Foto: Flickr/Creative Commons
Norge er kjent for å sette barnets beste høyt. Etter Grunnloven og FNs barnekonvensjon skal barnets beste være et grunnleggende hensyn i avgjørelser som berører barn. For mange familier i Bydel Søndre Nordstrand oppleves imidlertid virkeligheten annerledes.
Fra 20 til fem timer
En fem år gammel gutt på Mortensrud har sterkt nedsatt syn, epilepsi og en sjelden genetisk diagnose. Ifølge foreldrene er han avhengig av tett oppfølging for å kunne delta trygt i barnehagen.
Da gutten hadde 20 timer individuell støtte i uken, opplevde både foreldrene og barnehagen en tydelig utvikling. Han ble tryggere og mer aktiv, og fikk bedre muligheter til å delta sammen med de andre barna. Likevel vedtok Bydel Søndre Nordstrand å redusere støtten til fem timer i uken.
Hvordan skal et barn bli best mulig forberedt på skolestart når hjelpen som bidrar til utvikling og trygghet, blir redusert?
Ba om avlastning – fikk veiledning
Foreldrene søkte også om avlastning etter anbefaling fra helsepersonell. I stedet for hjelpen de hadde søkt om, fikk familien tilbud om veiledning.
Ifølge foreldrene ble de senere kontaktet av barnevernet etter at Oslohjelpa hadde sendt en bekymringsmelding. Dette skjedde etter at foreldrene hadde valgt å avslutte veiledningen.
Foreldrene opplevde prosessen som svært belastende. De mener at en tidligere hendelse, der moren fikk panikk under et epilepsianfall hos sønnen, ble fremstilt uten vesentlige opplysninger om situasjonen. Etter en undersøkelse som varte i to måneder, ble barnevernssaken avsluttet uten tiltak.
Selv om saken ble avsluttet, forteller foreldrene at opplevelsen har svekket tilliten deres til hjelpeapparatet.
Når en familie ber om avlastning, skal de kunne være trygge på at behovet deres blir møtt med forståelse og en reell vurdering av hvilken hjelp barnet og familien trenger.
Barnehagene kan ikke fylle gapet
Denne familien står ikke alene. Flere familier med barn som har funksjonsnedsettelser eller sammensatte behov, forteller om lange ventetider, gjentatte vurderinger og redusert hjelp – i stedet for den støtten barna faktisk trenger.
Samtidig gjør de ansatte i barnehagene en stor innsats. De ønsker å gi barn med særskilte behov den oppfølgingen som er nødvendig for utvikling, deltakelse og en best mulig overgang til skolen. Men barnehagene kan bare arbeide innenfor rammene og ressursene bydelen tildeler dem. Når støttetimene kuttes, begrenses også barnehagens mulighet til å gi barna et forsvarlig og inkluderende tilbud.
En kamp ingen foreldre burde måtte ta
Dette handler ikke bare om én gutt. Det handler om barn og familier som opplever at de må kjempe mot systemet for å få den hjelpen de mener barna trenger.
Hvorfor reduseres støtten i stedet for å styrkes? Er økonomiske hensyn i ferd med å veie tyngre enn barnas behov? Hvis barnets beste virkelig skal være et grunnleggende hensyn, hvorfor må så mange foreldre kjempe for å få nødvendig hjelp?
Ingen foreldre burde måtte bruke år på å kjempe for at barnet deres skal få et forsvarlig tilbud. Ingen barn burde få dårligere muligheter fordi støtten de er avhengige av, blir redusert.
Historien om femåringen på Mortensrud er derfor større enn én enkelt sak. Den handler om barn i Bydel Søndre Nordstrand som fortsatt venter på hjelpen de trenger.
Det viktigste spørsmålet er ikke om disse barna trenger hjelp, men om systemet i praksis setter barnets beste først.
