Hvor farlig er islamismen i Norge?

Debatten om islam i Norge blir fort uklar fordi tre forskjellige fenomener blandes sammen: islam som religion, islamisme som politisk ideologi og jihadisme som voldsorientert revolusjonær bevegelse.

Islam, islamisme og jihadisme er ikke det samme

Islamisme, ofte kalt politisk islam, bygger på forestillingen om at islam også inneholder retningslinjer for hvordan samfunn, lovverk og politikk bør organiseres. Det gjør islamisme til en moderne politisk ideologi, selv om den begrunner seg religiøst. Den rommer både partier som deltar i valg, bevegelser som arbeider gradvis gjennom forkynnelse og sosialt arbeid, og grupper som vil bruke vold. Store norske leksikon understreker nettopp denne bredden.

Jihadisme er en langt smalere og mer ekstrem retning. Her legitimeres vold for å virkeliggjøre et påstått islamsk styresett eller forsvare det som defineres som det muslimske fellesskapet. PST bruker betegnelsen «ekstrem islamisme» om personer som aksepterer eller støtter vold for å nå politiske, religiøse eller ideologiske mål.

Dette skillet er avgjørende. En sosialt konservativ muslim er ikke nødvendigvis islamist. En islamist er ikke nødvendigvis tilhenger av vold. Og en moské med forbindelser til en organisasjon i et muslimsk land er ikke dermed et ekstremistisk miljø.

Å være religiøs, sosialt konservativ eller kritisk til vestlig politikk er ikke det samme som å ville avskaffe demokratiet eller støtte vold.

Fra Midtøsten til norsk virkelighet

Den moderne islamismen vokste fram i møte med kolonialisme, sekularisering og politiske kriser i den muslimske verden. Det muslimske brorskapet, grunnlagt i Egypt i 1928, kombinerte religiøs forkynnelse, sosialt arbeid og et mål om å forme samfunnet etter islamske prinsipper. Senere utviklet revolusjonære ideologer og jihadistiske organisasjoner langt mer voldsorienterte prosjekter.

Den palestinske historien viser hvorfor det er nødvendig å skille religion fra ideologi. Yasir Arafats Fatah og PLO tilhørte i hovedsak en sekulær, nasjonalistisk frigjøringstradisjon. Hamas, som ble etablert i 1987, var derimot en islamistisk bevegelse med bakgrunn i Det muslimske brorskapet. Arafat kunne bruke islamske symboler og martyrretorikk, men det gjorde ikke PLO til en islamistisk organisasjon. Senere har religiøs og nasjonalistisk retorikk påvirket hverandre, mens Hamas og Fatah har konkurrert om lederskapet i den palestinske bevegelsen.

For Norge er denne historien mest relevant som bakgrunn. Norske muslimske miljøer er blitt til gjennom innvandring fra en rekke land og har arvet religiøse tradisjoner, organisasjonsformer og konflikter derfra. Men forskning viser også at ideene endres når de møter norske lover, institusjoner og hverdagsliv.

Over 200.000 medlemmer – men ingen samlet muslimsk blokk

I 2026 var 201.899 personer registrert som medlemmer i muslimske trossamfunn i Norge. Samme år var det 288 muslimske trossamfunn som hadde søkt om statstilskudd, ifølge Statistisk sentralbyrå. Tallene forteller ikke nøyaktig hvor mange muslimer som finnes. Noen troende er ikke medlemmer, mens andre kan være registrert uten å være aktive. Et trossamfunn er heller ikke nødvendigvis det samme som én moskébygning.

Det viktigste tallet er derfor kanskje 288: Det peker mot organisatorisk mangfold, ikke mot én kommandolinje. Norske muslimske miljøer omfatter sunnier, sjiaer, ahmadiyyaer, sufiorienterte miljøer, salafister, nasjonalt organiserte menigheter og moskeer som forsøker å være uavhengige av språk og landbakgrunn. De rommer også store forskjeller i religiøs praksis, synet på kjønn, hijab, nikab, politikk og forholdet til norske institusjoner.

