Foto: Bilge Öner
Jeg følger flere arabiske grupper på sosiale medier. Der prøver jeg ofte å svare på spørsmål og hjelpe andre videre når jeg kjenner systemet eller vet hvor de kan henvende seg.
Gjennom årene har jeg flere ganger sett foreldre skrive om utfordringer i den lokale barnefotballen. De forteller om barn som får lite spilletid eller føler at andre blir sett mer enn dem, og om usikkerheten rundt å ta opp problemet med treneren.
Lenge tenkte jeg at dette handlet om enkelthendelser. Da jeg selv opplevde noe lignende, tenkte jeg fortsatt at det sikkert bare gjaldt vår situasjon. Men da temaet kom opp igjen, kom også kommentarene og de private meldingene. Flere mødre fortalte at de hadde opplevd det samme.
Jeg vet ikke hvor utbredt dette er. De fleste historiene jeg kjenner, kommer fra arabiske mødre, fordi det er disse miljøene jeg følger. Men når flere familier beskriver lignende erfaringer, mener jeg vi må spørre: Hva kan vi gjøre for å hindre at barna mister gleden ved fotballen?
Ikke alle foreldre står på sidelinjen
Barnefotballen er avhengig av frivillige foreldre. Mange trenere er selv fedre til barn på laget og bruker mye av fritiden sin på våre barn. Det fortjener respekt. Samtidig har de en dobbeltrolle: De er foreldre til ett barn, men trenere for alle.
Noen foreldre kjenner trenerne godt, står på sidelinjen hver uke og har lett for å spørre dersom noe skjer. Andre leverer barnet og må videre.
Blant mødrene som har delt erfaringene sine med meg, er flere alenemødre. Andre har flere barn å følge opp eller en partner som jobber på kveldstid. For noen er språket en stor utfordring.
De bryr seg ikke mindre om barna sine. De har bare ikke samme mulighet til å være synlige rundt laget. Det bør ikke avgjøre hvor godt barnet blir sett.
En ond sirkel
En mor fortalte at sønnen ikke ønsket at hun skulle snakke med treneren. Han var redd for at situasjonen skulle bli verre. En annen beskrev språket som den største hindringen: Hun ønsket å hjelpe sønnen, men visste ikke hvordan hun skulle gå videre.
Andre fortalte at de først opplevde en forskjell da de selv, eller andre voksne rundt barnet, begynte å være mer til stede. Det reiser spørsmålet om hvor mye foreldrenes tilstedeværelse betyr for barnets opplevelse av laget.
Det kan oppstå en ond sirkel: Barnet føler seg oversett, men er redd for at moren skal si fra. Hun ønsker å hjelpe, men er usikker på språket eller systemet. Ingenting endrer seg, og barnet mister motivasjonen. Til slutt kan det føles lettere å forlate laget enn å fortsette å kjempe for å bli sett.
For noen kan terskelen for å si fra også være høyere fordi de kommer fra samfunn der erfaringen har lært dem at det ikke alltid hjelper å utfordre en autoritet, og at det noen ganger kan koste å gjøre det. Det betyr ikke at de ikke ønsker å kjempe for barna sine. Men hvis en mor først samler mot til å snakke med treneren og opplever at ingenting endrer seg, kan hun sitte igjen med tanken: «Jeg prøvde. Ingen hørte på meg.»
Hvem kjenner veien videre?
Heldigvis fortalte noen mødre også om en annen erfaring. Da samtalen med treneren ikke førte frem, tok de problemet videre til andre ansvarlige. Da opplevde de at saken ble tatt på alvor og situasjonen ble bedre.
Det viser at det kan finnes en vei videre. Men vet alle foreldre hvordan de finner den?
Det er lett å si at foreldrene må si fra. Men ikke alle vet hvem de skal kontakte etter treneren. Ikke alle behersker språket godt nok til å formulere en klage eller har tid og trygghet til å følge saken gjennom flere ledd.
Kanskje trenger vi ikke alltid nye systemer. Kanskje må veien inn i dem vi allerede har, bli tydeligere.
Klubbene kan gjøre det enklere å finne ut hvem man kontakter når dialogen med treneren stopper opp. Viktig informasjon kan gjøres lettere tilgjengelig for foreldre med språkbarrierer. Trenere som har egne barn på laget, kan få støtte og tydelige rutiner for å håndtere dobbeltrollen. Kanskje trenger barna også en trygg måte å fortelle hvordan de opplever laget på.
Før barnet slutter
Jeg vet ikke om erfaringene jeg har hørt om, skyldes favorisering, kommunikasjon, ulike forventninger eller andre forhold. Jeg vet heller ikke hvor mange familier som opplever dette. Men flere mødre beskriver lignende erfaringer, og det er barna som kan sitte igjen med konsekvensene. Det er grunn nok til å ta spørsmålet på alvor.
Barnefotballen skal ikke være et sted der alle foreldre alltid er enige med treneren, eller der alle barn får akkurat det de ønsker. Men den skal være et sted der barn opplever fellesskap, utvikling og glede.
Det gjelder også barnet som ikke har en pappa som kjenner treneren, eller en mamma som kan stå på sidelinjen hver uke. Og barnet med foreldre som ikke vet hvem de skal kontakte når noe ikke føles riktig.
Hvis flere mødre sitter med tungt hjerte og tenker «Hvem skal høre på meg?», bør vi ikke bare be dem om å snakke høyere. Vi bør gjøre veien til å bli hørt kortere.
Målet er ikke å lære alle foreldre å kjempe bedre. Målet må være at færre barn er avhengige av at foreldrene kjemper for at de skal bli sett.
