Camara Christina Lundestad Joof (27) skal turnere rundt på skoler til høsten med den selvutleverende standup-forestillingen Pavlovs tispe.
Foto: Sibel Thorsen Kocabas

En hel kvinne

Halvt gambisk og halvt norsk, bifil og kvinne. Det kan fort blir komplisert.

Utrop nr. 34/2015 (10.09.2015)
Foto: Sibel Thorsen Kocabas

Ut av høyttalerne strømmer ”Svart-vit Calypso” av Monica Zetterlund fra 1966. Publikum er avventende mens musiker og skuespiller Camara Christina Lundestad Joof (27) vrikker til rytmene og synger:

Foto: Sibel Thorsen Kocabas
”Jag såg en spalt i ett negermagasin, om någonting som gör en neger fin.”

Joof forteller at hun hadde en hel dansekoreografi til sangen som barn, for så å hate den i tenårene. I dag har hun dratt den frem igjen som et bakteppe i forestillingen om å være annerledes.

– Sangen har noe usymmetrisk over seg når den sammenligner utsletting av etniske trekk (svart hud og kruset hår, red. anm) og hvite kvinner som tar perm og sol, men jeg tror likevel sangen bidro til å forminske gapet mellom min gambiske far og hans nordnorske svigermor, sier hun.

I Kjeller'n på Litteraturhuset snakker Joof om situasjoner som har preget henne. Om rasisme og diskriminering, identitetskriser og tilhørighet. Helt alene, bare hun og mikrofonen og en liten lydboks som hun trykker på når det er tid for neste sekvens.

– Et absurd privilegium
I forestillingen Pavlovs tispe, som er en krysning av standup og teater, leker Joof med folks fordommer. I den første monologen åpner hun med å snakke gebrokkent norsk som i neste øyeblikk er blitt til dansk og fortsetter med nordnorsk og østlandsk dialekt for så å avslutte på nynorsk.

Hun ser fornøyd utover et forvirret publikum. Ser ut til å ha oppnådd akkurat det hun ønsket. En tankeprosess om hvordan språk og utseende påvirker vår oppfatning av en person.

– Det er et slags absurd privilegium å ha fått penger til å lage en forestilling som kun handler om meg selv, en prosess som både har vært ubehagelig og spennende. Jeg har jobbet mye med grenser, hva er jeg komfortabel med å snakke om, hvilke historier er mine, hvor mange må jeg representere? Det har vært utrolig interessant å utforske alt dette på scenen og jeg har måttet gå en del runder med meg selv om hva jeg egentlig synes er så ille og hva som kanskje er bra.

Bør bli plass til flere
Joof har sammen med regissør Kai Johnsen utviklet en forestilling som handler om hendelser i hennes eget liv. Om utenforskap, identitet og hvordan andres blikk former en selv, men også om det å være god nok og bli akseptert for den man er. Joof mener begrepet interseksjonalitet oppsummerer hvordan sosiale kategorier som kjønn, rase, etnisitet, religion, sosial klasse og seksualitet kan samvirke og påvirke personers leve- og livsvilkår.

– Man skal være utrolig mange ting på én gang og det kan by på utfordringer fordi man ikke nødvendigvis har de samme erfaringene som de andre med den samme ”merkelappen”. Ta for eksempel feministiske eller antirasistiske bevegelser. Man kan ha ulike erfaringer som kvinne, som farget kontra hvit kvinne, og igjen som farget kvinne kontra farget mann. Vi har alle ulike lag av identitet, og de merkelappene som settes på oss, er bare noen få av et stort spekter. Det er viktig å være bevisst på dette for å kunne utvide rammer og gi plass til flere, sier hun.

Klapset på baken
Tittelen til stykket kommer av den russiske legens Ivan Petrovitsj Pavlovs lære om betinget oppførsel, også kalt Pavlovs hunder fordi han benyttet hunder i sine eksperimenter. Teorien handler om at man tilpasser oppførsel avhengig av signaler. Hun forklarer:

– Da jeg flyttet til Danmark, begynte jeg å sykle, som alle andre gjør der. Når jeg skulle låse sykkelen, opplevde jeg flere ganger å bli klapset til på baken av fremmede menn. Helt ubevisst begynte jeg å bøye knærne og lene meg litt bakover i stedet for å bøye ryggen fremover når jeg skulle låse sykkelen. Stykket handler om hvordan vi oppfører oss avhengig av de signaler som blir gitt av andre rundt oss. Betingelser jeg har som kvinne, som farget og så videre.

Identitet og mangler
Camara Joof ble født i Bodø og vokste opp i Sandefjord med gambisk far og norsk mor. Allerede som 18-åring flyttet hun til Oslo på søken etter likesinnede som var opptatt av kunst, kultur og politikk. Hun har blant annet vært med å etablere kulturtiltak for ungdom, som Ungdomsfabrikken, og jobber for Den mangfaldige scenen, et barne- og ungdomsteater i samarbeid mellom Det Norske Teatret, Bondeungdomslaget i Oslo og Noregs Ungdomslag.

– Jeg er opptatt av kulturelt og språklig mangfold og jobber for å kunne gi ungdom og barn kulturtilbud som speiler hele befolkningen. Jeg pleide å oppsøke kulturpolitiske konferanser og seminarer og høre på politikere og kunstnere som snakket om mangel på mangfold i kulturlivet og brukte fancy ord som ”multikulturell hybrid”. De snakket om og til unge flerkulturelle kunstnere, men ikke med oss.