KIFOs undersøkelse (PDF) Mangfold blant norske muslimer fra 2023 illustrerer variasjonen. Blant respondentene med muslimsk tilhørighet oppga rundt 50 prosent at de alltid fastet under ramadan, mens 21 prosent aldri gjorde det. Bare 5,7 prosent svarte at de ikke gjorde noe spesielt på 17. mai; store andeler deltok i eller så på tog, markerte dagen på skoler og kommunesentre eller feiret med mat og pene klær. Samtidig viste svarene sosial konservatisme på enkelte områder, blant annet i synet på likekjønnede forhold.

Undersøkelsen må leses med forsiktighet. Den omfattet personer med bakgrunn fra ni land, svarprosenten var bare tre prosent, og personer med høy utdanning og samfunnsengasjement kan være overrepresentert. KIFO presenterte den som en dokumentasjonsrapport, ikke som et mål på islamisme. Den gir likevel et mer sammensatt bilde enn forestillingen om én muslimsk befolkning med ett politisk prosjekt.

Hva Utrops moskérapport faktisk fant

I 2016 utga Utrop rapporten Moskeene i Oslo – en kartlegging av moskemiljøene og deres virksomheter. Den undersøkte finansiering, ideologiske forbilder, imamers bakgrunn, aktiviteter og forbindelser til miljøer i Norge og utlandet.

Rapporten var et viktig journalistisk pionerarbeid, selv om den har metodiske begrensninger. Tolv av 37 registrerte islamske trossamfunn og moskeer i Oslo-området ble valgt ut for nærmere kartlegging. Bare fem sa ja til intervju. Rapporten slo selv fast at utvalget ikke var fullstendig og ikke representativt for alle moskeer i Oslo eller Norge. For de øvrige miljøene ble det brukt åpne kilder, tidligere medieomtale og anonyme informanter.

Det mest oppsiktsvekkende var påstander og funn om forbindelser til Iran, Tyrkia, Pakistan og transnasjonale religiøse bevegelser. Rapporten pekte blant annet på at lokalene til Imam Ali-senteret ifølge en tidligere NRK-granskning var eid av Ahl ul-Beyt, en internasjonal sjiaorganisasjon grunnlagt av Irans øverste leder. Moskeen bekreftet eierskapet, men avviste at dette betydde statlig styring og viste til at organisasjonen ble finansiert gjennom religiøse bidrag.

Kartleggingen dokumenterte også at tyrkiske moskeer fikk imamer gjennom det statlige tyrkiske religionsdirektoratet Diyanet. Utrop skrev i 2016 at Diyanet betalte lønnen og at prekener kunne komme fra kontorer i Ankara eller Stockholm. I 2020 fant Dagbladet at minst åtte tyrkiske trossamfunn i Norge hadde imamer betalt av Diyanet, og at imamene formelt var ansatt av den tyrkiske ambassaden. Den tyrkiske ambassaden svarte at ordningen skjedde etter søknad fra lokale menigheter, og representanter for moskeene viste til mangel på kvalifiserte tyrkiskspråklige imamer i Norge.

For flere pakistanskdominerte moskeer beskrev rapporten ideologiske eller organisatoriske forbindelser til bevegelser i Pakistan. Minhaj-ul-Quran var åpent del av et internasjonalt nettverk som også var knyttet til partiet Pakistan Awami Tehreek. Islamic Cultural Centre (ICC) viste til at det hentet kunnskap fra Jamaat-e-Islami-tradisjonen, men avviste at organisasjonen styrte moskeen.

Samtidig var rapportens eget hovedfunn om penger mindre dramatisk enn enkelte overskrifter kunne gi inntrykk av. Alle moskeene som svarte, oppga at byggene var finansiert av medlemmene og avviste økonomisk støtte fra utlandet. Rapporten fant sannsynlige eller dokumenterte koblinger i enkelte tilfeller, men ikke grunnlag for å si at utenlandske stater kontrollerte moskeene generelt. Den konkluderte også med at radikalisering i liten grad skjedde i moskeene, og oftere rundt enkeltpersoner og utsatte miljøer utenfor moskemiljøene.

