Ble historisk med Norges første fortellekunstpris: – Historiene handlet ikke bare om meg

Irene Kinunda Afriyie var invitert som festforteller og konferansier under Augustikveld på Fest i Fjaler. Men fra utescenen i Klokkargarden ventet også en overraskelse: Hun skulle bli den aller første mottakeren av Forteljekunstprisen.

Prisen ble delt ut av Jacob Nødseth, leder for hovedutvalget for kultur, idrett og inkludering i Vestland fylkeskommune. I en hilsen slo kulturminister Lubna Jaffery fast at Afriyie med tildelingen var blitt historisk.

– Det betyr veldig mye for meg å motta Norges aller første forteljekunstpris. At kulturminister Lubna Jaffery i tillegg omtaler tildelingen som historisk, gjør det ekstra stort, sier Afriyie til Utrop.

Juryen fremhevet en forfatter, foredragsholder og samfunnsdebattant som tar utgangspunkt i egne erfaringer og setter ord på større spørsmål om identitet, kultur, makt, tilhørighet og fellesskap. Fortellingene hennes ble beskrevet som varme, musikalske, humoristiske, kloke og presise.

Oppdaget seg selv i andres reaksjoner

Afriyie kom til Norge som 16-åring i 2006, som foreldreløs flyktning fra Den demokratiske republikken Kongo. Møtet med Norge og erfaringene fra oppveksten har siden fått en sentral plass i arbeidet hennes som forfatter, forteller og samfunnsdebattant.

Det var da hun begynte å fortelle om dette møtet, at hun oppdaget at de personlige erfaringene rommet noe større.

– Historiene var personlige, men jeg oppdaget raskt at de ikke bare handlet om meg. Andre kjente seg igjen, og de små historiene ble innganger til større samtaler om krig, integrering, identitet og tilhørighet.

– De små historiene ble innganger til større samtaler om krig, integrering, identitet og tilhørighet.

For Afriyie ble det personlige dermed ikke en avslutning på fortellingen, men et utgangspunkt. Erfaringene hennes kunne gi andre et språk for noe de selv hadde opplevd, samtidig som de kunne utfordre forestillinger hos mennesker med en helt annen bakgrunn.

Det er også denne evnen juryen peker på når den beskriver henne som en brobygger mellom mennesker fra ulike kulturer og generasjoner.

Fortsatt skjevhet i hvem som slipper til

Forteljekunstprisen handler ikke bare om hvordan en historie fortelles. Den retter også oppmerksomheten mot hvem som får anledning til å fortelle, hvilke erfaringer som blir lyttet til, og hvilken betydning dette har for samfunnet.

Afriyie mener fortsatt at norsk offentlighet preges av tydelige skjevheter.

– Fritt Ord viste i en rapport i fjor at kvinner, yngre og personer med utenlandske navn slipper sjeldnere til. Det overrasker meg dessverre ikke.

Rapporten, som ble utarbeidet av Retriever på oppdrag fra Fritt Ord og publisert høsten 2025, viste blant annet at ni av ti personer som kom til orde i norske medier, hadde navn med nordisk opprinnelse. Menn dominerte både blant kildene og journalistene, mens personer med utenlandske navn var sjeldnere representert. Rapporten fant samtidig at større mangfold blant journalistene førte til større mangfold i kildevalget.

For Afriyie er det derfor avgjørende at flere får mulighet til å utvikle sitt eget språk og uttrykk. Fortellinger påvirker ikke bare hvem vi ser, men også hvordan vi forstår menneskene rundt oss.

Prisen anerkjenner også hennes arbeid som lærer i både muntlig og skriftlig fortellerkunst. Gjennom flere år har hun holdt kurs ved Jakob Sande-senteret og hjulpet andre med å finne fram til sine egne historier.

Fellesskapet må kunne kjennes

Politiske debatter og faktabaserte argumenter kan forklare hvordan et samfunn fungerer. Fortellingene kan på sin side gjøre abstrakte spørsmål om fellesskap, utenforskap og tilhørighet personlige og gjenkjennelige.

Afriyie blir glad når hun omtales som en brobygger.

– Kanskje fordi jeg ser så tydelig hva som er mulig når vi samles om noe større enn oss selv. VM viste oss fellesskapet i gleden. Kongens død viste oss fellesskapet i sorgen. Begge deler minner oss om hvor sterkt det kan være når Norge samles.

Hun peker dermed på erfaringer som kan deles på tvers av bakgrunn, tro, alder og politiske standpunkter. Fortellingens styrke ligger ikke nødvendigvis i at alle tolker den likt, men i at den kan gjøre fellesskapet merkbart.

Bruker humor når temaene er alvorlige

I juryens begrunnelse trekkes Afriyies humor fram sammen med varmen, musikaliteten og presisjonen. Hun har gjort det til et kjennetegn å formidle alvorlige erfaringer uten at fortellingene blir tunge eller høytidelige.

På spørsmål om hvordan hun bruker humor uten å bagatellisere erfaringer med utenforskap, diskriminering og makt, svarer hun i sin karakteristiske stil:

– Jeg forteller bare hva som skjedde. Problemet er kanskje at jeg i utgangspunktet ikke er et spesielt seriøst menneske, men ganske musikalsk, sier hun spøkefullt.

Svaret illustrerer samtidig det juryen ønsker å belønne. Humoren kommer ikke i stedet for alvoret, men gjør det mulig å nærme seg vanskelige erfaringer på en annen måte. Den kan senke terskelen for å lytte, uten at det som står på spill, forsvinner.

Flokken kan forandre et menneskes liv

I debutboken Jeg er fordi du er – fortellinger om mitt Norge skriver Afriyie personlig om blant annet innvandring, integrering, konflikt, feminisme, Kongo og Norge. Boken bygger også på ubuntu, den afrikanske filosofien om at mennesker formes gjennom møtene med andre.

Boken er nå tatt inn som danningslitteratur ved Høgskulen på Vestlandet. For Afriyie er det viktig at studentene selv får rom til å tolke tekstene.

– Jeg har forsøkt å skrive på en måte som gir leserne rom til å forstå tekstene på sin egen måte. Samtidig er jeg klar over at jeg kanskje ville litt for mye med én bok.

Likevel er det ett budskap hun særlig håper at leserne tar med seg:

– Hvis det er én ting jeg håper leserne tar med seg, så er det betydningen flokken har for et menneske. Vi har alle hørt historiene om den ene læreren eller den ene voksne som stilte opp.

Det er også en rød tråd mellom bokens tittel og begrunnelsen for Forteljekunstprisen. Mennesket formes ikke alene. Vi blir til gjennom menneskene som møter oss, historiene vi får høre – og gjennom hvem samfunnet velger å lytte til.