I min forrige kronikk skrev jeg om hvordan enkelte organisasjoner og profiler i den norsk-iranske diasporaen forsøker å fremstille seg som representanter for iranere, samtidig som de i realiteten representerer snevre politiske miljøer og ideologiske agendaer.
Den gang handlet teksten først og fremst om representasjon – om hvem som gis legitimitet i norsk offentlighet, og om hvor ukritisk norske medier og politikere ofte forholder seg til eksilgrupper som hevder å tale på vegne av et helt folk.
Utviklingen siden den gang har gjort denne problemstillingen langt mer alvorlig.
Det handler ikke lenger bare om representasjon eller politisk uenighet om Irans fremtid. Det handler om en stadig tydeligere radikalisering rundt Reza Pahlavi og miljøene som omgir ham.
Det som tidligere kunne avfeies som høylytte og aggressive støttespillere, begynner nå å fremstå som en mer helhetlig politisk kultur: en kultur preget av persondyrkelse, aggressiv nasjonalisme, intoleranse mot kritikere, glorifisering av tidligere sikkerhetsapparater og en stadig tydeligere tilnærming til ytre høyre-retorikk og autoritære tankesett.
Dette bør ikke bare bekymre iranere. Det bør også bekymre norske medier, politikere og samfunnsaktører som ukritisk har gitt plass og legitimitet til denne bevegelsen.
En bevegelse bygget rundt én person
For det som vokser frem rundt Pahlavi, er ikke bare monarkisme. Det er en politisk bevegelse som i økende grad viser klassiske kjennetegn på autoritære strømninger: Lederen opphøyes til nasjonens frelser, kritikere fremstilles som fiender av landet, minoritetskrav omtales som trusler mot nasjonal enhet, og historiske overgrep relativiseres eller romantiseres dersom de forbindes med «feil side» av Irans historie.
Det mest oppsiktsvekkende er kanskje hvordan symboler knyttet til SAVAK nå gradvis normaliseres i deler av diasporaen.
For noen år siden ville det vært utenkelig å se iranere i europeiske gater marsjere under symboler og referanser knyttet til SAVAK eller sortkledde «Guard-e Javidan», shahens sikkerhets- og eliteapparat. I dag skjer dette åpent i byer som London, Regensburg og andre europeiske storbyer.
Personer ikledd svarte klær, inspirert av autoritære og fascistiske estetiske uttrykk, roper slagord om «King Reza Pahlavi» og fremstiller SAVAK som noe man bør være stolt av eller gjenreise.
Det mest urovekkende med Pahlavi-bevegelsen er ikke bare hva den sier at den vil gjøre i fremtiden. Det er hva den allerede gjør nå
SAVAKs arv
Dette er ikke uskyldig nostalgi.
SAVAK var ikke bare en etterretningstjeneste. SAVAK var et sikkerhetsapparat internasjonalt kjent for tortur, vilkårlige arrestasjoner, politiske henrettelser, overvåkning og systematisk undertrykking av opposisjonelle.
Amnesty International dokumenterte allerede i 1976 hvordan SAVAK opererte med nærmest ubegrenset makt direkte under shahen. Rapportene beskrev hemmelige fengslinger, tortur under avhør, militærdomstoler uten reell rettssikkerhet og dødsfall under tortur.
Kritikere ble fengslet for bøker, politisk aktivitet eller medlemskap i opposisjonelle grupper. Iran under shahen ble av internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner omtalt som et av verdens mest undertrykkende sikkerhetsregimer på den tiden.
Likevel ser man i dag personer i Pahlavi-bevegelsen som ikke bare relativiserer dette, men som åpent forsøker å rehabilitere SAVAK. Enkelte hevder at shahens største feil var at han var «for snill» og ikke lot SAVAK gjøre jobben sin fullt ut. Andre romantiserer perioden gjennom propaganda produsert i satellittkanaler og diaspora-medier.
Det begynner derfor å bli vanskelig å opprettholde forestillingen om at dette bare handler om noen få radikale støttespillere. Dette fremstår i stadig større grad som en politisk kultur rundt hele bevegelsen.