Utrops rapport dokumenterte reelle utenlandskoblinger, men den dokumenterte ikke at norske moskeer som helhet ble styrt fra utlandet.

Utenlandsk støtte er ikke det samme som utenlandsk kontroll

Utenlandsk innflytelse kan komme på flere måter: gjennom penger, eierskap, lønnede imamer, ferdigskrevne prekener, utdanning, litteratur, digitale forkynnere eller organisatorisk tilhørighet. Det er derfor for snevert bare å lete etter bankoverføringer.

Samtidig må koblingene vurderes konkret. En norsk menighet kan tilhøre en internasjonal bevegelse uten å motta instrukser. En imam kan være utdannet i Saudi-Arabia uten å være jihadist. En tyrkisk imam kan være statsansatt og samtidig virke dempende på radikalisering. En sjiaorganisasjon kan ha teologiske bånd til Iran uten å delta i iransk etterretning.

En Dagbladet-granskning fra 2020 fant at 16 av drøyt 200 muslimske trossamfunn hadde mottatt støtte fra land uten trosfrihet. Det dokumenterte at problemet var reelt, men også at det gjaldt et mindretall av de undersøkte samfunnene. Granskningen utløste politisk debatt om svakt tilsyn og manglende innsyn.

Trossamfunnsloven gir i dag myndighetene adgang til å nekte eller avkorte tilskudd dersom et samfunn blant annet utøver eller støtter vold, tvang, trusler, alvorlige rettighetskrenkelser eller lovstridig diskriminering. Samfunn som mottar bidrag fra stater som ikke respekterer tros- og livssynsfriheten, kan også nektes støtte. Regjeringens veileder understreker at Statsforvalteren skal gjøre en konkret vurdering i hver sak.

Ordningen er et forsøk på å balansere tre hensyn: religionsfrihet, likebehandling og statens ansvar for at offentlige penger ikke støtter overgrep eller antidemokratisk virksomhet. Den løser likevel ikke spørsmålet om påvirkning gjennom uformelle nettverk, sosiale medier og religiøs autoritet.

Norsk islam blir også mer norsk

Utenlandsk arv betyr ikke at ideene overføres uendret. I en fagfellevurdert studie av oversettelser av islamske tekster til norsk fant Fafo-forsker Olav Elgvin i studien som ble publisert i Oxford Journal of Law and Religion i 2024 at både videreføring av etablerte autoriteter og det han kaller «stille tilpasning». Politisk betente tekster ble noen ganger valgt bort, mens formuleringer om blant annet kvinner og ikke-muslimer kunne bli tonet ned. Resultatet var religiøs normativitet som var lettere å forene med norsk samfunnsliv.

Elgvins tidligere undersøkelse av 14 imamer og administrative ledere i store norske moskeer viste et sammensatt bilde. Alle vurderte det norske politiske systemet som godt. Samtidig mente imamene at islam også hadde en juridisk og politisk side, og flere av dem avviste sekularisme som ideal. Administrative ledere var oftere åpne for sekularisme eller tolket islams samfunnsside som verdier framfor konkrete lovregler. Studien viser at støtte til det norske demokratiet kan eksistere side om side med teologiske idealer som ikke er liberale eller sekulære.

Dette er et viktig funn. Integrering betyr ikke nødvendigvis at religiøse miljøer blir liberale i alle verdispørsmål. Men sosial konservatisme og religiøse idealer utgjør heller ikke automatisk en plan om å erstatte Grunnloven med sharia, slik en del høyreekstreme frykter.

Salafisme, politisk aktivisme og gråsonen

Islam Net er det tydeligste norske eksemplet på en konservativ, transnasjonal og ungdomsorientert islamsk bevegelse. Organisasjonen har selv avvist salafistmerkelappen, mens forskere Sindre Bangstad and Marius Linge har plassert den i et salafistisk eller post-salafistisk felt. Islam Net har prioritert dawah – forkynnelse og misjon – og bruker norsk, digitale medier og offentlig debatt. Organisasjonens egen nettside beskriver i dag målet som å formidle islam gjennom «dawah, undervisning, media og politisk engasjement».

