Jeg lærte å frykte læreren – ikke å elske kunnskap

Da NRK Debatten 15. september diskuterte de svake norske PISA-resultatene, stilte programmet spørsmålet: «Svikter vi barna våre? Er det du der hjemme som er problemet?»

Flere av deltakerne etterlyste strengere foreldre, tydeligere grenser og mer disiplin. Barn måtte lese mer, spille mindre og lære å tåle et nei. Barn trenger voksne som setter grenser, og foreldre har selvfølgelig et ansvar. Likevel lyttet jeg med uro, fordi jeg selv vokste opp med den medisinen som nå blir foreskrevet.

Jeg vokste opp i Colombia med en streng skole og et strengt hjem. Disiplin var en kjerneverdi begge steder. På skolen var jeg redd for at læreren skulle slå meg med la regla de madera – trelinjalen. Hjemme var jeg redd for at faren min skulle slå meg dersom jeg ikke skrev slik han mente var riktig, leste flytende fra skoleboka eller løste matematikkoppgavene på den måten han forventet.

Jeg hadde lærevansker. Det jeg trengte, var tålmodighet, forklaringer og hjelp til å forstå. I stedet lærte jeg at en feil kunne få smertefulle konsekvenser.

Disiplinen skapte kanskje lydighet. Den skapte ikke lærelyst

Disiplinen skapte kanskje lydighet. Den skapte ikke lærelyst. For meg ble skolen og læringen en form for tortur. Jeg fryktet skolen og fant ikke gleden ved kunnskap før mange år senere.

En diagnose PISA ikke gir oss

OECDs PISA-undersøkelse fra 2025 viser at resultatene har falt i store deler av OECD-området. Fra 2015 til 2025 gikk gjennomsnittet ned med 28 poeng i lesing og 22 poeng i matematikk. Nedgangen finnes i land med svært forskjellige skoletradisjoner, familieformer og syn på autoritet.

Likevel velger landene ulike hovedforklaringer. I noen europeiske debatter pekes det på mobiltelefoner og sosiale medier, i andre på språk, fravær, foreldre, lærerautoritet eller bestemte skolereformer. Det er påfallende at den samme internasjonale tilbakegangen brukes til å bekrefte forskjellige nasjonale fortellinger. Variasjonen er i seg selv et varsel: PISA-resultatene avgjør ikke hvilken nasjonal forklaring som er riktig.

OECD finner svakere resultater på lange og krevende tekster, flere raske og feilaktige svar og tegn til fallende motivasjon og engasjement i prøven. Dette gir ikke grunnlag for å peke ut én enkel årsak. Vi må undersøke hvordan flere forhold i læringsmiljøet virker sammen. Se OECDs analyse av utviklingen i lesing.

PISA registrerer også mindre kontakt mellom foreldre og barn om skolen. Men foreldrestøtte måles blant annet gjennom interesse og samtaler om skolehverdagen, ikke gjennom strenghet. OECD beskriver en nedgang i rapportert familiestøtte i nesten alle deltakerlandene. Mindre støtte hjemme kan være en del av problemet, men det dokumenterer ikke at hardere oppdragelse er løsningen.

Har elevene fått ansvar for tidlig?

Et viktig spørsmål fikk liten plass i debatten: Har skolen gradvis gitt elevene et større ansvar for å planlegge, organisere og kontrollere sin egen læring før alle har utviklet forutsetningene dette ansvaret krever?

I Danmark rapporterer OECD en nedgang fra 2015 til 2025 i andelen elever som opplever at læreren fortsetter undervisningen i naturfag til elevene forstår. Samtidig har lærerstøtten i naturfag bedret seg i OECD i gjennomsnitt. Det danske funnet kan derfor ikke generaliseres, men gjør det relevant å undersøke om forventningen om selvstendighet noen steder har vokst raskere enn støtten elevene får. Dette skillet fremgår av OECDs landnotat om Danmark.

Elevene skal holde oversikt over ukeplaner, innleveringer, læringsmål og digitale plattformer. De skal forstå hva de trenger å øve på, prioritere tiden og vurdere sin egen progresjon. Dette krever faglig kunnskap, arbeidsvaner, konsentrasjon og evne til selvregulering.

Noen elever håndterer dette godt. Andre trenger langt mer struktur og veiledning. Dersom støtten trekkes tilbake for tidlig, kan ansvar for egen læring i praksis bli ansvar for egen svikt.

