Foto: Pressefoto
Den iranske kunstneren Maryam Bagheri har ikke kunnet besøke familien sin i Iran på ni år.
I dag bor hun i Winnipeg i Canada sammen med mannen og de to barna sine, mens moren, faren og brødrene fortsatt befinner seg i Iran. Kontakten med moren har derfor i stor grad foregått gjennom videosamtaler.
Det er disse samtalene som ligger bak verket My Mother’s Portrait.
Bagheri har tatt skjermbilder av moren under videosamtalene og brukt dem til å lage et portrett ved hjelp av anthotype, en fotografisk teknikk der plantebaserte pigmenter brukes til å lage bilder. I hennes verk er pigmentet laget med gurkemeie. Bildene er trykket på strimler av lerret og henger rundt i gallerirommet.
– Portrettet består faktisk av skjermbilder av moren min og meg mens vi snakket på telefonen, forteller Bagheri.
Da moren ble syk, kunne hun ikke være der
Verket handler ikke bare om geografisk avstand.
Bagheri forteller til studentavisen The Manitoban at moren var syk over en lengre periode, samtidig som hun selv befant seg langt unna og ikke kunne være sammen med henne.
Skjermen ble dermed både en forbindelse til familien og en påminnelse om avstanden.
Mobilkameraet var det stedet mor og datter kunne se hverandre.
For Bagheri har disse hverdagslige skjermbildene blitt materiale for et familieportrett som samtidig forteller om hvordan livet i diaspora kan endre måten minner og nære relasjoner blir bevart på.
Fem iranske kunstnere undersøker hva «hjem» betyr
Bagheris verk vises i gruppeutstillingen Dwelling in Thresholds ved School of Art Student Gallery på University of Manitoba.
Utstillingen åpnet 26. august og består av arbeider fra fem nåværende og tidligere iranske studenter og kandidater ved kunstskolen. Den står fram til 9. september.
Utstillingen er kuratert av Ali Bayat, som også er doktorgradsstudent i filmstudier ved universitetet.
Ifølge universitetets egen presentasjon undersøker utstillingen hvordan «hjem» oppleves fra diasporaen når verken avreisen eller ankomsten føles helt avsluttet. Avstand, minner og følelsen av å befinne seg mellom steder står sentralt.
Bayat sier at spørsmålet om hva som skaper et hjem blir særlig komplisert etter geografisk eller kulturell forflytning.
Oppsto etter uro i Iran
Utstillingen ble ifølge Bayat utviklet som en reaksjon på uro og kriser i Iran det siste året.
Men kunstnerne arbeider ikke bare med storpolitikk.
Utstillingen handler også om hvordan det oppleves å følge hendelser i hjemlandet fra stor avstand, samtidig som familie, språk, minner og identitet fortsatt binder en til stedet man har forlatt.
Et annet verk er laget av MFA-student Sara Sattari. Hun viser en keramisk mosaikk av en kvinnelig kropp med skuddskader.
Bayat knytter motivet til et bilde som sirkulerte mye i iranske sosiale medier etter en krise tidligere i året, og sier slike bilder kan vekke bestemte minner hos mennesker som følger iranske digitale miljøer.
– Handler ikke bare om Iran
Bayat understreker samtidig at Dwelling in Thresholds ikke først og fremst skal forstås som en utstilling bare om Iran.
Han mener erfaringene kunstnerne arbeider med kan gjenkjennes av mange som lever mellom ulike land og kulturelle tilhørigheter.
For ham er hjem både noe personlig og kollektivt – et sted som kan romme språk, familie og identitet, men også smerte og vanskelige minner.
Det gjør også Bagheris portrett til mer enn et bilde av én mor.
Skjermbildene viser hvordan digitale teknologier kan bli en del av familielivet når mennesker lever langt fra hverandre – og hvordan et vanlig bilde fra en videosamtale kan få en helt annen betydning når fysisk nærhet ikke lenger er mulig.
