Foto: Privat
Christoffer J. Falchenberg argumenterer i Subjekt for at «remigrasjon» må bli stuerent å diskutere i norsk politikk. Samtidig understreker han at han ikke ønsker å kaste ut alle innvandrere eller muslimer, og at mennesker ikke skal vurderes ut fra gruppetilhørighet.
Det er en viktig presisering. Men nettopp derfor må vi stille det mest grunnleggende spørsmålet: Hvem snakker vi egentlig om?
En svenske som flytter til Norge, er innvandrer. Det samme er en polakk, amerikaner, somalier, syrer, pakistaner eller franskmann. «Innvandrere» er ikke én ensartet befolkning. De har ikke én hudfarge, én religion, én kultur eller én historie.
Noen kom i går. Andre har bodd her i tretti eller førti år. Mange har norsk statsborgerskap, mens barna deres kan være født og oppvokst her og aldri ha innvandret noe sted.
Likevel bruker vi et begrep som «remigrasjon». Da må vi også våge å spørre: Hvem skal remigrere – og hvor?
Kriminalitet skal møtes med loven, ikke kollektivt ansvar
Falchenberg peker på kriminalitet, integreringsproblemer og mennesker som ikke kommer i arbeid. Det må være fullt mulig å diskutere. Norge er samtidig et rettssamfunn der den enkelte står til ansvar for sine egne handlinger.
Begår du kriminalitet, skal du straffes etter norsk lov. Har du ikke lovlig opphold, finnes det allerede regler for retur og utvisning.
Falchenberg går imidlertid lenger når han blant annet foreslår at foreldres oppholdstillatelse skal kunne avsluttes dersom deres mindreårige barn begår grov kriminalitet.
Da oppstår et prinsipielt spørsmål: Når sluttet individuelt ansvar å være et grunnprinsipp?
Skal en mor som arbeider på sykehjem, miste oppholdstillatelsen fordi hennes 16 år gamle sønn begår en alvorlig forbrytelse? Skal faren? Hva med søsknene?
Hvis sønnen skal straffes, skal han straffes etter norsk lov. Men dersom mor og far skal miste retten til å bo her for en handling de ikke selv har begått, diskuterer vi noe langt større enn kriminalitetsbekjempelse.
Når blir man bare norsk?
Falchenberg nevner også muligheten for tap av statsborgerskap ved grov kriminalitet der dette juridisk er mulig. Det reiser et nytt prinsipielt spørsmål: Skal to norske statsborgere kunne møte forskjellige konsekvenser for samme forbrytelse fordi den ene også har et annet statsborgerskap?
Og når slutter egentlig et menneske å være «innvandrer»? Etter fem år, tjue år eller førti år? Når man får norsk pass? Når barna blir født på et norsk sykehus?
Eller skal også barnebarna måtte forklare hvor besteforeldrene kom fra før noen bestemmer hvor norske de er?
Det er nettopp derfor «remigrasjon» ikke kan behandles som et uskyldig nytt politisk uttrykk uten at innholdet defineres tydelig.
Vi krever integrering – men investerer vi nok i den?
Her mener jeg norsk politikk også må tåle kritikk. Det er lett å stå på Stortinget eller skrive en kronikk og si: Lær norsk. Kom deg i arbeid. Integrer deg.
Jeg er enig i prinsippet. Språk er en av de viktigste nøklene til arbeid, utdanning, selvstendighet og deltakelse i det norske samfunnet.
Men da må samfunnet også sørge for at døren denne nøkkelen skal åpne, faktisk finnes.
Staten finansierer ordninger for norskopplæring. I 2026 består tilskuddsordningen for opplæring i norsk og samfunnskunnskap blant annet av persontilskudd og grunntilskudd. Målet er at voksne innvandrere skal lære nok norsk til å fungere i arbeids- og samfunnslivet, mens grunntilskuddet skal bedre rammevilkårene særlig for små og mellomstore kommuner.
Samtidig skal kommunene finansiere eldreomsorg, hjemmetjenester, skoler, barnehager, sosialtjenester, beredskap og en lang rekke andre oppgaver. Per 21. september står 35 kommuner i ROBEK, registeret for kommuner med økonomisk ubalanse.
Da må også staten tåle spørsmålet: Er det rimelig å kritisere resultatene av integreringspolitikken dersom kommunene som skal gjennomføre den, mangler økonomi, lærere, kapasitet eller stabile fagmiljøer?
Integrering skjer ikke på et departementskontor i Oslo. Den skjer i klasserommet, på arbeidsplassen, i barnehagen, på fotballbanen, på sykehjemmet, i hjemmetjenesten og mellom naboer.
Hvis staten stiller krav til integrering, må staten også gjøre kommunene i stand til å gjennomføre den.
