Remigrasjon bør diskuteres som politikk – ikke avfeies som et skjellsord

Begrepet «remigrasjon» vekker sterke reaksjoner og forbindes ofte med ytre høyre. Men det bør ikke hindre en diskusjon om retur, statsborgerskap, kriminalitet og hvilke krav Norge skal stille til mennesker som får opphold, skriver Christoffer Falchenberg i dette innlegget.

Uten flere tiår med stigmatisering av innvandringsdebatten ville de ulike tiltakene som kan inngå i en «remigrasjonspolitikk», vært langt mindre kontroversielle enn de er i dag.

Det er forståelig at politikere, av strategiske hensyn, og vanlige mennesker, av moralske hensyn, rynker på nesen av begrepet «remigrasjon». Det skyldes ikke minst at ordet assosieres med personer og miljøer som ofte blir stemplet som rasistiske – i noen tilfeller urettmessig, i andre tilfeller med god grunn.

Men selve tiltakene må kunne diskuteres uavhengig av hvem som har tatt eierskap til begrepet.

Det holder ikke bare å diskutere fremtidig innvandring

Det som ikke kan ignoreres, er den logiske konsekvensen av å mene at Norge har tatt imot flere innvandrere enn landet har klart å integrere på en god måte, og at deler av innvandringen medfører økonomiske og sosiale belastninger.

Dette rammer også innvandrere som arbeider, bidrar og finner sin plass i samfunnet, fordi problemer knyttet til innvandring lett skaper negative forestillinger om langt flere enn dem problemene faktisk gjelder.

En ansvarlig nasjonal ledelse bør derfor ikke bare diskutere hvordan Norge skal redusere innvandringen i fremtiden. Den bør også diskutere hvilke virkemidler som kan brukes overfor mennesker som allerede befinner seg i landet, men som ikke har varig oppholdsrett eller som gjennom alvorlig kriminalitet kan omfattes av reglene om utvisning.

Hvilke tiltak som skal brukes, og overfor hvem, bør partiene være tydelige på i sine programmer. Det kan dreie seg om frivillige returordninger, økonomiske insentiver eller utvisning av utenlandske statsborgere som begår alvorlig kriminalitet.

Når ansvarlige politikere unngår vanskelige spørsmål, overlater de samtidig mer av debatten til aktører som ikke nødvendigvis tilbyr ansvarlige svar.

Norge må kunne velge hvem som får komme

Et lands innvandringspolitikk bør etter mitt syn være selektiv. Norge bør prioritere mennesker som med stor sannsynlighet kan arbeide, forsørge seg selv og fungere godt i samfunnet.

Jo mer liberal man er med hvem som får muligheten til å etablere seg i Norge, desto tydeligere må man samtidig være på hva som skjer dersom vilkårene for opphold ikke lenger er oppfylt.

Det finnes ingen naturlov som sier at Norge må hente mennesker fra andre siden av kloden og deretter finansiere livsoppholdet deres i flere tiår. Norge kan hjelpe mennesker internasjonalt uten at all hjelp nødvendigvis må innebære permanent bosetting her.

Bør statsborgerskap kunne gå tapt?

Warsame spør:

«Skal to norske statsborgere kunne møte forskjellige konsekvenser for samme forbrytelse fordi den ene også har et annet statsborgerskap?»

Mitt svar er ja.

Norsk statsborgerskap bør etter mitt syn gis til mennesker som over tid har vist at de ønsker å bidra og være en del av det norske samfunnet. Jeg mener også at det bør kunne stilles strengere betingelser knyttet til alvorlig kriminalitet.

Dagens norske regler er langt snevrere enn det jeg argumenterer for her. Norske statsborgere med dobbelt statsborgerskap kan blant annet fratas statsborgerskapet etter dom for alvorlige handlinger som i vesentlig grad har skadet Norges vitale interesser. Det er altså ikke slik at ordinær grov vold eller gjentatt kriminalitet automatisk gir adgang til å frata noen norsk statsborgerskap. Regjeringen.no

Mitt standpunkt er at regelverket bør kunne gå lenger enn dette.