Det voldelige miljøet er lite, men faren er reell

Salafisme er heller ikke identisk med salafi-jihadisme. Norsk jihadisme fikk sitt tydeligste organiserte uttrykk i årene rundt Syria-krigen. Profetens Ummah ble det fremste norske eksemplet på en åpen jihadistisk mobilisering under Syria-krigen. Rundt 100 menn og kvinner med tilknytning til Norge reiste til Syria og Irak for å slutte seg til IS eller andre terrorgrupper, ifølge PST. FFI-forskerne Petter Nesser og Brynjar Lia beskrev i 2016 en overgang fra små, etnisk avgrensede utenlandsnettverk til et løsere, norsk nettverk med betydelig evne til å rekruttere fremmedkrigere.

Miljøet ser annerledes ut i dag. Profetens Ummah var aldri en registrert organisasjon og forsvant ganske raskt fra mediebildet etter at flere av medlemmene dro til Syria og aldri kom tilbake i live.

PSTs nasjonale trusselvurdering for 2026 sier at det fortsatt er få personer i Norge som støtter ekstrem islamisme, og at Norge ikke har tydelige, åpne fysiske eller digitale ekstremistgrupper med et felles mål. Trusselen kommer i stor grad fra enkeltpersoner i løse relasjoner som kan inspireres eller rekrutteres gjennom internasjonale nettverk og digital propaganda.

Terrortrusselnivået for Norge ble satt til moderat. PST vurderte det som mulig at ekstreme islamister ville forsøke å gjennomføre et terrorangrep i Norge i 2026. Det samme sannsynlighetsordet ble brukt om høyreekstremister. «Mulig» betyr i PSTs skala at det er like sannsynlig som usannsynlig – ikke at et angrep er forventet eller nært forestående. Hele trusselvurderingen kan leses her.

PST peker særlig på IS- og al-Qaida-sympatisører, unge som deler ekstremistisk materiale på nettet, internasjonale nettverk og mobilisering knyttet til Gaza-krigen. PST understreker samtidig at ekstreme islamisters syn på islam avviker fra det som er vanlig blant muslimer flest i Norge.

PST opplyser også at flere potensielle angrep fra ekstreme islamister ble avverget i perioden 2010–2025, mens terrorangrepet i Oslo 25. juni 2022 ble gjennomført. To mennesker ble drept og over 20 skadet i angrepet mot utesteder under pridefeiringen.

Et miljø kan være svært lite og samtidig utgjøre en alvorlig terrorfare. Utbredelse og skadepotensial er to forskjellige spørsmål.

Iran er både en ideologisk og statlig sikkerhetsutfordring

Utrops rapport fra 2016 behandlet iransk innflytelse først og fremst gjennom moskeer og religiøse nettverk. Dagens trusselbilde gjør det nødvendig å skille mellom tre nivåer: sjiareligiøs tilhørighet, politisk støtte til det iranske prestestyret og operasjoner på vegne av den iranske staten.

PST forventer at iranske etterretnings- og sikkerhetstjenester vil drive etterretnings- og påvirkningsoperasjoner i Norge. Iranske dissidenter og institusjoner med tilknytning til Israel er blant mulige mål. Etter opptrappingen av konflikten mellom USA, Israel og Iran i 2026 skjerpet PST vurderingen og anså det som sannsynlig at iranske tjenester ville utnytte muligheter for angrep gjennom proxyaktører i Norge. PSTs oppdaterte vurdering ble publisert i april i år kan leses her.

Dette gjør spørsmål om institusjoner finansiert fra Iran, eierskap og personnettverk sikkerhetspolitisk relevante. Men PSTs vurdering er ikke dokumentasjon på at norske sjiamoskeer deltar i slike operasjoner. Å gjøre den slutningen uten konkrete bevis vil være både uriktig og belastende for norske sjiaer – mange av dem har selv flyktet fra det iranske regimet.