Kanskje Norge trenger flere hender, ikke færre
Dette blir enda viktigere når vi løfter blikket nordover.
SSBs befolkningsframskrivinger fra 2026 peker mot fortsatt sentralisering og en stadig eldre befolkning i mange distriktskommuner. I hovedalternativet er Nordland det eneste fylket som ventes å ha færre innbyggere i 2050 enn i 2026.
Dette burde også være en del av remigrasjonsdebatten. Hvem skal arbeide i hjemmetjenesten når befolkningen blir eldre? Hvem skal være helsefagarbeidere, sykepleiere, leger, bussjåfører og håndverkere? Hvem skal drive bedriftene og betale skatt i kommuner som allerede sliter med å opprettholde folketallet?
Jeg mener ikke at innvandring løser alle distriktsproblemer. Det gjør den selvfølgelig ikke. Men det blir en merkelig politisk motsetning dersom vi på den ene siden diskuterer hvordan flere mennesker skal «remigrere», mens lokalsamfunn på den andre siden trenger mennesker som vil bo, arbeide, betale skatt og bygge framtiden sin der.
Og så kommer beredskapen
Her blir motsetningen enda tydeligere. Regjeringens egen totalberedskapsmelding slår fast:
«Det er beredskap i at det bor folk i hele landet.»
Jeg er enig. Men da må ordene følges av politikk.
I Nord-Norge diskuterer vi fraflytting og aldring samtidig som Samferdselsdepartementet har sendt en transportfaglig utredning om de regionale FOT-rutene ut på høring. Utredningen vurderer blant annet ruteføring, kapasitet, frekvens og korrespondanser for tilbudet fra november 2028. Det er derfor viktig å være presis: Dette er en høring om hvordan flyrutetilbudet skal innrettes, ikke et vedtak om å legge ned flyplasser.
Men nettopp derfor er diskusjonen viktig. Flytilbudet i nord handler om mer enn passasjertall og subsidier. Det handler også om tilgang til sykehus, arbeidsmarked, næringsliv og beredskap.
En vei er mer enn asfalt. En skole er mer enn et bygg. En ambulansestasjon er mer enn en budsjettpost. Og menneskene som bor der, er mer enn tall i et regneark.
Regjeringens totalberedskapsmelding peker selv på at kommunene, nødetatene og andre beredskapsaktører må kunne håndtere alt fra lokale hendelser til større nasjonale kriser og i ytterste konsekvens krig.
Da er det legitimt å spørre hvordan denne beredskapen skal fungere dersom lokalsamfunn gradvis tappes for mennesker og viktige funksjoner.
Kanskje problemet ikke først og fremst er hvor folk kommer fra
Norge må kunne føre en streng innvandringspolitikk dersom et demokratisk flertall ønsker det. Vi må kunne diskutere antall flyktninger, integrering, kriminalitet, norskopplæring, arbeid, velferdsordninger og retur av personer uten lovlig opphold.
Men vi må også kunne stille krav til politikken selv.
Hvis en person kommer til Norge, lærer norsk, arbeider, betaler skatt, oppdrar barn og bygger livet sitt her – hva er egentlig problemet vi forsøker å løse ved å introdusere «remigrasjon» som et politisk hovedbegrep?
Den som behandler deg på sykehuset, kjører bussen din, arbeider på sykehjemmet, bygger huset ditt eller underviser barnet ditt, blir ikke mindre verdifull for Norge fordi vedkommende eller foreldrene ble født et annet sted.
Integrering handler ikke bare om hva innvandreren skylder Norge. Det handler også om hva Norge gjør for at integreringen skal lykkes.
Still krav. Krev norskopplæring. Krev respekt for norsk lov. Bekjemp kriminalitet og få flere mennesker i arbeid. Men sørg samtidig for norsklæreren, arbeidsplassen og kommunen. Sørg for veien og flyforbindelsen. Og sørg for at det faktisk finnes levende lokalsamfunn å bli integrert inn i.
Gjør definisjonen tydelig
Derfor har jeg ikke først og fremst behov for at Falchenberg gjør ordet «remigrasjon» stuerent. Jeg ønsker at han gjør definisjonen tydelig.
Hvem skal reise, og hvem skal få bli? Hvem skal bestemme? Hva skjer med den som har bodd her i tretti år? Hva med den norske statsborgeren? Hva med barnet som er født her?
Og når har et menneske som har arbeidet, betalt skatt, oppdratt barna sine og bygget livet sitt i dette landet, endelig rett til å høre:
Du er norsk. Dette er også ditt land.
Før vi spør hvordan vi skal få mennesker ut av Norge, bør vi kanskje stille et annet spørsmål: Hvordan bygger vi et Norge der flere mennesker kan bidra, høre til og bo – også i de delene av landet som i dag mister folk?
Det mener jeg er en langt viktigere debatt.
