Foto: Jake Britton
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har utarbeidet en ny håndbok for kvinner og menn med somalisk bakgrunn som ønsker å arbeide mot kvinnelig omskjæring, også omtalt som kjønnslemlestelse.
Håndboken er utviklet av forsker Ragnhild Elise B. Johansen og bygger på flere års forskning på holdninger, normer og endringsarbeid blant somaliere i Norge. Den ble publisert av NKVTS i august.
Målet er både å forhindre at nye jenter blir utsatt for inngrepet og å bidra til at jenter og kvinner som allerede er omskåret, får nødvendig helsehjelp.
Håndboken retter seg først og fremst mot personer med somalisk bakgrunn som ønsker å drive endringsarbeid i sitt eget miljø, men NKVTS opplyser at den også kan brukes av blant andre lærere, helsesykepleiere, jordmødre, fastleger, barnevernsansatte og frivillige organisasjoner.
De fleste i Norge er imot
Bakgrunnen for håndboken er blant annet forskning som viser en stor endring i holdningene til kvinnelig omskjæring etter migrasjon til Norge.
Ifølge NKVTS er de fleste somaliere i Norge negative til praksisen og sier at de ikke ønsker å omskjære sine egne døtre. Samtidig mener forskerne at dette ikke betyr at problemstillingen er borte.
Tidligere forskning fra Johansen viser et paradoks: Selv om motstanden mot kvinnelig omskjæring er utbredt blant norsk-somaliere, er det relativt få som aktivt engasjerer seg for å bekjempe praksisen.
Forskningsarbeidet peker også på at enkelte av de kulturelle normene som tradisjonelt har bidratt til å opprettholde omskjæring, fortsatt kan stå sterkt. Det gjelder blant annet forestillinger om seksualitet, jomfrudom og ekteskap. Det finnes også støtte eller aksept for enkelte former for såkalt «sunna-omskjæring».
– De fleste somaliere i Norge er negative til kvinnelig omskjæring. De sier de ikke vil omskjære egne døtre. Likevel er det viktig å fortsette å jobbe mot praksisen.
Slekt i andre land kan legge press
En viktig problemstilling er at familier i Norge ikke nødvendigvis bare forholder seg til holdninger i det norske samfunnet.
NKVTS trekker frem risiko knyttet til utenlandsreiser og press fra familie og bekjente i andre land. Jenter kan risikere omskjæring i forbindelse med reiser, og presset kan i enkelte tilfeller komme fra slektninger uten at foreldrene selv ønsker inngrepet.
Forskningen viser at norsk-somaliere kan forholde seg til sosiale nettverk på tvers av landegrenser når de tar stilling til kvinnelig omskjæring. Forskerne mener derfor at forebyggingen ikke bare bør konsentreres om holdninger i det lokale miljøet i Norge, men også gjøre familier bedre rustet til å motstå press fra slekt og andre nettverk.
En tidligere NKVTS-studie fant samtidig at svært få norskfødte jenter med somalisk eller sudanesisk bakgrunn antas å bli omskåret. Forskerne peker på at migrasjon til et land der praksisen både er forbudt og sosialt fordømt, kan føre til at selve praksisen opphører raskere enn de underliggende holdningene og normene endres.
99 prosent av kvinnene i Somalia er utsatt
Behovet for forebygging må også ses i lys av situasjonen i Somalia.
Ifølge en oppdatert statistisk oversikt fra UNICEF har rundt 99 prosent av jenter og kvinner mellom 15 og 49 år i Somalia vært utsatt for kjønnslemlestelse. Somalia har dermed den høyeste registrerte forekomsten blant landene UNICEF har data fra. Utbredelsen har endret seg svært lite gjennom de siste tre tiårene.
Globalt har rundt 230 millioner jenter og kvinner vært utsatt for kjønnslemlestelse, ifølge tallene NKVTS viser til i håndboken.
NKVTS anslår samtidig at over 17.000 jenter og kvinner bosatt i Norge har vært utsatt for kjønnslemlestelse. De fleste skal ha gjennomgått inngrepet før de kom til Norge.
Dermed handler arbeidet i Norge ikke bare om forebygging, men også om å sørge for at kvinner som allerede er utsatt, får riktig behandling.
Mange vet ikke at de kan få hjelp
Kjønnslemlestelse kan blant annet føre til smerter, problemer ved vannlating, menstruasjonsplager, seksuelle problemer og komplikasjoner under graviditet og fødsel.
NKVTS peker på at noen kvinner ikke kjenner sammenhengen mellom plagene de har og omskjæringen, eller ikke vet hvilken hjelp som finnes.
I håndboken oppfordres berørte til å søke hjelp hos blant annet fastlege, gynekolog, jordmor, psykolog, sexolog eller fysioterapeut.
Tidligere forskning har samtidig vist at enkelte kvinner opplever det som vanskelig å snakke med helsepersonell om plagene, og at manglende kompetanse i helsetjenesten kan være et hinder for å få riktig hjelp.
– Viktig å nå frem
Forsker Ragnhild Elise B. Johansen i NKVTS så behov for en håndbok rettet mot personer med somalisk bakgrunn.
– Kjønnslemlestelse/kvinnelig omskjæring er en fellesbetegnelse for flere ulike praksiser, og det er store variasjoner både i hvordan og hvorfor det gjøres mellom ulike land og folkegrupper. Derfor er det mest hensiktsmessig at en slik håndbok spisses mest mulig mot en gruppe som har mye felles når det gjelder dette for at informasjonen skal være mest mulig relevant. Også innad i Somalia er det ulikheter, men det er nok likheter til at man kan nå de fleste med en felles håndbok.
Grunnen til at man har fokusert på somaliere er først og fremst at de er den største berørte gruppen i Norge.
– Vi ser at de utgjør omkring halvparten av alle som er berørt. Fordi det er veldig høy utbredelse i somaliske områder og fordi de er en stor gruppe i Norge. I tillegg praktiserer de tradisjonelt den mest omfattende formen for kjønnslemlestelse, som skaper mest helseplager, derfor er de også en viktig målgruppe. Det har også vært viktig å følge opp denne gruppen både fordi dette er den gruppen det har vært mest fokus på i Norge, og fordi de selv har tatt tak i tematikken i veldig mange år.
Ulike syn
– Hvilke holdninger eller normer knyttet til kvinnelig omskjæring ser dere fortsatt finnes i norsk-somaliske miljøer?
– Dette er et komplisert spørsmål, men vi ser at det fremdeles i stor grad knyttes til ideer om seksual moral hos kvinner, og at det først og fremst oppfattes om en kvinnesak, altså noe menn ikke trenger å engasjere seg i eller ta ansvar for.
– Hvilken rolle spiller menn i arbeidet mot kvinnelig omskjæring, og hvorfor er det viktig å involvere dem sterkere?
– Det er veldig viktig å involvere menn, fordi de ofte fraskriver seg ansvar, men det angår deres koner, søstre, døtre og andre, og hele samfunnet må stå sammen for å få slutt på denne praksisen. Vi ser av våre funn at menn er mindre kritiske til praksisen og har mindre kunnskap og engasjement, derfor er det viktig å nå sterke ut til dem.