Måtte snakket dialekt

Camara Joof er opptatt av å utfordre og engasjere, men synes også det er synd å måtte bruke humor for å ufarliggjøre temaer som diskriminering og rasisme.
Foto: Sibel Thorsen Kocabas
Joof forteller om en tid med frustrasjon og utålmodighet. I tillegg holdt hun på å redefinere sin egen identitet.

– Da jeg var yngre, var jeg alltid den første til å bruke ordet neger og den første til å fortelle de grove rasistiske vitsene. Humor var en forsvarmekanisme, en måte å si ”jeg er akkurat som dere”. Det var i ren desperasjon etter tilhørighet og aksept, men også et spørsmål om makt. Jeg eide ordene og var ikke én av de ”vanskelige” som er følsomme for rasisme. Det ble en stor overgang for meg i tjueårene da jeg skulle begynne å si fra. 

Er det et bevisst valg at du kaller deg Camara Joof?

– Nei, det har mer med at navnet mitt forkortes ned i oppslag og programmer. Men jeg ble virkelig bevisst på navnet mitt etter at jeg flyttet til Oslo. Samtidig som jeg løp rundt på alle kulturpolitiske debatter som fantes i byen, jobbet jeg også som telefonselger for å klare å betale husleia. Der fikk jeg streng beskjed om å bare bruke Christina Lundestad og gjerne legge om til sjarmerende Bodø-dialekt. Jeg fikk rett og slett beskjed om å skape en karakter som kunne selge flest IP-telefoner!

Hun lener seg bakover, rister oppgitt på hodet og forteller at hun siden har insistert på å bruke hele navnet.

– Det er noe rart ved det også, hvordan jeg nesten på trass skal være en motsetning til det folk oppfatter meg. Folk har et enormt behov for å kategorisere og vil gjerne vite på prosenten hvor norsk eller gambisk jeg føler meg, eller om jeg dater flest kvinner eller menn. Det er en påkjenning og gå rundt å insistere på tilhørighet. Samtidig er det problematisk å skulle kjenne behov for å identifisere meg mer med den kulturen som de andre antar jeg ikke er en del av.

Følelsen av fremmedgjøring illustreres gjennom personlige fortellinger i forestillingen. Som første gangen hun reiser til Gambia. Tilbake til røtter og med skyhøye forventninger. Vel nede oppdager hun at hun føler seg fremmed i møtet med storfamilien.

– For det første snakket jeg jo ikke wolof, og for det andre var kroppsspråket og hvordan jeg tedde meg alt annet enn gambisk, sier hun.

Ett sted hun opplever å skli rett inn, sånn etnisk sett, er på Cuba. Helt til en hotellansatt tar henne for å være prostituert. Da er det nesten som hjemme i Norge, der det hender hun blir antatt å være til salgs, forteller hun.

Men hun opplever også å få antakelser andre veien.

– Særlig i jobbsammenheng kan noen finne på å si: ”Det er så befriende å snakke med deg fordi du er jo egentlig hvit, sånn på innsiden, fordi du er jo norsk”. De mener det er et kompliment, med det de egentlig sier er at de identifiserer personligheten min som hvit og at det er noe mer positivt enn…ja, jeg vet aldri hvordan jeg skal ta sånne kommentarer, sier hun.

Selvbilde vs selvfølelse
Camara Joof forteller at hun alltid har brydd seg om hva folk tenker om henne. Hun har måttet trene blikket, forklarer hun.

– Det handler om å bli bevisst på hvordan andre ser på meg, hvordan det former mitt selvbilde og oppfatning av andre.

Hun forteller at tenårene var en vanskelig periode og har derfor skrevet forestillingen spesifikt for elever på videregående skole.

– Det er en kjip alder hvor du ofte har et stort selvbilde, men en lav selvfølelse og lurer på all verdens ting. Jeg hadde desperat trengt at noen kom å snakket med meg om ting som tilhørighet, identitet, rasisme og legning. Jeg vil derfor gi dem noe jeg selv hadde hatt godt av å høre.

Var det vanskelig å snakke om slike ting hjemme hos deg?

– Jeg kommer fra en veldig åpen familie, men jeg manglet språket for å uttrykke de voldsomme følelsene av å ikke tilhøre noen sted. Det er også et viktig poeng med forestillingen, å vise at kunst kan være et viktig redskap for å kunne uttrykke vanskelige ting. Jeg skal blant annet holde skrive-workshop etter forestillingen for ungdommene. Gi de troen på at deres stemmer har verdi, fordi det er altfor mange ungdommer som går rundt å tror de ikke har det.

Hvordan ser kunst- og kulturscenen ut i dag, er mangfoldet representert godt nok?

– Jeg har jobbet med dette i ti år nå og ser at vi er på vei et sted. Nye stemmer har kommet til, men utviklingen har ikke vært like progressiv som jeg hadde håpet på. Vi har fortsatt et stykke å gå når det gjelder å speile samfunnet.  

Joof forteller om en oppvekst preget av få artister i norsk kulturliv hun kunne kjenne seg igjen i.

– Da jeg endelig oppdaget Queendom, ble jeg besatt av dem! Jeg håper vi snart har en mangfoldig nok scene slik at ungdom, uavhengig bakgrunn, utseende eller språk, ser at det er plass til dem også.