Filosofisk handler det om at Norge ikke bør være forpliktet til å beholde personer som begår svært alvorlig kriminalitet dersom de har et annet statsborgerskap og lovverket gjør retur mulig. Det er ikke mulig å utvise en person som bare er norsk statsborger. Utenlandske statsborgere kan derimot etter dagens regler utvises blant annet som følge av kriminalitet, etter en konkret vurdering. UDI

Dette er for øvrig et prinsipp som også ville kunne ramme meg selv dersom lovverket ble endret i den retningen. Det endrer ikke mitt syn.

Når slutter man å være innvandrer?

Warsame spør videre:

«Og når slutter egentlig et menneske å være ‘innvandrer’? Etter fem år, tjue år eller førti år? Når man får norsk pass? Når barna blir født på et norsk sykehus?»

For en førstegenerasjonsinnvandrer er svaret enkelt: aldri.

En person som selv har innvandret til Norge, vil fortsatt ha innvandret til Norge selv om vedkommende senere blir norsk statsborger. Det gjelder uansett om personen kommer fra Gambia, Frankrike eller et annet land.

Det betyr selvfølgelig ikke at vedkommende ikke samtidig kan være norsk statsborger og en fullverdig del av det norske samfunnet.

Skal foreldrene kunne holdes ansvarlige?

Et vanskeligere spørsmål er hva som skal skje når mindreårige begår alvorlig kriminalitet. Warsame spør:

«Skal en mor som arbeider på sykehjem, miste oppholdstillatelsen fordi hennes 16 år gamle sønn begår en alvorlig forbrytelse? Skal faren? Hva med søsknene?»

Her mener jeg at hvert tilfelle må vurderes konkret.

Hvis jeg flyttet familien min til Japan, hovedsakelig levde på støtte fra japanske skattebetalere, og min mindreårige sønn – som jeg har foreldreansvar for – regelmessig ranet japanske barn, ville jeg forstått dersom japanske myndigheter stilte spørsmål ved familiens fortsatte rett til å bo i landet.

Det betyr ikke at foreldre automatisk skal straffes for barnas handlinger. Men ved svært alvorlige og gjentatte forhold mener jeg det må være legitimt å diskutere hvilke konsekvenser dette skal få for familiens oppholdsgrunnlag, innenfor rettsstatens krav og Norges internasjonale forpliktelser.

Integrering er også den enkeltes ansvar

Warsame spør også:

«Vi krever integrering – men investerer vi nok i den?»

Jeg mener premisset for denne diskusjonen ofte blir feil. Integrering fremstilles som en draøvelse der staten skal bruke stadig større ressurser på å trekke mennesker inn i samfunnet – og får skylden dersom resultatet ikke blir godt nok.

Staten skal sørge for at dørene til arbeidsliv, utdanning og samfunnsdeltakelse står åpne, og den skal stille tydelige krav. Men staten kan ikke alene være ansvarlig for sluttresultatet.

Den som velger å etablere seg i et nytt land, har også et betydelig ansvar for å lære språket, forstå samfunnet, respektere lovene og forsøke å bli selvforsørget.

Jeg vil gå lenger: Dersom en person over tid verken lærer språket, kommer i arbeid eller klarer å fungere innenfor samfunnets grunnleggende rammer, må vi kunne diskutere om permanent opphold alltid skal være sluttpunktet.

Hvem skal gjøre jobbene Norge trenger?

Til slutt spør Warsame:

«Hvem skal arbeide i hjemmetjenesten når befolkningen blir eldre?»

Svaret er blant annet innvandrere.

Norge trenger mennesker som arbeider i helsevesenet, eldreomsorgen og en rekke andre sektorer. Innvandrere som gjør en god jobb, lærer språket, forsørger seg selv og finner sin plass i samfunnet, skal vi være glade for at vi har.

Det argumentet står ikke i motsetning til en strengere innvandringspolitikk. Tvert imot mener jeg skillet nettopp bør gå mellom en politikk som ønsker og verdsetter mennesker som bidrar, og en politikk som ikke stiller tilstrekkelige krav når integreringen mislykkes.

Redaksjonell merknad: Innlegget uttrykker skribentens syn. Faktabeskrivelsen om tap av norsk statsborgerskap er presisert opp mot gjeldende regelverk. Norge tillater dobbelt statsborgerskap, og personer med dobbelt statsborgerskap har som hovedregel de samme rettighetene og pliktene overfor den norske staten som andre norske statsborgere. UDI