Foto: Claudio Castello
Men hvem er egentlig dette «vi»?
Spørsmålet minner meg om den argentinske sosialantropologen Eduardo Archetti og hans bidrag i boken Den norske væremåten. Som innvandrer og forsker betraktet han Norge både utenfra og innenfra. Han viste at norskhet ikke bare handler om statsborgerskap eller geografi, men også om uskrevne normer for hvem som oppfattes som en naturlig del av fellesskapet.
Mer enn 40 år senere er spørsmålet fortsatt aktuelt.
Landslaget som speil av Norge
Europa befinner seg i en tid der innvandringspolitikken strammes inn i mange land. Også i Norge handler den offentlige debatten i økende grad om kontroll, begrensninger og utfordringer knyttet til innvandring. Innvandrere omtales ofte først og fremst som et problem som må løses, snarere enn som mennesker som allerede er en del av det norske samfunnet.
Samtidig ser vi et norsk landslag som kanskje bedre enn noen gang gjenspeiler dagens Norge. Spillere med ulike familiebakgrunner, ulike historier og ulike kulturelle erfaringer spiller under det samme flagget. De hylles for innsatsen, samarbeidet og prestasjonene sine.
VM-seieren blir derfor mer enn en sportsbegivenhet. Den blir også et speil av samfunnet.
VM-seieren blir mer enn en sportsbegivenhet. Den blir også et speil av samfunnet
Når hverdagen kommer tilbake
Hvordan opplever nordmenn med innvandrerbakgrunn disse øyeblikkene?
Kjenner de at dette også er deres landslag? Opplever de at jubelen deles på like vilkår med venner, kolleger og naboer? Eller blir de, når hverdagen vender tilbake, igjen minnet om at de først og fremst omtales som «innvandrere»?
Det finnes ikke ett svar på disse spørsmålene. Mange opplever en sterk og uproblematisk tilhørighet til Norge. Andre kjenner fortsatt på avstand, fordommer eller utenforskap. Nettopp derfor er spørsmålene verdt å stille.
Fellesskap bygges som et lag
Fotball kan ikke løse integreringsutfordringer. Den kan ikke fjerne diskriminering eller politiske konflikter. Men den kan vise oss hvordan et fellesskap ser ut når mennesker vurderes etter hva de bidrar med, og ikke etter hudfarge, navn eller foreldrenes fødested.
Det er kanskje nettopp dette som gjør idretten så viktig. På banen er ingen alene. Ingen vinner en kamp uten lagkamerater. Ingen løfter trofeet uten tillit til hverandre.
Det er en tanke som også burde inspirere samfunnsdebatten.
Dersom vi uten forbehold kan omfavne et landslag som speiler mangfoldet i Norge når det vinner, bør vi også spørre oss om det samme mangfoldet opplever den samme anerkjennelsen når flomlyset slukkes og hverdagen begynner.
Den historiske VM-seieren gir oss derfor en anledning til å stille et større spørsmål enn hvem som scoret målene.
Hva slags fellesskap ønsker vi at Norge skal være? Et fellesskap der noen alltid må bevise at de hører til?
Eller et fellesskap der vi, som på fotballbanen, først og fremst ser hverandre som lagkamerater? Det er kanskje den viktigste kampen vi har foran oss.
