Foto: Victoria Åsne Kinsella
Vi møter Kyung Sook Jung Haveland ved jernbanestasjonen i Tønsberg. Hun bærer et svart- hvitt fotografi av en ung koreansk mann rundt halsen.
Nede ved brygga legger hun en tykk perm på bordet. Den er full av dokumenter hun har brukt flere tiår på å samle.
– Jeg fikk dette engangspasset, sier hun.
– Men det er egentlig ikke min historie jeg vil fortelle. Det er min fars.
Men det er egentlig ikke min historie jeg vil fortelle. Det er min fars.
Den unge mannen på fotografiet heter Jung In Seung.
Familien som ble splittet
– Mamma kom fra en finere familie. Pappa kom fra en fattig bondefamilie. De ble forelsket. Antageligvis rømte de sammen.
De fikk seks barn. Kyung Sook var den yngste. Forholdet ble ikke akseptert av morens familie. Og familien til faren var så fattig at han vokste opp hos en fosterfamilie.
To av de seks barna døde unge. Ifølge Kyung Sook fikk familien store økonomiske problemer etter brorens sykdom og død. Da Kyung Sooks mor ble alvorlig syk, hadde paret ingen som kunne hjelpe.
Moren var 34 år da hun døde. En av søstrene skrev senere til henne om det hun beskrev som morens siste ønske: at søstrene ikke skulle skilles, men holde sammen. Brevet er formulert av en tolk:
«The only word mother told us was that we sisters should not be separated and should live together.» Kyung Sook forteller at faren var desperat.
– Pappa hadde ikke noen sjanse til å gjøre noe som helst.
Jenta som forsvant
Kyung Sook ble tatt hånd om av farens fostermor, som hun selv omtaler som bestemoren sin. Etter en tid leverte faren henne til et lokalt kontor i hjembyen. Derfra ble hun sendt videre til Bo Yook Hospital i Seoul.
Planen var at hun skulle bo i fosterhjem til faren kunne hente henne tilbake.
– Noe som aldri skjedde.
I dokumentene som følger, dukker Holt Children’s Services opp. Holt var en sørkoreansk adopsjonsorganisasjon som gjennom flere tiår formidlet barn til adoptivfamilier over hele verden.
I et brev fra Ansung-Kun County Office blir organisasjonen bedt om å ta imot Kyung. Dokumentet oppgir både farens navn, familiens hjemmeadresse og at familien besto av fem personer. Det står også at moren var død.
Deretter ble Kyung plassert på et barnehjem i Ilsan, der hun ble værende i om lag ett år før hun ble sendt til Norge.
– Der kom jeg under vingene til Holt … og da ble jeg solgt, sier hun.
Til Norge
I januar 1970 ble Kyung sendt fra Sør-Korea til Norge. Hun var ett av flere små barn som reiste med rutefly til Europa.
– Det var disse flyvertinnene som passet på babyene, forteller hun.
KLM-billetten er datert 8. januar 1970.
– Her er min enveisbillett, som jeg kaller den.
Ved siden av ligger et KLM-sertifikat som viser at Kyung Sook krysset polarsirkelen på vei til Norge. På den tiden fikk passasjerer som fløy denne ruten et eget sertifikat som markerte polkryssingen.
På Fornebu, Oslos hovedflyplass på den tiden, ventet adoptivforeldrene. Hun ble en del av en familie med to biologiske barn. Adoptivforeldrene er nå døde.
I Norge fikk hun et nytt navn.
Nina.
Hun fikk også norsk statsborgerskap og mistet sitt koreanske. Kyung Sook forteller at adoptivforeldrene først fikk tilbud om å adoptere et tvillingpar fra et annet adopsjonsbyrå.
Adopsjonen ble ikke noe av.
– Du verden så heldige dere var som aldri kom til denne familien, tenker jeg ofte.
En ny tro og et nytt hjem
To måneder etter at Kyung Sook kom til Norge, ble hun døpt og meldt inn i Den norske kirke.
