Foto: Anna Aronsen Oftedal
Klokken er 07.45.
Nattevakten går hjem. På papiret begynner fritiden. I virkeligheten begynner restitusjonen.
Mens resten av samfunnet står opp, leverer barn i barnehagen, drikker morgenkaffe og starter arbeidsdagen, trekker nattevakten gardinene for å forsøke å sove. Søvnen blir sjelden like dyp eller sammenhengende som om natten. Kroppen vet at det er dag. Lyset utenfor vet det. Fuglene vet det. Hele biologien vår vet det.
Likevel har vi organisert store deler av helse- og omsorgstjenestene rundt mennesker som arbeider mot sin egen døgnrytme.
Vi gjør det fordi samfunnet trenger dem.
På sykehjem, i omsorgsboliger, på sykehus og i andre døgnkontinuerlige tjenester er nattevaktene der når andre sover. De håndterer uro, sykdom, ensomhet og akutte situasjoner. De passer på mennesker som ikke kan vente til neste morgen.
Men hvem tar vare på nattevaktene?
Kunnskapen finnes – men følges den opp?
Gjennom flere tiår har norske myndigheter finansiert forskning på arbeidstid, søvn, helse og nattarbeid. Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI), Arbeidstilsynet og offentlige utredninger har dokumentert at nattarbeid innebærer særlige belastninger og økt risiko for helseplager sammenlignet med ordinært dagarbeid.
Denne kunnskapen gjenspeiles også i lovverket. Arbeidsmiljøloven stiller særskilte krav til nattarbeid nettopp fordi samfunnet erkjenner at arbeid mot kroppens naturlige døgnrytme kan få konsekvenser for helse, sikkerhet og livskvalitet.
Likevel er det som om denne erkjennelsen stopper ved lovens ytterdør.
I praksis behandles nattarbeid ofte som en ulempe som kan kompenseres med noen ekstra kroner på lønnsslippen.
«Men kroppen lar seg ikke forhandle med.»
Et nattillegg kan ikke erstatte søvn. Ingen økonomisk kompensasjon kan fullt ut oppveie et arbeidsliv der man, år etter år, arbeider når kroppen er programmert til å sove.
Fritid på papiret – restitusjon i virkeligheten
Som fast nattevakt kjenner jeg denne virkeligheten godt. På papiret kan en turnus oppfylle alle lovens krav til hviletid. I praksis kan den likevel oppleves som en kontinuerlig kamp for restitusjon.
For en dagarbeider er fritid som regel nettopp fritid. For en nattevakt brukes store deler av den samme tiden til å hente inn søvn, snu døgnrytmen eller forberede neste arbeidsperiode. Det som ser ut som fri på papiret, er ofte nødvendig restitusjon i virkeligheten.
Derfor blir spørsmålet om arbeidstid viktig.
Historisk hadde mange nattevakter kortere arbeidstid enn dagarbeidere. Begrunnelsen var enkel: Belastningen var større. Etter hvert har effektivisering, bemanningsutfordringer og behovet for flere årsverk ført til at denne forståelsen mange steder er blitt svekket.
Resultatet er at stadig mer av kostnaden bæres av den enkelte ansatte.
Det paradoksale er at dette skjer samtidig som kunnskapen om nattarbeidets helseeffekter er sterkere enn noen gang.
En ny politisk debatt?
Vi vet at nattarbeid er nødvendig. Sykehjem, omsorgsboliger og sykehus kan ikke stenge når kvelden kommer.
Vi vet også at mennesker som arbeider fast natt gjennom mange år, utsettes for en belastning som dagarbeidere i mindre grad møter.
Spørsmålet er derfor ikke om nattarbeid skal eksistere.
Spørsmålet er om dagens ordninger i tilstrekkelig grad tar høyde for den dokumenterte belastningen nattarbeidere bærer på fellesskapets vegne.
«Kanskje er tiden inne for en ny politisk debatt.»
Ikke om noen kroner mer eller mindre i nattillegg, men om hvordan vi som samfunn verdsetter mennesker som arbeider når resten av oss sover.
Kanskje bør vi utrede en egen nattarbeidskonto eller en helsepensjon for ansatte som gjennom mange år arbeider fast natt. For hvert år i nattarbeid kunne arbeidstakeren opptjene ekstra pensjonsrettigheter, flere restitusjonsdager eller redusert arbeidstid senere i yrkeslivet.
Prinsippet er enkelt: Når forskning viser at nattarbeid innebærer økt helserisiko, må også samfunnet være villig til å diskutere hvordan denne belastningen skal kompenseres.
Et spørsmål om rettferdighet
Dette handler ikke om særbehandling.
Det handler om rettferdighet.
Når samfunnet ber noen arbeide mot kroppens biologiske klokke for å holde velferdsstaten i gang gjennom natten, påtar disse menneskene seg en belastning på fellesskapets vegne.
Da bør spørsmålet ikke være hva nattarbeidet koster samfunnet, men hva det koster menneskene som utfører det.
Spørsmålet bør være hvordan vi best kan beskytte helsen til dem som beskytter samfunnet om natten.
Nattevaktene holder Norge i gang mens vi sover.
Kanskje er tiden kommet for at Norge også tar bedre vare på dem.
