Jeg håpet den drapssiktede ikke var innvandrer. Hvorfor tenkte jeg det?

Et drap river et menneske bort fra familie og venner. Også vi som ikke kjente den drepte, kan bli berørt. Jeg tenker på de etterlatte og på Maren Sømme, som døde etter å ha blitt funnet alvorlig skadet på Jæren i juli. Hennes kjæreste er siktet for drapet og nekter straffskyld.

Da jeg leste om saken, begynte tankene å gå i alle retninger. Jeg kjente igjen en reaksjon jeg har hatt før: «Jeg håper den siktede ikke er innvandrer.» Like etter kom en ny tanke: Hvorfor er det noe av det første jeg tenker på?

Sorgen må komme først

Jeg vet hvorfor tanken dukker opp. Når en person med innvandrerbakgrunn er mistenkt for en alvorlig forbrytelse, frykter jeg at mange flere skal bli trukket inn i debatten. Jeg frykter at sorgen skal vike plass for påstander om hvem som hører til i Norge.

I saken om Maren Sømme er en mann fra Afghanistan siktet. Det er relevant å undersøke hans handlinger, hva myndighetene visste om tidligere vold, og om Sømme kunne ha fått bedre beskyttelse. Slike spørsmål kan bidra til å forebygge nye drap. Men den siktedes bakgrunn gjør ikke andre afghanere ansvarlige for det han er anklaget for.

Ingen skal måtte svare for en forbrytelse bare fordi de deler fødeland med den som er siktet.

Ingen skal måtte svare for en forbrytelse bare fordi de deler fødeland med den som er siktet

Ett menneskes handlinger

Etter terrorangrepene 22. juli 2011 ble ikke alle hvite nordmenn gjort ansvarlige for gjerningsmannens handlinger. Det samme prinsippet må gjelde når en mistenkt gjerningsperson har innvandrerbakgrunn. Vi må kunne stille kritiske spørsmål om svikt i beskyttelsen av kvinner uten å gjøre hele grupper til mistenkte.

Vold mot kvinner krever alvor, handling og vilje til å lære av det som har gått galt. Forhastede generaliseringer hjelper verken de etterlatte eller kvinner som lever med trusler i dag.

Spørsmålet mitt er derfor ikke om bakgrunn aldri kan være relevant i en etterforskning eller en offentlig debatt. Spørsmålet er hva vi bruker opplysningen til. Skal vi forstå hvordan et drap kunne skje og hindre at det skjer igjen, må vi rette oppmerksomheten mot handlinger, varsler og ansvar. Vi må samtidig holde fast ved at ingen representerer alle andre som ligner dem.

Forfatteren skriver under pseudonym. Utrop kjenner vedkommendes identitet.