Foto: Privat
Da Sverige gikk til valg 13. september, sto migrasjon, kriminalitet og integrering sentralt i den politiske debatten. Men det mest interessante er ikke bare valgresultatet. Det er hva som har ført Sverige dit.
Når integrering møter virkeligheten
Når mennesker med ulik bakgrunn lever adskilt over lang tid, kan egne nettverk og tilhørighet bli sterkere enn kontakten med storsamfunnet. Da kan avstanden mellom grupper øke, samtidig som integreringen blir vanskeligere.
Svensk politi peker blant annet på høy kriminalitet og rekruttering av barn og unge til kriminelle miljøer. I de særlig utsatte områdene beskriver politiet også sterke parallelle samfunnsstrukturer. Samtidig viser politiets siste kartlegging at utviklingen har gått i riktig retning i flere av områdene.
Det utviklet seg en myte i Europa om at integreringstiltakene alene kunne løse alle kulturelle utfordringer, uten at det i tilstrekkelig grad ble tatt hensyn til flyktningenes egne forventninger og holdninger.
Når kriminelle rekrutterer barn
Det mest alvorlige er kanskje ikke dagens gjengmedlemmer, men morgendagens.
Svært unge mennesker rekrutteres nå digitalt til alvorlig kriminalitet. Kriminaliteten har dessuten spredt seg langt utover de tradisjonelle utsatte områdene.
Enda mer alvorlig var det jeg fikk høre fra flere unge med innvandrerbakgrunn i vårt naboland Sverige: Rekruttering skjer nærmest automatisk, som et innarbeidet ritual i flere utsatte områder.
Det som overrasket meg mest, var at de ba meg holde navnene deres anonyme. De var redde for å bli stemplet som «snitchere», og fortalte meg om alvorlige, og i enkelte tilfeller fatale konsekvenser.
Da blir spørsmålet større enn hvordan politiet skal bekjempe gjengene:
Hvem former barna når staten ikke lenger er den sterkeste samfunnsaktøren rundt dem?
Hvem former barna når staten ikke lenger er den sterkeste samfunnsaktøren rundt dem?
Når frykt blir politikk
En del av den svenske venstresiden har lenge lagt stor vekt på å beskytte innvandrere og minoriteter mot høyreorientert retorikk. Det kan være legitimt. Problemet oppstår når frykten for høyresiden gjør det vanskeligere å diskutere problemer knyttet til integrering, kriminalitet og migrasjon.
Når strengere innvandringspolitikk møtes med anklager om rasisme, kan oppmerksomheten flyttes fra selve politikken til hvem som fremmer den. Da blir det vanskeligere å føre en åpen diskusjon om hva som faktisk virker.
Integrering er ikke å fortelle mennesker at de alltid er ofre. Det er heller ikke å fortelle majoriteten at enhver kritikk av innvandringspolitikken er mistenkelig.
Ingen gruppe skal måtte akseptere kriminalitet, sosial kontroll eller tvang fordi den tilhører en minoritet. Samtidig kan ingen minoritet holdes kollektivt ansvarlig for det enkelte medlemmer gjør.
Det umulige oppdraget
Kanskje var det her feilen lå: Man trodde at integrering først og fremst handlet om å gi mennesker bolig, skole, språk, arbeid og velferd.
Men et felles samfunn oppstår ikke av offentlige tjenester alene.
Integrering må gå begge veier. Samfunnet må åpne dørene, men de som kommer inn, må også finne sin plass i fellesskapet. Det er ikke nok å bo i det samme landet. Man må også ha en følelse av tilhørighet til det samme samfunnet.
Integrering handler ikke bare om å få adgang til samfunnet, men også om å bli en del av fellesskapet.
Sverige har vist hvor krevende dette kan bli når integreringen ikke holder tritt med endringene i befolkningen. Samtidig viser utviklingen i flere utsatte områder at endring er mulig når politi, kommuner og andre deler av samfunnet arbeider sammen.
Spørsmålet Europa må våge å stille
Derfor handler dette ikke lenger bare om Sverige.
Det handler om et spørsmål Europa lenge har vegret seg for å stille:
Hvor mange mennesker kan et samfunn ta imot før selve oppgaven med å integrere dem blir større enn samfunnets kapasitet?
Det finnes ikke noe enkelt svar.
Men problemer forsvinner ikke fordi vi lar være å stille spørsmål ved årsakene, utviklingen og det som forverrer situasjonen. For å finne løsninger må dette diskuteres helt åpent, uten at kritiske spørsmål avvises.
Å lukke øynene er ikke en løsning. Hvis vi ikke tar tak i problemene nå, kan neste generasjon arve et samfunn der den nasjonale og kulturelle identiteten er svekket, forskjellene større og fellesskapet vanskeligere å holde sammen.
