Anam Hayat

Debatten etter uttalelsen fra Espen Teigen dreide seg om prinsippet om fri tale. Mindre oppmerksomhet ble viet det moralske alvoret i å fremstille en hel religiøs gruppe som mindre verdt – og ingen stilte spørsmål ved teigens identitet.

Feilinformasjon sprer seg raskere enn fakta, sosiale medier forsterker sinne fremfor forståelse, og tilliten til institusjoner svekkes stadig.

Å leve med et barn med spesielle behov er ikke lett. Det er vakkert, ja. Det er givende, ja. Men lett? Aldri.

Seiler mot stillheten, identifiserer sannheten.

Overalt man vender seg, møter man løfter, spørsmål og konkurrerende visjoner for fremtiden. Men under overflatestøyen av debatter, plakater og TV-dueller ligger noe langt dypere: hjerteslaget av rettferdighet, likhet og sannhet.

Når Pakistan det samme landet som hevder å stå med de undertrykte  nominerer mannen som heiet frem disse vetoene og normaliserte okkupasjonen, må vi spørre oss: Hvem står vi egentlig med?

Dette er hva islamofobi ser ut som når den tar på seg dress, holder pressekonferanse og kaller massemyrderi for “sikkerhet.”

Nok stillhet. Nok selektiv sorg. Nok med å late som dette ikke skjer.

Før røyken har lagt seg og faktaene kommer frem, begynner hviskingene: Var det en muslim igjen?!