– Foreldrene mine i Sør-Korea var buddhister. Hadde jeg blitt i Korea, hadde jeg vært buddhist. De hadde aldri godkjent at jeg ble døpt.
Hun forteller at oppveksten var preget av vold, frykt og grov omsorgssvikt og mye alkohol i hjemmet.
– Jeg fikk bank, og jeg fikk det ene og det andre, og bare trusler. Jeg fikk det hver dag.
Hun sier hun aldri fikk støtte eller back-up hjemmefra.
– Jeg ble kalt idiot og tilbakestående fordi jeg alltid fikk lave karakterer.
Kyung Sook forteller hun stadig fikk høre hvor mye adopsjonen hadde kostet.
– Jeg fikk høre hver dag at jeg ble kjøpt med huslånet til mine adoptivforeldre. Jeg fikk prentet inn at jeg ble kjøpt og betalt for. Jeg ble deres livsgjeld.
Hun skilte seg ut fra de etnisk norske barna, og opplevde mye rasisme.
– Men verste har vært rasismen innenfor husets fire vegger.
Hun forteller at adoptivforeldrene tidligere hadde mistet et barn i kuvøsen.
– De skulle ha en substitutt for det barnet de hadde mistet. Men etter hvert som de så at dette barnet ble mer og mer asiatisk i trekkene, følte jeg at de angret på hele adopsjonen.
Et besøk, så var det stille
Før Kyung Sook kom til Norge, ble adoptivforeldrene godkjent av norske myndigheter.
Hun stiller i dag spørsmål ved hvor grundig vurderingen egentlig var. Hun sier de sendte en helsesøster hjem til det nye huset og gikk en runde og så på rommene.
– Bare over en kaffekopp, liksom, så var det signert. «Dere skal få lov til å bli adoptivforeldre.» Hvordan kunne de synes det var greit?
Etter det sier Kyung Sook at hun aldri opplevde noen videre oppfølging. Hun tror ikke norske myndigheter hadde kontakt med adoptivforeldrene.
Hun sier hun hadde venner. Men at hun sleit veldig på skolen uten at noen gjorde noe med det. Hun forteller at hun som voksen møtte en lærer hun hadde hatt på barneskolen. Da fortalte hun hvordan hun opplevde oppveksten.
– «Hadde jeg visst det, hadde jeg hjulpet deg med matteleksene», sa han.
Ifølge Kyung Sook reagerte imidlertid flere naboer på det de så. Likevel ble barnevernet aldri koblet inn, slik hun kjenner til.
En episode har festet seg.
– En nabokone kom gråtende gjennom stua etter å ha snakket med foreldrene mine. Før hun gikk, stoppet hun opp og spurte: «Har du det bra her?»
Kyung Sook forteller at hun svarte ja.
– Jeg var bare fire–fem år.
Permen
Den første gangen Kyung Sook fikk se papirene om seg selv, var hun sju år gammel.
Hun forteller at adoptivfaren kom inn på kjøkkenet med en tykk perm og slapp den hardt ned på bordet.
– Bang!
Så sa han:
– «Her har du papirene dine. Det kan hende at du har en familie eller en far et sted. Men husk at du skal være takknemlig for at du har fått mat, klær og husly hos oss.»
Kyung Sook forteller at hun var for liten til å forstå hva papirene handlet om.
I dag ligger både de opprinnelige adopsjonspapirene og dokumenter hun senere har innhentet selv.
Det de visste
Et brev fra Holt Adoption Program til Kyung Sook, datert 19. desember 1985, omtaler hennes biologiske far ved navn: Jung In Seung.
I brevet skriver Holt også at de har undersøkt saken, og at Kyung Sook har fire søstre.
I de norske adopsjonspapirene er Kyung Sook registrert som foreldreløs.
Dokumentene som fortalte en annen historie
Blant dokumentene Kyung Sook har samlet, finnes en Pre-Flight Child Report, datert kort tid før hun ble sendt til Norge i januar 1970.