Paralleller til internasjonal høyrepopulisme
Parallellene til andre høyrepopulistiske og autoritære bevegelser er også blitt vanskeligere å ignorere.
Bevegelsen rundt Pahlavi minner stadig mer om det man så rundt Trump og MAGA-bevegelsen i USA: blind lojalitet til lederen, aggressiv nasjonalisme, konspirasjonstenkning, demonisering av kritikere og en politisk kultur der følelser, identitet og tilhørighet trumfer institusjoner og demokratisk tenkning.
Journalister, aktivister, kunstnere og andre opposisjonelle som stiller spørsmål ved Pahlavis rolle eller kvalifikasjoner, blir møtt med koordinerte trakasseringskampanjer, doxxing, mistenkeliggjøring og trusler.
Mange av oss som står i opposisjon til Den islamske republikken opplever i dag mer trakassering fra Pahlavi-miljøet enn fra regimets egne støttespillere.
Det sier noe om hvor denne bevegelsen er på vei.
Norske og europeiske forbindelser
Denne utviklingen er heller ikke isolert fra europeisk høyrepopulisme.
I Norge har Pahlavi-sympatiserende profiler fått plass i Document.no, et medium kjent for sin høyrepopulistiske, innvandringskritiske og kulturkrig-orienterte profil.
Dette er ikke uvesentlig. Anders Behring Breivik beskrev selv Document.no som en viktig inspirasjonskilde før terrorangrepet 22. juli.
Det betyr ikke at alle som skriver der er ekstremister, men det betyr at man må stille spørsmål ved hvorfor Pahlavi-bevegelsen finner seg så naturlig hjemme i slike miljøer.
Internasjonalt er koblingene enda tydeligere. I Sverige ble Reza Pahlavi invitert til Riksdagen av Sverigedemokraterna, et høyrepopulistisk parti med røtter i svensk ytre høyre.
Det alene burde ha fått alarmklokkene til å ringe hos flere.
Når en bevegelse som hevder å representere demokrati og frihet for Iran finner sine tydeligste politiske støttespillere blant høyrepopulistiske og nasjonalistiske miljøer i Europa, er det legitimt å spørre hva slags politisk retning dette egentlig er uttrykk for.
I Storbritannia har man samtidig sett iranske monarkister delta i eller uttrykke støtte til miljøer rundt Tommy Robinson og britisk ytre høyre.
Dette er miljøer kjent for anti-muslimsk, anti-migrant og høyreekstrem retorikk.
Ironien er slående: Migranter som selv nyter friheten og sikkerheten i europeiske demokratier, marsjerer side om side med grupper som i utgangspunktet er fiendtlige til migranter og minoriteter.
Minoritetenes perspektiv
For mange kurdere, balocher, arabere og andre minoriteter i Iran er dette heller ikke nytt.
De kjenner igjen språket. De kjenner igjen logikken.
Krav om likeverd, språkrettigheter eller maktfordeling stemples som «separatisme». Kritikk av sentralisert persisk nasjonalisme fremstilles som fiendtlighet mot Iran.
Forestillingen om «ett folk, ett flagg, én identitet» brukes for å delegitimere ethvert krav om pluralisme.
Overgangsplanen og maktkonsentrasjonen
Dette blir enda tydeligere når man leser Reza Pahlavis egen overgangsplan.
Dokumentet bruker riktignok språk om demokrati, sekularisme og menneskerettigheter. Men den underliggende modellen er fortsatt sterkt sentralisert, toppstyrt, elitestyrt og personorientert.
Pahlavi omtales som «Leader of the National Uprising» og gis omfattende innflytelse over overgangsperioden, sikkerhetsapparatet og sentrale overgangsinstitusjoner.
Samtidig åpner planen for at han selv senere kan bli kandidat i en folkeavstemning om statsform.
Dette er en grunnleggende demokratisk interessekonflikt.
