Foto: Pixabay.com
Jeg vokste opp i Colombia, i et samfunn der forbindelsen mellom politiske partier og medier var synlig for alle. Avisene rapporterte ikke bare om den politiske kampen. De var ofte selv en del av den.
Historien viser hvor tett forbindelsen kunne være. Eduardo Santos kjøpte og ledet El Tiempo før han ble Colombias president. Avisen ble nært knyttet til Partido Liberal og Santos-familiens politiske innflytelse. På den konservative siden var Laureano Gómez med på å grunnlegge El Siglo, som ble en viktig politisk talerstol, før også han ble president.
Mediemakt og politisk makt var dermed ikke to klart adskilte verdener. De var vevd sammen gjennom familier, økonomiske interesser og partier. Forbindelsene var imidlertid synlige. Folk visste hvilken avis som støttet hvilket parti. Det gjorde ikke journalistikken uproblematisk, men maktforholdene kunne i det minste identifiseres.
I dag kan forbindelsene være langt vanskeligere å oppdage.
Fra partiavis til anonym konto
En moderne politisk påvirkningsstruktur trenger ikke å eie en trykkpresse eller ha partiets navn på forsiden. Den kan bestå av medier, tidligere partirådgivere, private givere, kommunikasjonsmiljøer, aktivistgrupper og anonyme kontoer.
Ingen behøver å gi en direkte ordre. Aktørene kan likevel ha sammenfallende interesser og forsterke hverandres budskap. Et medium publiserer en konfliktorientert sak, en politiker bruker den i et innlegg, og andre aktører klipper ut de mest følelsesladde delene til korte videoer og memer. Når store grupper deler innholdet videre, kan algoritmene sørge for enda større spredning.
Til slutt kan budskapet fremstå som en spontan reaksjon fra befolkningen, selv om spredningen også kan være hjulpet av penger, profesjonell kommunikasjon eller etablerte distribusjonsnettverk.
Dette betyr ikke at alle som deler det samme innholdet, samarbeider. Mennesker kan spre de samme sakene fordi de deler politiske oppfatninger. Nettopp derfor trenger offentligheten større kunnskap om hvem som produserer, finansierer og sprer politiske budskap.
Sverige viste hva som kan skjule seg bak kontoene
I 2024 avslørte TV4-programmet Kalla fakta at Sverigedemokraternas kommunikasjonsavdeling sto bak 23 kontoer i sosiale medier uten at partiets rolle fremgikk. En reporter hadde arbeidet på innsiden av partiets kommunikasjonsavdeling og dokumentert virksomheten med skjult kamera.
Det avgjørende var ikke bare hva kontoene publiserte. Innhold som kunne oppfattes som uavhengige ytringer fra vanlige brukere, hadde i virkeligheten en politisk avsender.
Offentligheten trenger større kunnskap om hvem som produserer, finansierer og sprer politiske budskap
Den svenske saken viser hvorfor det ikke alltid er tilstrekkelig å undersøke ett innlegg eller én konto. Skal man forstå påvirkningen, kan det være nødvendig å undersøke hvem som står bak kontoene, hvordan de finansieres og hvilke forbindelser som finnes mellom aktørene.
Når mennesker beveger seg mellom medier og politikk
I USA finner vi en annen type sammenveving. Steve Bannon gikk fra ledelsen i det høyreorienterte nettstedet Breitbart til å bli sjef for Donald Trumps valgkamp i 2016. Etter valgseieren ble han sjefstrateg i Det hvite hus.
Dette beviser selvsagt ikke at Breitbarts journalistikk ble styrt av Trump. Men personbevegelsen illustrerer hvordan politiske ideer, strategier, publikum og kommunikasjonsmetoder kan følge med når sentrale personer beveger seg mellom medier og politikk.
Ungarn viser en mer omfattende utvikling. Internasjonale pressefrihetsorganisasjoner og nyhetsbyråer har dokumentert hvordan medieoppkjøp, statlig annonsering og regjeringsvennlige eiere har bidratt til sterk konsentrasjon av mediemakt under Viktor Orbán.
Norge er verken Sverige, USA eller Ungarn. Forholdene kan ikke uten videre sammenlignes. Eksemplene viser likevel hvorfor forbindelser mellom politisk og medial makt fortjener offentlig oppmerksomhet.
Også Norge har forbindelser som bør være synlige
Også i Norge beveger personer seg mellom partiapparater og redaksjoner. Partier kjøper annonser i medier som når bestemte velgergrupper, og politikere støtter medier og organisasjoner som fremmer synspunkter de deler.
Dette er verken ulovlig eller nødvendigvis kritikkverdig. Politikere kan bli journalister, journalister kan gå inn i politikken, og partier står fritt til å annonsere i medier. Men offentligheten bør kjenne til forbindelsene når de er relevante.
Espen Teigen var blant annet politisk rådgiver og pressekontakt for Sylvi Listhaug og arbeidet senere med kommunikasjon for FrP. I 2024 begynte han som journalist i Document.
Denne yrkesovergangen beviser ikke at FrP styrer Document eller at Teigen opptrer på vegne av partiet. Det foreligger heller ikke dokumentasjon i kildematerialet som viser en slik styringslinje. Overgangen er likevel et eksempel på hvorfor åpenhet om tidligere politiske og nåværende redaksjonelle roller er viktig.
Under lokalvalgkampen i 2019 brukte Oslo FrP deler av valgkampbudsjettet på annonser hos Document og Resett. Beslutningen ble offentlig kjent og førte til intern uenighet. Senere vedtok enkelte lokale FrP-lag støtte til alternative medier.