Rapporten oppgir fødselsdatoen hennes til 27. mars 1968. Den beskriver blant annet spise- og søvnvaner, språk, personlighet, tannstatus og helse. Under «Abilities» står det at barnet kunne stå selv og gå mens hun holdt seg fast.
Kyung Sook mener beskrivelsen ikke stemmer med hvordan hun fungerte da hun kom til Norge.
– Da jeg kom til Norge kunne jeg ikke sitte på gulvet selv engang, sier hun.
Hun mener derfor at rapporten kan beskrive et annet barn. Også andre dokumenter i adopsjonsmappen inneholder motstridende opplysninger.
På et internasjonalt vaksinasjonskort står navnet Jang Kyung Sook, mens navnet i andre dokumenter er skrevet Jung Kyung Sook. Opplysninger om hvilket sykehus barnet skal ha vært innlagt på, varierer også mellom dokumentene.
Det samme gjør opplysningene om alderen. Den eldste søsteren i Sør-Korea har fortalt at Kyung Sook ble født i 1969.
– Hun har sagt at hun var 12 år da jeg ble født. Da må det ha vært i 1969, sier Kyung Sook.
Hun mener det kan forklare hvorfor hun opplevde at hun ikke var på samme utviklingstrinn som de andre barna da hun begynte på skolen.
Tilbake til Korea
I 1986 reiste Kyung Sook tilbake til Sør-Korea for første gang siden hun ble adoptert til Norge. Turen var arrangert av Holt, organisasjonen som hadde formidlet adopsjonen hennes fra Sør-Korea.
Under oppholdet møtte hun søstrene sine og resten av familien.
– Og da opplever jeg at de var helt sjokkerte. For de visste ikke om jeg levde eller var død.
Søstrene fortalte at faren aldri hadde sluttet å lete etter den yngste datteren. Han døde i 1975, elleve år før Kyung Sook kom tilbake til Korea.
– Det gjør så vondt. Å tenke på at han gikk og lette etter meg.
Etter gjenforeningen mottok Kyung Sook et brev fra en av søstrene. Brevet var oversatt til engelsk av en tolk. Der gjengir søsteren det hun fortalte var farens siste ord:
«I was beside of our father on his last moment. He said to me on his last moment that ‘Kyung Sook must be grown up very much, please seek for her.’ I believed that you would surely come to your hometown some day if you were alive. The blood is much stronger than the water. Even we are far away from each other, our hearts are together.»
– Min eldste søster hadde bedt inderlig til Gud i mange år om å finne meg.
I 2017 gjennomførte Kyung Sook og en av søstrene en mitokondriell DNA-test i Sør-Korea. Testen bekreftet at de var biologiske søstre.
Et språk som forsvant
Da Kyung Sook fant familien igjen, oppdaget hun at noe annet også var borte.
Språket.
Hun kan ikke snakke koreansk. Søstrene kan ikke engelsk.
– Jeg fant familien min igjen. Men jeg kan ikke prate med dem.
Jeg fant familien min igjen. Men jeg kan ikke prate med dem.
Hun forteller at hun har forsøkt å lære koreansk som voksen.
– Jeg har kompleks PTSD og levd med mange forskjellige traumer over flere år. Så det har vært veldig vanskelig.
Noen av nevøene og niesene kan noe engelsk og hjelper med oversetting. Ellers er hun avhengig av tolk.
– Jeg må ha liksom en tredjepart der hver gang jeg skal treffe familien min.
Anerkjent
Etter flere år med å samle dokumentasjon ble saken hennes behandlet av Sør-Koreas Truth and Reconciliation Commission (TRC), den statlige kommisjonen som gransket internasjonale adopsjoner fra landet.
Kyung Sook deltok på et møte med kommisjonen i Danmark. Hun la blant annet fram dokumenter om familien i Sør-Korea og DNA-testen som bekreftet slektskapet med en av søstrene.
I mars 2025 kom kommisjonens avgjørelse. Kyung Sooks sak ble anerkjent som et bekreftet tilfelle av menneskerettighetsbrudd.
