Støre håndhilste på Irans president – men hvem talte for ofrene?

Statsministerens møte med Irans president vekker et vanskelig spørsmål: Hvor tydelig kan Norge fordømme overgrep når de diplomatiske smilene samtidig fanges av kameraene?

Statsminister Jonas Gahr Støre møtte Irans president Masoud Pezeshkian under FNs høynivåuke i New York 23. september. Jeg forstår og respekterer at Norge ønsker å holde diplomatiske kanaler åpne. Dialog er viktig, også med regimer vi er dypt uenige med. Men diplomati må aldri bli så høflig at ofrene blir usynlige.

Støre uttrykte «dyp bekymring» for brudd på menneskerettighetene i Iran. Det er bra. Likevel fortjener ett spørsmål et tydeligere svar: Hva betyr menneskerettighetene når kameraene kommer frem, håndtrykkene utveksles og Irans president står smilende ved siden av Norges statsminister?

Bak bildet finnes familiene

For et regime som i flere tiår har fengslet, torturert, henrettet og slått hardt ned på mennesker som krever grunnleggende frihet, er et slikt møte mer enn et diplomatisk møte. For familiene som har mistet sønner, døtre, foreldre og venner, kan bildet være en smertefull kontrast til virkeligheten de lever med.

I januar 2026 dokumenterte Human Rights Watch massedrap på demonstranter og andre sivile i Iran. Organisasjonen skrev at tusenvis antas å ha blitt drept, mens myndighetenes kommunikasjonsrestriksjoner gjorde det vanskelig å fastslå det fulle omfanget. Senere dokumenterte organisasjonen også massearrestasjoner, tvungne forsvinninger og tortur.

Vi må heller ikke glemme Jina Amini, den 22 år gamle kurdiske kvinnen som døde i moralpolitiets varetekt i 2022. Hennes død utløste «Kvinne, liv, frihet»-protestene og gjorde henne til et symbol på iranernes kamp for frihet.

Bekymring må følges av krav

Jeg spør statsminister Støre med respekt, men også med alvor: Er det nok å uttrykke «dyp bekymring»? Hvor er de tydelige kravene om løslatelse av politiske fanger, stans i henrettelsene og ansvar for drapene på demonstranter?

Jeg ber ikke Norge om å slutte å snakke med Iran. Jeg ber Norge om å sørge for at ofrenes stemmer høres høyere enn håndtrykkene.

Norge er med rette stolt av demokrati, ytringsfrihet, rettsstat og menneskerettigheter. Da må også norsk diplomati tåle å være tydelig når disse verdiene trues. Bak hvert tall finnes et menneske, og bak hvert navn finnes en familie som venter på svar.

Norge må kunne snakke med Irans ledelse, men samtidig gjøre det klart at menneskeliv, frihet og menneskeverd ikke er forhandlingskort. Hvis regimet fortsetter å svare på krav om frihet med drap, fengsling, tortur og henrettelser, bør Norge vurdere sterkere diplomatiske virkemidler.

En grense for diplomatiske forbindelser

Norge bør vurdere å redusere eller suspendere de diplomatiske forbindelsene med Iran, kalle hjem den norske ambassadøren fra Teheran og be den iranske ambassadøren forlate Norge. Det handler ikke om å stenge døren for alltid. Det handler om å sende et tydelig signal om at Norges forhold til regimet ikke kan veie tyngre enn menneskene som utsettes for overgrepene.

Hvis «dyp bekymring» ikke fører til endring, må Norge være villig til å gjøre mer. Diplomatiske forbindelser er et virkemiddel, ikke et mål i seg selv.