Foto: American Nurse
Jeg sier det med vilje brutalt: Har du en arbeidsledig voksen sønn hjemme, kast ham ut.
Setningen er laget for en Reels-video, og den er satt på spissen. I en kort video har man bare noen sekunder på å få folk til å stoppe opp. Virkeligheten er selvfølgelig mer komplisert.
Jeg mener ikke at en deprimert 19-åring skal settes på gata. Jeg mener ikke at en ung mann som sender søknad etter søknad, men stadig blir avvist, skal miste hjemmet sitt. Jeg mener heller ikke at unge med alvorlige helseproblemer, funksjonsnedsettelser eller andre store utfordringer trenger mer skam.
Jeg snakker om voksne barn som over tid verken arbeider, studerer, søker seriøst, tar imot behandling eller følger en annen forpliktende plan. De står opp når de vil, spiller eller ser på skjerm om natten, får mat og klær vasket, og opplever få konsekvenser av at livet står stille.
De skal ikke nødvendigvis kastes ut av boligen. De må kastes ut av passiviteten og rollen som barn.
Tallene er alvorlige – men må leses riktig
Utrop har omtalt de store forskjellene mellom bydelene i Oslo. Rundt 16.000 unge mellom 20 og 29 år sto utenfor arbeid og utdanning ved utgangen av 2025. Det tilsvarer 13,4 prosent av aldersgruppen. I Søndre Nordstrand var andelen 22 prosent, mens den var 21,3 prosent på Stovner.
Av de 16.000 mottok rundt 10.000 ingen ytelse fra Nav. Tallene forteller ikke hvorfor de står utenfor, hvor mange som bor hjemme, eller hvor mange som aktivt søker arbeid. Men de viser at en stor gruppe unge ikke fanges opp gjennom Nav-ytelser.
Samtidig må vi passe oss for å gjøre utenforskap til et særtrekk ved innvandrerbefolkningen. Nav-tallene er fordelt etter bosted, ikke etnisitet. Og det store flertallet av norskfødte med innvandrerforeldre er i arbeid. Blant 25–39-åringer var 79 prosent sysselsatt i 2024, mot 85 prosent blant personer uten innvandrerbakgrunn. Forskjellen er blitt mindre det siste tiåret.
Dette er derfor ikke et generalangrep på innvandrerungdom eller innvandrerforeldre. Jeg henvender meg til innvandrermødre fordi Utrop også må våge å rette blikket innover mot miljøene vi kjenner og skriver for. Norske foreldre kan naturligvis gjøre akkurat de samme feilene.
Systemet har hovedansvaret ute
Foreldre kan ikke vedta flere læreplasser. De kan ikke tvinge arbeidsgivere til å invitere sønnen deres til intervju. De kan ikke reparere en skolegang som gikk galt, redusere månedslange ventetider i helsevesenet eller hindre at unge blir sendt fram og tilbake mellom forskjellige kontorer.
Oslo kommune beskriver selv denne gruppen som sammensatt. Mange trenger tett og individuell oppfølging, og flere kan oppleve å bli kasteballer mellom tjenester som tilbyr omtrent det samme, men som ikke samarbeider godt nok.
Tiltak finnes. Nav har ungdomsgaranti, faste kontaktpersoner og samarbeid med skoler, helsevesen og arbeidsgivere. Bydelene har ungdomsteam, jobbveiledning, feriejobber og arbeidstrening. Problemet er at hjelpen ofte kommer for sent, er for oppstykket eller forutsetter at en ung person som allerede har mistet retning og døgnrytme, selv klarer å banke på riktig dør.
Systemet må derfor være mer oppsøkende. Det holder ikke å åpne et kontor og vente på at unge som har isolert seg hjemme, skal komme innom.
Foreldrene har hovedansvaret hjemme
Det offentlige bestemmer mye utenfor hjemmet. Men det er foreldrene som bestemmer hva som skal være normalt innenfor hjemmets fire vegger.
Av kjærlighet kan foreldre komme til å gjøre alt for et voksent barn. De lager maten, vasker klærne, betaler telefonen, dekker fritidsutgifter og finner stadig nye forklaringer på hvorfor sønnen ikke kommer videre. Konflikten utsettes fordi mor er redd for å såre ham, gjøre ham sint eller skyve ham bort.
