Foto: KI-generert / Utrop
«Remigrasjon» høres ut som et nøytralt fagord, men i deler av Europas ytre høyre brukes det om et langt mer inngripende prosjekt: å avgjøre hvem som egentlig hører hjemme i nasjonen – også blant mennesker som allerede bor lovlig i landet eller er statsborgere.
Det er verdt å være presis når vi diskuterer «remigrasjon». Ordet er ikke i seg selv høyreekstremt. I migrasjonsforskningen har det lenge vært brukt om mennesker som vender tilbake til et land eller sted de tidligere har forlatt, ofte helt frivillig. Men de siste årene har begrepet fått en annen og langt mer politisk betydning gjennom identitære og høyreekstreme miljøer i Europa. Der brukes det ikke bare om retur av personer uten lovlig opphold, men i enkelte varianter også om mennesker som har permanent opphold, er naturaliserte statsborgere eller er født i Europa.
Det er nettopp denne forskyvningen som gjør begrepet viktig å forstå. Vi snakker ikke bare om et nytt ord for tradisjonell innvandringspolitikk. Vi snakker om et forsøk på å flytte grensen for hva det skal være legitimt å diskutere: fra hvem som skal få komme inn i landet, til hvem av dem som allerede lever her som egentlig bør få bli.
Fra skjellsord til politisk program
Mange med minoritetsbakgrunn kjenner formuleringen «dra tilbake dit du kommer fra». Den har vært brukt som en sosial markering av utenforskap: Du kan være født her, ha gått på skole her, arbeide her og ha norsk pass, men noen mener likevel at ditt egentlige hjem finnes et annet sted.
Det interessante med «remigrasjon» er at denne forestillingen nå kan formuleres i et språk som høres langt mindre aggressivt ut. I stedet for å rope «dra hjem» kan man snakke om «insentiver», «assimilering», «kulturell kompatibilitet» og «remigrasjon».
Den moderne politiske bruken av begrepet har sterke røtter i den identitære bevegelsen i Europa. Disse miljøene har gjerne erstattet eldre biologiske forestillinger om rase med ideer om kultur, identitet og «etnopluralisme» – forestillingen om at ulike folkegrupper bør leve hovedsakelig atskilt for å bevare sin kulturelle identitet. En sentral ideolog, østerrikeren Martin Sellner, har gjort «remigrasjon» til et omfattende politisk konsept og samtidig vært opptatt av såkalt metapolitikk: å endre språket og grensene for hva som oppfattes som legitimt før man nødvendigvis har makt til å gjennomføre politikken.
Det bør tas på alvor. For den politiske kampen handler ikke bare om hvilke lover som vedtas i morgen. Den handler også om hvilke ideer som skal fremstå som normale om fem eller ti år.
Et radikalt prosjekt kan høres moderat ut
Den mest radikale varianten av remigrasjonsideologien går betydelig lenger enn å returnere personer som ikke har rett til opphold. Sellners modell, slik den er analysert i nyere forskning, omfatter også mennesker som ikke regnes som etnisk europeiske, deres etterkommere og personer som kan være statsborgere i europeiske land.
Når spørsmålet blir om mennesker som allerede er borgere av landet skal anses som mindre hjemmehørende fordi de har feil opprinnelse, religion eller kulturell identitet, har debatten beveget seg over i et helt annet landskap.
Italia viser hvordan ideen flyttes mot sentrum
Utviklingen i Italia illustrerer dette på en særlig tydelig måte. Tidligere general Roberto Vannacci har gjort remigrasjon til en sentral del av sitt politiske prosjekt gjennom Futuro Nazionale. Partiets politikk omfatter ikke bare sterkere grensekontroll, raskere returer og mindre arbeidsinnvandring, men også langt strengere regler for statsborgerskap, krav om assimilering og vurderinger av «kulturell kompatibilitet». I enkelte sammenhenger knyttes dette eksplisitt til kristen og europeisk kulturell tilhørighet.
Det interessante er ikke bare hva Vannacci selv mener. Det interessante er hva framgangen hans gjør med resten av høyresiden. Når et parti som bruker remigrasjon som kjernesak får betydelig oppslutning, må etablerte partier forholde seg til begrepet og velgerne som tiltrekkes av det. Dermed kan yttergrensene i debatten flyttes, selv uten at de mest radikale forslagene blir vedtatt.
Dette er et kjent fenomen i politikken. Ideer trenger ikke vinne flertall for å få betydning. Det kan være tilstrekkelig at de endrer hvilke spørsmål andre politikere føler at de må svare på.
Også Norge er en del av denne utviklingen
Det ville være behagelig å betrakte remigrasjon som et fenomen som først og fremst angår Tyskland, Østerrike, Frankrike eller Italia. Men begrepet brukes også politisk i Norge.
Norgesdemokratene har gjort remigrasjon til eksplisitt politikk og kobler begrepet både til innvandringsstopp og det partiet beskriver som «befolkningsutskiftning». Partiets politikk omfatter ikke bare personer uten lovlig opphold, men også insentiver til tilbakeflytting for enkelte mennesker som allerede har opphold eller statsborgerskap, dersom de vurderes som dårlig tilpasset norsk kultur og verdisyn.
Remigrasjonsideologien kan flytte spørsmålet langt videre. Den spør også: Hvem av dem som allerede bor her, skal fortsatt regnes som fremmede? Hvem er norsk nok, italiensk nok eller europeisk nok? Og hvem kan vi tenke oss at egentlig burde bo et annet sted?
Dette er grunnen til at språket betyr så mye. Når man sier «dra tilbake dit du kommer fra», er budskapet brutalt og lett å gjenkjenne. Når man sier «remigrasjon», høres det nesten ut som en nøktern politisk reform.
Men et moderat ord gjør ikke nødvendigvis en rasistisk idé moderat.
For mennesker som har levd hele sitt liv i Norge, er spørsmålet også eksistensielt. Skal norsk statsborgerskap og faktisk tilhørighet være nok? Eller skal enkelte borgere alltid kunne møte et politisk spørsmål om hvor de egentlig hører hjemme?
I flere tiår ble minoriteter møtt med kravet om å «dra tilbake». Nå kan den samme forestillingen komme tilbake ikledd et nytt ord og et mer korrekt politisk språk.
