre selvstendige land får snakke og handle med.

Det betyr ikke at det iranske regimet skal skjermes mot kritikk eller reaksjoner. Iranske myndigheter må holdes ansvarlige for undertrykking, menneskerettighetsbrudd og handlinger som truer andre land.

Men kampen mot et regime kan ikke legitimere en politikk som påfører millioner av sivile kollektiv lidelse og samtidig river ned internasjonalt samarbeid.

Det internasjonale samfunnet må avvise «med oss eller mot oss»-retorikken. Vi må minne USA om at globalt lederskap handler om samarbeid, diplomati og respekt for folkeretten, internasjonale domstoler og menneskerettighetene.

Det handler ikke om å ta verdensøkonomien, allierte land og uskyldige menneskeliv som gisler.