Men kjærlighet uten forventninger kan bli en sovepute. Når alle grunnleggende behov dekkes uten at den voksne sønnen må bidra eller følge en plan, blir det mulig å utsette voksenlivet én dag til. Så én måned. Deretter ett år.
Dette gjelder ikke alle innvandrerfamilier. Men i de hjemmene der døtrene forventes å studere, arbeide, hjelpe til hjemme og ta ansvar, mens sønnene skjermes for krav, må foreldrene si stopp.
Og dette er ikke bare en beskjed til mødrene. Fedre kan ikke overlate grensesettingen til mor og deretter klage over at sønnen mangler disiplin. Er far til stede, har han nøyaktig det samme ansvaret.
Slutt å drive hotell for voksne barn
En hjemmeboende voksen skal ikke nødvendigvis betale full markedsleie. Det kan være fornuftig å bo hjemme mens man studerer, sparer penger, søker arbeid eller kommer seg etter sykdom. Det er ikke adressen som er problemet. Problemet er fraværet av retning.
Foreldrene bør sette seg ned sammen med den unge og lage en konkret avtale. Den må inneholde en fast døgnrytme og én forpliktende hovedvei: arbeid, utdanning, læreplass, Nav-program eller behandling. Den unge skal bidra hjemme, møte til avtaler og kunne fortelle hva som faktisk er gjort siden forrige uke.
Foreldrene kan hjelpe med den første kontakten med Nav, gå gjennom en CV, bruke sitt eget nettverk og bli med til legen dersom den unge ønsker det. Men de skal ikke overta hele livet hans. Målet må være at han gradvis gjør mer selv.
Dersom han har inntekt, bør han bidra økonomisk. Dersom han ikke har inntekt, kan han bidra med husarbeid, omsorgsoppgaver og praktiske gjøremål. Et voksent menneske skal ikke behandles som hotellgjest i sitt eget hjem.
Hvis en arbeidsfør voksen over tid nekter både arbeid, utdanning, hjelp og avtalte oppgaver, må det få konsekvenser. Foreldrene kan begrense pengestøtte og andre goder som gjør passiviteten komfortabel. Til slutt kan det også være nødvendig å planlegge utflytting.
Men ingen skal kastes ut over natten uten et trygt sted å bo. Målet er selvstendighet, ikke bostedsløshet.
Den første jobben trenger ikke være drømmejobben
Mange innvandrerforeldre kom til Norge og tok arbeid de var overkvalifisert for. De begynte på nytt, lærte språket og arbeidet seg gradvis videre. Da blir det vanskelig å akseptere at en voksen sønn skal vente hjemme i flere år på den perfekte stillingen.
Den første jobben trenger ikke å være drømmejobben. Den kan være et springbrett. Arbeidserfaring, referanser, rutiner og kontakt med kolleger kan åpne dører som ikke åpnes gjennom enda en måned på gutterommet.
Det betyr ikke at unge skal godta dårlig behandling eller forbli underbetalte og overkvalifiserte resten av livet. Men den første foten innenfor kan være viktigere enn den perfekte stillingstittelen.
Tre parter må våkne
Systemet må bygge bedre broer mellom skole, helse, Nav og arbeidsliv. Arbeidsgiverne må åpne dørene og våge å gi unge en første mulighet. Den unge må selv møte opp, ta imot hjelp og gå de nødvendige skrittene.
Foreldrene må på sin side slutte å bære et voksent barn hele veien.
Så ja, kjære innvandrermødre: Kast sønnen ut. Ikke ut av familien. Ikke ut i bostedsløshet. Men ut av barnrollen, ut av hotelltilværelsen og ut av forestillingen om at noen andre en dag skal komme og ordne livet hans.
Og kjære fedre: Ikke gjem dere bak mødrene.
Kjærlighet er ikke å gjøre voksenlivet konsekvensfritt. Noen ganger er kjærlighet å stille vekkerklokken, lukke lommeboken, åpne ytterdøren og si:
I dag skal du ut og ta det første skrittet.