Dette var åpne politiske handlinger. Annonsekjøp dokumenterer en økonomisk forbindelse, men er ikke dokumentasjon på redaksjonell styring.
I Resett hadde Maria Zähler både redaksjonelle og politiske roller. Hun arbeidet blant annet som kommentator og vaktsjef og ble senere fungerende ansvarlig redaktør. Hun hadde også verv i FrP og ble valgt som vararepresentant til Stortinget.
Dobbeltroller betyr ikke automatisk at noe kritikkverdig har skjedd. Men de gjør åpenhet desto viktigere. Leserne bør kunne vite om en skribent eller redaktør samtidig har politiske verv eller andre forbindelser som kan være relevante for innholdet.
Når det gjelder Rights.no, har FrP-politikere tidligere forsvart offentlig støtte til Human Rights Service, organisasjonen som driver nettstedet. Partiet og nettstedet har også hatt sammenfallende standpunkter i flere innvandrings- og integreringspolitiske spørsmål.
Dette dokumenterer politisk støtte og politisk nærhet i enkelte spørsmål. Det dokumenterer ikke at FrP kontrollerer nettstedets redaksjonelle virksomhet.
Slik kan innhold få stor spredning
Faktisk.no analyserte 185.000 Facebook-innlegg som delte innhold fra alternative medier i perioden 2014–2020. Kartleggingen viste at blant andre Document, Rights.no og Resett fikk betydelig spredning gjennom nasjonalistiske, islamkritiske og systemkritiske grupper.
Faktisk.no understreket samtidig at grupper som deler innhold fra de samme nettstedene, ikke nødvendigvis samarbeider. Undersøkelsen dokumenterte et spredningsmønster, ikke en felles kommandolinje. Dessuten gjelder analysen perioden fram til utgangen av 2020 og kan derfor ikke uten videre brukes som beskrivelse av dagens nettverk.
Likevel viser kartleggingen hvordan politisk innhold kan få stor rekkevidde gjennom grupper og sider med beslektede oppfatninger. Effekten kan ligne koordinering selv om det ikke finnes én sentral aktør som styrer alle deltakerne.
Når vi ikke vet hvem som betaler
Før stortingsvalget i 2025 dokumenterte Dagens Næringsliv at en anonym aktør under navnet «Occultus Spiritus» hadde brukt flere hundre tusen kroner på innhold som støttet Høyre og FrP og argumenterte for regjeringsskifte. Hvem som finansierte virksomheten, var ikke offentlig kjent.
VG og Faktisk.no fant samtidig anonyme TikTok-kontoer som spredte høyreradikale videoer under FrPs logo. Partiet opplyste at logoen ble misbrukt, og det forelå ikke dokumentasjon på at FrP kontrollerte kontoene.
Den forsvarlige konklusjonen er derfor ikke at partiet sto bak. Problemet er snarere at manglende åpenhet gjorde det vanskelig å fastslå hvem som faktisk produserte og finansierte innholdet.
Dette er en demokratisk utfordring uavhengig av hvilken politisk retning som nyter godt av påvirkningen. Et parti på venstresiden eller høyresiden, en miljøorganisasjon, et næringslivsnettverk eller en utenlandsk aktør kan i prinsippet benytte de samme metodene.
Reglene om åpenhet må derfor gjelde alle.
Åpenhet er ikke sensur
Dette handler ikke om å forby alternative medier eller begrense skarpe politiske ytringer. Et demokrati må tåle provoserende, ensidige og sterkt kritiske budskap. Det handler heller ikke om å mistenkeliggjøre journalister fordi de tidligere har arbeidet i politikken. Politisk erfaring kan også være verdifull i journalistikken.
Men ytringsfrihet innebærer ikke at organiserte avsendere bør kunne skjule identiteten sin når de bruker store beløp på politisk påvirkning. Den fritar heller ikke medier og partier fra behovet for å være åpne om relevante økonomiske og organisatoriske forbindelser.
Velgerne bør få vite hvem som betaler for politisk innhold, hvem som kontrollerer kontoene som sprer det, og hvilke formelle forbindelser som finnes mellom partier, medier, organisasjoner og kommunikasjonsaktører.
Norge bør derfor diskutere tydeligere merking av politisk innhold, bedre innsyn i finansieringen av digitale påvirkningskampanjer og åpne, søkbare registre over politiske annonsekjøp. Det bør også være større åpenhet om relevante politiske dobbeltroller i redaksjonene og om partienes betalinger til medier, influensere og kommunikasjonsaktører.
Jeg påstår ikke at Norge har en skjult trollfabrikk tilsvarende den som ble avslørt i Sverige. Jeg påstår heller ikke at dokumenterte personlige, politiske eller økonomiske forbindelser automatisk beviser koordinering eller kontroll. Det offentlige materialet som er gjennomgått, gir ikke grunnlag for en slik konklusjon.
Men erfaringen fra Colombia lærte meg at forbindelsen mellom mediemakt og politisk makt aldri bør behandles som en ubetydelig detalj. Erfaringene fra andre land viser hvor gradvis slike forbindelser kan utvikle seg, og hvor vanskelig det kan være å forstå omfanget før strukturene allerede har fått betydelig innflytelse.
Demokratisk årvåkenhet handler ikke om å dømme noen på forhånd. Det handler om å kunne undersøke hvem som har makt, hvem som finansierer påvirkningen – og hvem som egentlig snakker til oss.
