Foto: Abhijit Alka Anil
Vi oppfordrer unge med minoritetsbakgrunn til å ta utdanning, engasjere seg i samfunnet og delta i politikken. Vi snakker om integrering, inkludering og hvor viktig det er at alle får like muligheter.
Men det er forskjell på å ønske seg mangfold og å gi mennesker med ulik bakgrunn reell innflytelse.
Debatten om hvem som skal bli Arbeiderpartiets byrådslederkandidat i Oslo, har fått meg til å tenke på nettopp dette. For meg handler den ikke først og fremst om Usman Mushtaq eller Marthe Scharning Lund, men om hvilke krav vi stiller til mennesker med minoritetsbakgrunn når de søker makt og lederansvar.
Når er tiden moden?
I et debattinnlegg i Dagsavisen 26. oktober ga Rashid Nawaz, leder av Stovner bydelsutvalg, sin støtte til Marthe Scharning Lund. Han omtalte samtidig Usman Mushtaq som en dyktig politiker, men mente at tiden ikke var moden for ham som byrådslederkandidat.
Det er selvsagt legitimt å støtte en annen kandidat. Politiske ledere skal vurderes ut fra erfaring, standpunkter, lederegenskaper og evnen til å samle folk.
Likevel fikk formuleringen meg til å stusse. Hva skal egentlig til før tiden er moden?
Mushtaq er utdannet lege og samfunnsøkonom. Han har erfaring fra internasjonalt helsearbeid, har vært byråd i Oslo og er nå statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet.
Det betyr ikke at han automatisk er den rette kandidaten. Men når en politiker med denne bakgrunnen får høre at tiden ikke er moden, er det rimelig å spørre hva som konkret mangler.
Ingen skal få en lederstilling på grunn av sin bakgrunn. Men ingen bør heller måtte bevise mer enn andre for å bli tatt på alvor
Integrering handler også om makt
Vi må slutte å snakke om integrering som om målet bare er at mennesker med innvandrerbakgrunn skal lære norsk, få jobb og tilpasse seg samfunnet.
Integrering handler også om hvem som får være med og bestemme.
Mennesker med minoritetsbakgrunn skal ikke bare være representert i arbeidslivet og lokalsamfunnet. De må også ha mulighet til å nå lederstillinger, få politisk ansvar og påvirke beslutningene som former samfunnet.
Da må vi våge å stille et spørsmål: Må mennesker med
minoritetsbakgrunn oftere enn andre bevise at de er kvalifiserte nok?
Jeg sier ikke at enhver politisk uenighet skyldes diskriminering. Det ville vært en urimelig påstand. Men vi bør kunne diskutere om forventningene og vurderingskriteriene faktisk er de samme for alle.
Hva betyr det for unge på Stovner?
Usman Mushtaqs tilknytning til Stovner gjør denne debatten særlig interessant.
For unge som vokser opp i Groruddalen, betyr det noe å se mennesker fra egne nærmiljøer ta plass i politikken. Det viser at bakgrunn og oppvekststed ikke trenger å begrense hvilke muligheter man har.
Stovner er en bydel med både utfordringer og store ressurser. Her vokser det opp unge med ambisjoner om å bli leger, jurister, politikere og ledere.
De trenger ikke særbehandling. De trenger å vite at innsats, utdanning og erfaring blir verdsatt på lik linje med andres.
Det betyr heller ikke at man skal støtte en politiker fordi
vedkommende har samme etniske bakgrunn eller kommer fra samme bydel. Men erfaringer fra ulike deler av samfunnet bør kunne telle positivt når vi vurderer hvem som skal lede en mangfoldig by.
Hvem slipper til ved makten?
Vi er blitt flinke til å snakke om mangfold. Politikere fremhever gjerne betydningen av representasjon, og minoritetsungdom oppfordres til å engasjere seg.
Men det avgjørende spørsmålet kommer når lederstillingene skal fordeles.
Hvem får tillit? Hvem blir løftet frem? Og hvem får beskjed om at tiden ennå ikke er moden?
Usman Mushtaq er bare ett eksempel. Det interessante er ikke hvem som vinner nominasjonskampen i Oslo Arbeiderparti, men hvordan vi vurderer mennesker med ulik bakgrunn når de søker de øverste posisjonene.
Hvis vi mener alvor med like muligheter, må vi også være villige til å diskutere hvem som får makt.
Mangfold kan ikke bare være noe vi applauderer i festtalene. Det må også få plass der beslutningene tas.
