Snakket om negativ sosial kontroll: (f.v) Umar Ashraf, forfatter av Kjære bror og prosjektleder i Minotenk, Mahira Karim, samfunnsdebattant og spaltist i Drammens Tidende, Susanne Demou Øvergaard, generalsekretær Skeiv Verden, Espen Patsis-Torgersen, rektor ved Lakkegata Skole, Laial Janet Ayoub, blogger og samfunnsdebattant og Khamshajny Gunaratnam, varaordfører i Oslo.
Foto: Claudio Castello

– Vi må gjøre debatten om sosial kontroll bredere

Raena Aslam, medlem av Kvinnenettverket i Oslo Arbeiderparti, ser for seg en videre diskusjon om negativ sosial kontroll.

Utrop nr. 16/2018 (19.04.2018)

Kvinnenettverket inviterte sist uke til et åpent møte om negativ sosial kontroll. For nettverksmedlem Aslam handler det om å gjøre diskusjonen rundt et allerede omtalt og vanskelig emne mindre polariserende.

– Vi ser ofte til enkeltepisoder som definerer et problemområde, og som får både oppmerksomhet i mediene, og oppmerksomhet blant politikerne. Vi ser ofte behovet for at politikerne skal komme med riktige tiltak, og gi økonomiske ressurser til de tiltakene som minoritetene selv mener fungerer. Et av målene med denne diskusjonen er å finne ut om og hvordan sosial kontroll har endret seg, og hvordan den nye generasjonen vil se på dette. 

Aslam ser for seg en bredere debatt som et langsiktig mål.

– Vi må se på hvordan sosial kontroll defineres utifra ulike grupper, og hvilke tiltak ulike grupper vil mene er riktig. Vi må også se på hva flertallet sliter med, ikke bare fokusere på enkeltepisoder. Som minoriteter skal vi ta eierskap over definisjonen av negativ sosial kontroll, slik at vi ikke får en "top-down"-tankegang. 

– Gi folk riktig verktøy
Nylig ble jo boken Kjære bror lansert, som i hovedtrekk tar for seg hvordan innvandrermenn rammes av negativ sosial kontroll. Har dette vært en gjenglemt debatt?

– Igjen går dette i hva vi ser på som viktigheten av å gjøre debatten bredere og inkludere flere grupper. Vi har mange menn i våre miljøer som føler seg urettferdig behandlet i mediene, siden de ofte kobles til utøvelsen av negativ sosial kontroll. Ofre, uavhengig av kjønn, er nødt til å få riktig verktøy for å kunne ta kontroll over eget liv.

Hun ser også dette utifra et Oslo-perspektiv.

– Som del av den rødgrønne byregjeringen er Arbeiderpartiet med på å styre ressurs- og tiltakssituasjonen, i den kommunen som har mest minoriteter i hele Norge. For oss er det viktig at vi får med oss denne brede diskusjonen, slik at vi kan få brede tiltak.

Ulike kontrollformer
Ghazala Nasim, leder for Interkulturell kvinnegruppe, mener på sin side at en bred debatt forutsetter klare definisjoner.

Ghazala Nasim, leder for Interkulturell kvinnegruppe, og Ap-politiker Raena Aslam (bakerst).
Foto: Claudio Castello

– Vi har faktisk en forskjell på sosial kontroll og negativ sosial kontroll. Å oppdra barn og sette grenser er en form for sosial kontroll, og kan ikke sammeliknes med det å presse noen psykisk eller mishandle fysisk. 

Siden du har jobbet med dette på grasrotnivå; hva erfarer du som de beste tiltakene overfor negativ sosial kontroll?

– Jeg må egentlig si at erfaringen vår med familiene vi jobber sammen med viser lite til dette. Kvinnene og jentene utdanner seg og får seg jobb, og vi ser lite til bruk av tvangsekteskap. Jeg vil heller si at problemet i mange familier er snudd på hodet, og at det er foreldrene som utsettes for sosial kontroll av barn og unge, siden de er oftere bedre kjent med det norske samfunnet, og kan true forledre med blant annet Barnevernet.

Involvering i egen hverdag
I likhet med Ap-politiker Aslam ser hun for seg narrativet om menn som utøvere av negativ sosial kontroll som feilaktig.

– Ofte er det guttene som faller mest fra, og som sliter med å få jobb og lærlingplass, mens jentene heies frem. Utenforskapet rammer guttene hardere, og de må fokuseres mer på.

Aftab Warraich fra Pakistansk familienettverk jobber til daglig på NAV Alna tenker mer inkludering vil gi mindre problemer generelt i innvandrermiljøene, herunder også negativ sosial kontroll.

Foto: Claudio Castello

– Når man har møteplassene så kan man snakke sammen, også om utfordringene. Jeg tenker vi må satse mer på fellesarenaene, som fritidsklubbene, som bibliotekene. Vi må få folk i større grad til å bli involvert og til å føle seg involvert.