Foto: Foto: Arorae - Own work, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=116304633
Tenk deg at du har flyktet fra alt du eier. Du har mistet hjemmet ditt, kanskje familien din, og har levd i årevis i usikkerhet. Så får du endelig opphold i Norge. Du får en ny sjanse til å bygge et liv, skape et trygt hjem og bli en del av samfunnet. Men i stedet for å bli møtt som et medmenneske med ressurser og drømmer, blir du møtt av et skilt på kommunegrensen der det står: Uønsket. Vi har ikke råd til deg.
Dette er den brutale virkeligheten hvis ordførerne i Østfold får det som de vil. I en sak publisert av NRK ber de nå om lov til å nekte flyktninger å bosette seg i kommunene deres.
Argumentet er at skoler, helsetjenester og NAV-kontor er overbelastede. Det er lett å forstå at kommuneøkonomien er trang, og at lokalpolitikerne står i en tøff hverdag. Men å ta friheten fra sårbare mennesker er en farlig avsporing. Det handler om dypere verdier enn bare budsjettkroner, det handler om hvem vi ønsker å være som samfunn.
Et uakseptabelt A- og B-lag
Retten til å velge hvor man vil bo er ikke et luksusgode lokalpolitikere kan rasjonere ut etter eget skjønn. Bevegelsesfriheten er en fundamental menneskerettighet, beskyttet av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 12 og vår egen Grunnlov § 106.
Hvis vi begynner å nekte enkeltgrupper denne friheten basert på bakgrunnen deres, revner noe grunnleggende i rettsstaten. Da lager vi et uakseptabelt A- og B-lag av innbyggere, hvor noen har færre rettigheter enn andre bare fordi de er født et annet sted.
Å flytte dit det finnes håp
Når flyktninger velger å flytte etter den første bosettingen, gjør de nøyaktig det samme som alle andre nordmenn gjør: De flytter dit det finnes håp. Tall fra Statistisk sentralbyrås monitor for sekundærflytting viser at denne flyttingen handler om helt rasjonelle valg.
Folk flytter dit de kan få en jobb, ta en utdanning, gjenforenes med nettverk og finne en bolig de har råd til. SSBs integreringsforskning slår fast at det er nettopp arbeid og sosial tilhørighet som skaper vellykket integrering. Å bruke tvang for å holde folk fast i en kommune uten jobbmuligheter, er å dømme dem til passivitet og fattigdom. Det motvirker alt vi sier vi ønsker å oppnå.
Skrekkeksempelet fra nabolandet
Vi trenger ikke å gjette på hva som skjer hvis vi innfører slike maktmidler – vi kan bare se på nabolandet vårt. En offisiell redegjørelse fra Sveriges riksdag om EBO-lagen viser de uhemmede skadevirkningene av å stramme inn på bofriheten. Der forsøkte man å straffe nyankomne økonomisk hvis de bosatte seg i sårbare områder.
Resultatet var ikke at folk sluttet å flytte i stedet ble problemene usynlige og farligere. Det førte til ekstrem trangboddhet, dyp sosial isolasjon og en eksplosjon i et kriminelt, ulovlig leiemarked. Er det virkelig dette Østfold-ordførerne ønsker seg?
En farlig ansvarsfraskrivelse
Når lokalpolitikere peker på flyktninger som problemet, driver de med en farlig ansvarsfraskrivelse. De flytter skylden over på de som har minst, i stedet for å rette kritikken oppover mot staten, der den hører hjemme. Det virkelige problemet er underfinansiering av kommunene og en boligpolitikk som svikter. Løsningen på trange budsjetter kan aldri være å bygge murer mellom kommunene.
Dette kravet sender et iskaldt signal til de menneskene som prøver å finne fotfeste i lokalsamfunnene våre. Det reduserer levde liv og menneskelig potensial til en ren økonomisk belastning på et kommunebudsjett. Det skaper splittelse, mistenkeliggjøring og utrygghet.
Kommunene trenger forutsigbare rammer og drahjelp til å skape arbeidsplasser – ikke autoritære verktøy for å kontrollere hvor folk har lov til å sette sine føtter. Regjeringen må sette ned foten og si klart ifra: Menneskerettighetene og bevegelsesfriheten kan ikke forhandles bort så fort økonomien blir trang.
