Foto: Privat
Et innlegg av Espen Teigen, der han omtalte en ung jentes tro, fikk meg til å reagere. Slik jeg leste det, ble hennes konvertering til islam gjort til et samfunnsproblem. Det har fått meg til å tenke mye på hvordan vi snakker til og om hverandre når vi er uenige.
I kommentarfeltene på nettet møter vi ofte argumentet om at den som deler troen sin offentlig, må tåle respons. Det vises gjerne til ytringsfriheten.
Og ja, jeg er helt enig i at vi skal ha ytringsfrihet. Du skal få være kritisk til islam. Du skal få stille spørsmål ved religiøse praksiser og oppfatninger. Du skal også få mene at det er et dårlig valg å konvertere.
Det er forskjell på kritikk og personangrep
Men du kan være kritisk til en religion uten å snakke ned mennesket som tror på den. Det er forskjell på å si «Jeg er kritisk til islam» og «Du er dum, naiv eller mindre verdt fordi du tror på dette».
Jeg blir ofte trist av å lese kommentarfeltene til mennesker som ytrer seg offentlig. Ikke fordi alle skal være enige. Uenighet er ikke et problem. Vi trenger mennesker som tør å utfordre hverandre, stille spørsmål og mene forskjellige ting. Problemet oppstår når uenigheten går over i latterliggjøring, personangrep og stygge kommentarer.
Tenk på hvordan det ville føltes om vi tok disse samtalene ut av kommentarfeltene og inn i et rom der vi satt sammen. Du forteller mennesker du ikke kjenner, om noe du tror på, noe du står for, eller noe som betyr mye for deg. Så begynner noen å le. De gjør narr av deg, troen din eller meningene dine. Kanskje flere henger seg på.
Mennesket bak kommentaren
Vi møter jo hverandre i samfunnet. Menneskene bak kommentarfeltene forsvinner ikke når vi legger bort telefonen eller datamaskinen. Det kan være noen du møter i butikken, på et venterom eller ved nabobordet på en restaurant.
Ville vi snakket til hverandre på samme måte dersom vi satt ansikt til ansikt? Når vi skriver, ser vi ikke alltid hvordan ordene våre treffer. Det virker som det er lett å glemme at det sitter et menneske med følelser på den andre siden.
Vi har alle venner eller familiemedlemmer vi er uenige med. Det kan handle om politikk, religion, livssyn eller andre verdispørsmål. Likevel kan uenigheten oppleves helt grei, nettopp fordi vi kjenner at den andre respekterer oss.
Det har mye å si hvordan vi svarer mennesker vi ikke deler synspunkter med. Måten vi møter hverandre på, er med på å forme kulturen i offentligheten.
Deltakelse skal ikke kreve at vi tåler alt
Jeg ser hvordan mennesker som ytrer seg, nærmest forventes å finne seg i usaklige og sårende kommentarer. Når jeg leser det de blir møtt med, tenker jeg ofte: Jeg håper virkelig dere ikke gir dere. For det koster å stå i det.
Det burde ikke være nødvendig å tåle personangrep bare fordi man velger å delta i samfunnsdebatten. Å si fra om hvordan mennesker blir behandlet, er ikke det samme som å kreve at meningene deres skal være hevet over kritikk.
Vi trenger ikke å like hverandres meninger. Men vi har et ansvar for hvordan vi snakker til og om hverandre. Det er forskjell på å utfordre en mening og å tråkke på et menneske.
Som samfunn trenger vi å bli flinkere til å akseptere ulikhetene mellom oss. Vi må kunne tåle uenighet uten å miste respekten for hverandre.