Moskeer kan være både konservative og forebyggende

Det offentlige ordskiftet framstiller ofte moskeen enten som et radikaliseringssted eller som en problemløsende integreringsarena. Forskningen peker mot at begge bilder er for enkle.

Moskeer kan videreføre patriarkalske normer, kjønnsdeling og teologisk fordømmelse av homofili og frafall. Enkelte kan være lukket for innsyn eller gi utenlandske myndigheter stor innflytelse. Slike forhold bør undersøkes og kritiseres på samme måte som maktmisbruk i andre trossamfunn, noe vi Utrop gjorde i 2016.

Samtidig tilbyr moskeer undervisning, rådgivning, sorgarbeid, leksehjelp og møteplasser. Nyere forskning viser også endringer innenfra. Religionsviter Nora Stenes studier av fem store moskeer fant at kvinner var sentrale i driften, både gjennom formelle posisjoner og uformell innflytelse. Det betyr ikke at likestilling er oppnådd, men det utfordrer forestillingen om helt statiske og mannlig styrte institusjoner.

Forskning på motstand mot jihadisme viser dessuten at muslimske miljøer kan være en del av beredskapen. Sveinung Sandberg og Sarah Colvin intervjuet 90 unge muslimer i Norge og fant sterke religiøse motfortellinger til IS. En annen studie av muslimske menn i belastede gatemiljøer i Oslo fant omfattende avstandtaking fra jihadister, som ble oppfattet som personer som skadet uskyldige og brakte islam i vanry. Noen informanter ønsket å varsle myndighetene. Studien er publisert i The British Journal of Criminology.

Når terror blir brukt som bevis mot en hel religion

Høyreekstreme og antimuslimske miljøer bygger ofte sin argumentasjon på virkelige hendelser: terrorangrep, konservative forkynnere, negativ sosial kontroll, utenlandske penger eller reaksjoner mot ytringsfriheten. Det ideologiske spranget skjer når enkelthendelser og avgrensede miljøer brukes som bevis for at alle muslimer deltar i et samlet prosjekt for å overta samfunnet eller befolkningsutskifting slik disse aktørene hevder.

Sosiolog og C-REX-forsker Katrine Fangen beskriver hvordan forestillinger om «snikislamisering», «Eurabia» og «den store utskiftningen» framstiller muslimsk innvandring og høyere fødselstall som en planlagt demografisk krig. I en forskningsbasert gjennomgang viser hun at antiislamske aktører ønsker å begrense både muslimsk innvandring og islamsk religionsutøvelse. Ledere i norske ytre-høyre-miljøer har foreslått alt fra «frivillig retur» til deportasjon av muslimer, den siste tiden omtalt som «remigrasjon», i de mest ekstreme miljøene er også vold blitt hyllet. Analysen er publisert av PRIO.

Slike ideer har også beveget seg mellom ytterliggående miljøer og den bredere politiske debatten. Det betyr ikke at enhver innstramming i innvandringspolitikken er høyreekstrem. Det finnes legitime diskusjoner om asylsystem, integrering, utenlandsk finansiering og krav til trossamfunn. Skillet går mellom kritikk av dokumenterte handlinger og en generaliserende forestilling om at muslimer som gruppe er en sikkerhets- eller sivilisasjonstrussel. Her går grensen.

PST beskriver høyreekstremistenes grunntanke som at staten og folket skal være en homogen enhet. Muslimer, personer med ikke-vestlig utseende og andre minoriteter blir framstilt som en trussel mot «den hvite rasen» eller kulturen. I 2026 var muslimer blant de mest aktuelle målene for et mulig høyreekstremt terrorangrep.

Regjeringens handlingsplan mot muslimfiendtlighet viser samtidig at omtrent én av tre i befolkningen har utpregede fordommer mot muslimer, og at mer enn halvparten av muslimene i SSBs livskvalitetsundersøkelse fra 2022 oppga diskriminering det siste året. Islamismedebatten foregår derfor i et samfunn der mange muslimer allerede møtes med mistanke.