I vurderingen av hennes sak skriver kommisjonen at identiteten til de biologiske foreldrene var bekreftet, men at det likevel ble opprettet et register der hun ble ført som foreldreløs. I registeret som ble sendt til mottakerlandet, sto det ifølge kommisjonen at opplysninger om foreldrene ikke var tilgjengelige.
Kommisjonen konkluderte med at dette krenket hennes rett til å kjenne sin egen identitet.
Tar saken videre internasjonalt
I oktober 2025 gikk Kyung Sook til sak mot den norske staten. Hun krevde blant annet at handlingene som førte til at hun ble sendt til Norge skulle kjennes ugyldige og utgjøre brudd på menneskerettighetene. Hun krevde også oppreisning og erstatning.
Oslo tingrett avviste saken i november samme år. Utrop har fått innsyn i saken.
Retten tok ikke stilling til om Kyung Sooks menneskerettigheter var blitt krenket. Begrunnelsen for avvisningen var at stevningen ikke oppfylte kravene til behandling. Retten viste blant annet til at grunnlaget for statens ansvar var for lite konkretisert, at varslede bevis ikke var lagt fram, og at et økonomisk tap det ble krevd erstatning for, ikke var beskrevet.
Tingretten presiserte samtidig at avvisningen ikke er til hinder for at Kyung Sook reiser en ny sak.
Marius Reikerås, som bistår henne, bestrider tingrettens behandling. I et brev til barne- og familieminister Lene Vågslid (Ap) og justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen (Ap), skriver han at retten ikke har skilt tilstrekkelig mellom vilkårene for økonomisk erstatning og spørsmålet om hvorvidt det foreligger et menneskerettighetsbrudd.
Han krever at norske myndigheter anerkjenner menneskerettighetsbruddet og sikrer Kyung Sook det han omtaler som effektiv reparasjon.
Reikerås sier at de nå vil bringe Kyung Sooks sak videre internasjonalt. Han peker særlig på Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg og en FN-komité i Genève som aktuelle instanser.
– Nå har vi gitt norske myndigheter så mange sjanser. Vi går internasjonalt, sier han.
Han mener saken er prinsipiell og kan få betydning for andre adopterte fra Sør-Korea i lignende situasjoner.
Barne- og familiedepartementet (BFD) bekrefter overfor Utrop at departementet har mottatt Reikerås’ brev.
BFD opplyser at departementet ikke kan kommentere enkeltsaker. Departementet viser til den norske granskingen av utenlandsadopsjoner, som konkluderte med at myndighetene har undervurdert risikoen og hatt for liten kontroll på feltet.
NOU-en er sendt på høring med frist 1. november. Departementet opplyser at det vil komme tilbake til hvordan rapporten skal følges opp etter høringen.
Justis- og beredskapsdepartementet (JD) ønsker ikke å kommentere tingrettens behandling av saken. Departementet viser til at en part som mener en avgjørelse er uriktig, kan anke saken.
– Er muligheten til å få saken prøvd i norske domstoler uttømt, kan parten vurdere å bringe saken inn for internasjonale ordninger som Den europeiske menneskerettsdomstol eller FNs menneskerettighetskomité, opplyser kommunikasjonsrådgiver Frank Lynum i departementet.
JD viser ellers til Barne- og familiedepartementet for spørsmål om norske myndigheters håndtering og oppfølging av utenlandsadopsjoner.
I farens navn
I 2017 besøkte Kyung Sook graven til faren, i hjembyen Anseong i Sør-Korea.
– Jeg satt en lang stund og følte på en umenneskelig smerte. Så mange tårer. Helt grufullt.
Hun ønsker å fortelle farens historie.
– Det er ingen andre som kan være talerør for ham enn meg. Det jeg søker, er rettferdighet. For faren min – og for meg selv.
Hun sier hun også håper at saken kan gjøre det mulig for andre adopterte å få en adopsjon opphevet.
– Mitt ønske er å oppheve adopsjonen her i Norge offisielt og «komme hjem igjen» i navnet til min koreanske far.