En person kan ikke både være overgangens arkitekt, administrator, ansikt utad og potensiell vinner av systemet han selv har vært med på å bygge.
I enhver moden demokratisk kultur ville dette blitt møtt med tung skepsis. I Pahlavi-bevegelsen behandles det nærmest som naturlig, fordi hele prosjektet i stadig større grad er bygget rundt én person.
Ikke en samlende figur for alle
Dokumentet snakker også gjentatte ganger om «historical identity», «national identity» og «unity of Iran», uten å definere hva dette betyr i et multietnisk samfunn som Iran.
Det sies svært lite konkret om minoritetsrettigheter, regional maktfordeling eller desentralisering.
For mange minoriteter fremstår dette som en videreføring av den samme sikkerhetslogikken som har preget Iran i over hundre år.
Det er nettopp derfor mange reagerer når Pahlavi fremstilles som en «samlende figur».
For svært mange iranere er han ikke samlende, men dypt splittende. Familien hans forbindes med tvangsassimilering, sentralisering, kulturell dominans og sikkerhetsstat.
Likevel hevder Pahlavi selv i intervjuer at millioner av iranere roper hans navn, hans fars navn og hans bestefars navn i gatene.
Disse påstandene gjentas ukritisk av tilhengere som om de var etablerte sannheter, til tross for at det ikke finnes troverdig dokumentasjon for at han representerer et nasjonalt flertall inne i Iran.
Persondyrkelsen
Det hele har etter hvert fått et nærmest sekterisk preg.
Voksne mennesker gråter når de ser ham, roper navnet hans og oppfører seg mer som fans på en kjendiskonsert enn som deltakere i en demokratisk bevegelse.
Det er ikke farlig å beundre en politisk figur. Det farlige oppstår når beundringen blir blind, når kritikk blir tabu og når lojalitet til én person blir viktigere enn demokratiske prinsipper.
Pahlavi selv bidrar aktivt til dette bildet.
Under en tale i Berlin uttalte han at han var stolt av sin arv og det både faren og bestefaren hans hadde oppnådd.
Det er en bemerkelsesverdig uttalelse fra en person som samtidig forsøker å fremstille seg som leder for en demokratisk overgang.
For arven han viser til er ikke bare modernisering og økonomisk utvikling, men også et regime internasjonalt kjent for tortur, sensur, politisk undertrykking og et sikkerhetsapparat som terroriserte opposisjonelle.
Norske medier må stille vanskeligere spørsmål
Det er her norske medier og politikere må våkne.
Norge bør støtte det iranske folkets kamp mot det islamske regimet. Men det betyr ikke at man ukritisk skal legitimere en eksilbevegelse som i stadig større grad viser autoritære trekk.
Norske journalister må slutte å omtale Pahlavi-bevegelsen som om den representerer iranerne. Den representerer én politisk strømning. Og den strømningen viser stadig tydeligere tegn på radikalisering.
Norske politikere bør stille langt vanskeligere spørsmål før de inviterer eller legitimerer disse miljøene.
Hvordan omtaler de minoriteter? Tar de avstand fra SAVAK-symbolikk? Hvorfor møtes kritikere med trakassering og trusler? Hvorfor finner de seg hjemme i høyrepopulistiske miljøer? Hvorfor dyrkes én leder så intenst? Og hvorfor virker det som om enhver kritikk av Pahlavi automatisk tolkes som støtte til regimet?
En advarsel
Historien er full av bevegelser som først ble omfavnet fordi de var mot en felles fiende, og først senere viste hva de egentlig ønsket å bygge.
Det mest urovekkende med Pahlavi-bevegelsen er derfor ikke bare hva den sier at den vil gjøre i fremtiden. Det er hva den allerede gjør nå.
Den viser en politisk kultur der kritikere demoniseres, autoritære symboler normaliseres, minoritetskrav fremstilles som trusler, ytre høyre-allianser bagatelliseres og lojalitet til lederen settes over demokratiske prinsipper.
Dette er ikke demokrati i emning.
Det er en advarsel.
