Foto: Syeda Tehmina Nabeel
Jeg er en 42 år gammel kvinne, født og oppvokst i Norge. Foreldrene mine kom fra Pakistan på 1970-tallet og bygget livet sitt her. Her har jeg vokst opp, gått på skole, fått venner og stiftet familie. Her lever jeg et godt og fredfullt liv. Jeg er muslim. Jeg er norsk. Jeg er norsk muslim.
Jeg har tre barn, og alle er født her. De kjenner Norge som sitt hjem, slik jeg gjør. Vi har ingen annen tilhørighet enn den vi har her. Vi ser kanskje ikke etnisk norske ut, men Norge er landet vårt. Det er her hjertet vårt hører hjemme.
Derfor har kong Haralds bortgang gjort vondt. For oss var han aldri bare mannen som bodde på Slottet. Han var en del av Norge og en del av historien vår. Han fikk oss til å føle at vi også hørte til.
Vi trengte ikke å være like
Kong Harald hadde en helt egen evne til å møte mennesker med varme og verdighet. Han krevde ikke at vi skulle være like. Han ba oss ikke om å legge bort hvem vi var for å få være norske. Han viste oss at det er mulig å være forskjellige og samtidig høre sammen.
Han var ikke redd for mangfoldet. Tvert imot virket han å forstå at Norge kunne bli sterkere nettopp fordi vi var forskjellige. Han fikk oss til å forstå at det å være norsk ikke handler om hudfarge, navn eller hvor foreldrene dine ble født. Det handler om hvor du hører hjemme. Og vi hører hjemme her.
Da han døde, kjente jeg på en sorg som overrasket meg. Jeg sørget ikke bare over en konge, men over et menneske som hadde vært med på å forme det Norge jeg kjenner og er glad i.
Jeg har vært i kirken, skrevet en hilsen og kondolert. Jeg har også vært i moskeen og bedt for kongen, for den nye kongen og for landet vårt.
«Dette er viktig, mamma»
Vi dro inn til byen sammen som familie. Vi la ned blomster, tegninger og hilsener. Som så mange andre nordmenn ville vi vise vår respekt. Vi sto i kø i to timer for å få gå forbi båren hans.
Etter hvert så jeg at barna var trøtte, og trodde kanskje de ville hjem. «Hvis dere er slitne, kan vi dra hjem», sa jeg. Men det ville de ikke. «Dette er viktig, mamma. Vi kan stå lengre.»
Mens vi sto der, så jeg på barna mine og tenkte på hvor mye som hadde forandret seg siden foreldrene mine kom til Norge på 1970-tallet. De kom til et nytt land. Jeg ble født her. Barna mine er født her. Nå sto de i kø for å ta farvel med kongen av landet sitt.
De sto der ikke fordi noen hadde fortalt dem at de måtte. De sto der fordi de selv syntes det var viktig.
«Alles bestefar»
Jeg ble glad da jeg leste brevet den eldste sønnen min hadde skrevet. Han skrev så mye fint om kongen, men det som rørte meg mest, var dette: «Du sa alle er like, selv om hvor vi er fra og hvem vi er.»
Ordene hans sier noe om hvor mye tilhørighet og fellesskap betyr, også for barn. Den mellomste sønnen min kalte kongen «Alles bestefar».
Jeg kjenner på en stor takknemlighet for å ha fått leve i Norge under en konge som viste at verdighet, varme og inkludering ikke er forbeholdt mennesker med en bestemt religion eller hudfarge. Han fikk også mine barn til å føle at de var en del av «alle».
Takk for at vi fikk høre til
Takk, kong Harald, for at du fikk oss til å føle at Norge også var vårt. Takk for at du minnet oss om at vi kan være forskjellige og likevel høre sammen.
Takk for at du viste at Norge kan være et hjem for mennesker som ser forskjellige ut, tror forskjellig og bærer med seg ulike historier. Vi kommer til å savne deg.
Måtte du hvile i fred, og måtte Gud belønne deg med den beste plassen i paradiset. Måtte vi som bor i Norge, ta vare på det beste du ga oss videre. Amen!
Jeg vil avslutte med et utsagn som i vårt trossamfunn tilskrives profeten Muhammad (fred være med ham): «Kjærlighet til landet er en del av troen.»
Jeg vil også løfte frem trossamfunnets motto: «Kjærlighet for alle, ikke hat mot noen.» Det er et budskap jeg opplevde at vår kjære kong Harald praktiserte gjennom livet.