I NRK-programmet fortalte en lærer at det settes av for lite tid til lesing på skolen, og at dersom elevene ikke leser der, leser mange heller ikke hjemme. Dette reiser et spørsmål om hvor mye av læringsarbeidet som i praksis er flyttet til familien.

Foreldre har ulike arbeidstider, norskkunnskaper, utdanning og muligheter til å følge digitale beskjeder og organisere barnets arbeid. Hvis skolen blir avhengig av at hjemmet kompenserer, kan forskjellene mellom barna øke. Da er det ikke tilstrekkelig å spørre om foreldrene svikter. Vi må også undersøke ansvarsfordelingen mellom skole, elev og hjem.

Politikere må skille kunnskap fra antakelser

Da politikerne kom inn i NRK-debatten, beveget samtalen seg raskt over til flere eller færre prøver, mer statlig styring og andre former for oppfølging. Prøver kan vise hvor elevene strever. De forklarer ikke nødvendigvis hvorfor problemene har oppstått, og de lærer i seg selv ingen barn å lese eller regne.

Politikere skal foreslå løsninger. Men de må skille mellom hva de vet, hva de antar, og hva som fortsatt må undersøkes. Ellers risikerer de å forvirre befolkningen ved å presentere politiske favorittløsninger som om de fulgte direkte av PISA-resultatene.

Det samme ansvaret gjelder måten den offentlige samtalen føres på. I studio kunne avbrytelser, høy stemmebruk og bastante formuleringer fremstå som belønnet med oppmerksomhet. Det er et paradoks i en debatt om uro, respekt og disiplin: Voksne etterlyser selvbeherskelse hos elevene, men viser selv en samtaleform som ligner den uroen lærere og elever beskriver som en utfordring for læringsmiljøet. Når dominans gir oppmerksomhet, kan unge seere lære at autoritet handler mer om å vinne ordet enn om å lytte, begrunne og undersøke.

Å stille politikerne til ansvar betyr ikke å gi én regjering eller ett parti skylden for en utvikling som har vokst fram over mange år. Det betyr å kreve svar: Hvilket kunnskapsgrunnlag bygger tiltaket på? Hvordan skal det gi bedre læring? Og hvordan skal vi finne ut om det virker?

Tydelighet uten frykt

Barn trenger tydelige voksne, forutsigbare rammer, arbeidsro og faglige krav. Læreren må få lede undervisningen og sørge for at elevene får øve nok. Men tydelighet er ikke det samme som autoritær kontroll. Et stille klasserom er ikke nødvendigvis et lærende klasserom, og et barn som adlyder av frykt, har ikke nødvendigvis forstått.

For mange av oss som har vokst opp utenfor Norge, er den strenge skolen ikke en teoretisk idé. Vi kjenner også baksiden: ydmykelse, frykt for feil og voksne som forvekslet lydighet med læring. Den skolen må vi ikke romantisere.

Før nye tiltak vedtas, bør myndighetene undersøke hva som faktisk skjer i undervisningen: hvor mye sammenhengende tid elevene bruker på lesing og regning, hvor mye tid som går til å administrere oppgaver og digitale systemer, og om elever som strever, får nok direkte undervisning, repetisjon og veiledet øvelse. Slike undersøkelser kan gi et bedre grunnlag for å forstå problemene, men de bør ikke i seg selv bli enda et tiltak som tar tid fra undervisningen eller fremstilles som en løsning.

Alternativet til en utydelig skole er ikke en autoritær skole. Det er en skole med tydelig lærerledelse, systematisk undervisning og støtte som ikke trekkes tilbake før eleven er klar. Selvstendighet skal være et mål for opplæringen – ikke en forutsetning barnet må ha med seg inn i klasserommet.

Selvstendighet skal være et mål for opplæringen – ikke en forutsetning barnet må ha med seg inn i klasserommet

Jeg ønsker ikke en skole som gjør barn redde for å feile. Jeg ønsker en skole som lærer dem at feil er noe de kan forstå, arbeide med og komme videre fra. Det er slik vi bygger kunnskap – og kjærlighet til å lære.

Kilder

• OECD: PISA 2025 Results (Volume I): Future-Ready Students, 8. september 2026.
• OECD: PISA 2025: Students’ reading and mathematics performance declined sharply across the OECD, 8. september 2026.
• OECD: PISA 2025 Results (Volume I) – Denmark, 8. september 2026.
• Euronews: Pledges for action in Europe as PISA results show drop in child reading and maths skills, 9. september 2026.
• NRK: Debatten, episode 15. september 2026.