Stortrives i skogen: Narongrit Mektrong jobber som kommunal tømmerhogger på Rustadsaga. Kona Phanarat Lomakul, som jobber med renhold på Stortinget, er hans trofaste medhjelper.
Foto: Ram Gupta
Innvandrere som bor i skogen:

Hvem er thailenderne i Østmarka?

Phanarat Lomakul og Narongrit Mektrong kunne ikke tenke seg noe annet enn skogen som nærmeste nabo.

Utrop nr. 34/2018 (06.09.2018)

Det thailandske ekteparet tar oss vennlig imot i sin hytte på Rustadsaga, like ved Østmarka. Huset eies av Oslo kommune, og ekteparet kan bo der mot en leiesum så lenge Narongrit har krefter til å jobbe som kommunal skogsarbeider.

– Her er det fredelig og naturskjønt. Vi har skogen like ved, og hyggelige turgåere som selskap. Vi savner ikke byen, og alt bråket og festspetakkelet som kommer med å bo i en by. Men vi må ofte komme oss til byen for å besøke barna, som forlengst har flyttet ut.

Følger ikke fars forspor
Paret har en sønn og en datter, hvor førstnenvnte ikke vil følge i fars fotspor med øks og sag.

– Han sier han skal bli kokk. Jeg skjønner ham godt, for dette er et givende, men fysisk tøft yrke, forklarer han.

Kone Phanarat, som til daglig jobber med renhold på Stortinget, kommer fra et fjellområde i Nord-Thailand, og er vant med skogen.

– Vi har små fjell, og det blir aldri kaldt nok i Nord-Thailand til at det kan bli snø. Trærne og vegetasjonen er også helt annerledes, men det er noe med å vokse opp i fri natur, og sette pris på det, sier hun.

Fra fisker til skogsarbeider
Narongrit, som kaller skogen for "kontoret", var som unggutt rekefisker i det sørlige Thailand. 

– Egentlig skulle jeg sittet med et fiskegarn, akkurat som faren min, men befinner meg flere titusen kilometer unna og hogger ved i Norge. Vi tjente greit som familie på fars fiskerlønn, men så kom det nedgangstider. Han måtte pensjonere seg, og vi andre måtte finne på andre ting.

Narongrit valgte å søke lykken og kom til Norge i 1996, på et tidspunkt hvor thailendere ikke trengte turistvisum.

– En kunne bare ordne seg med flybillett så sant man kunne betale for seg. Nå må man gå gjennom et lettere byråkrati hvis man skal ha slekt på besøk, slik vi hadde i sommer, da familie og venner skulle feire 50-årsdagen min.

– Her er det fredelig og naturskjønt, sier det thailandsk-fødte ekteparet. Bildet tatt utenfor skogsarbeiderboligen som de leier av kommunen.
Foto: Ram Gupta
Thai-grønnsaker på norsk jord
Stolt viser ekteparet oss grønnsakshagen foran inngangen. Her dyrker de søtpoteter og hvitløk som kan minne om smakene de forlot i fødelandet.

– Helt thailandsk blir det aldri. Jordsmonnet og klimaet i Norge er altfor forskjellig. Men vi får en fin blanding, sier Narongrit.

I skogskontoret er arbeidsfordelingen også klar. Narongrit hogger, mens Phanarat hjelper til med å bære vedhogsten. Et lite skur ved huset er fylt med tonnevis av ved, og det merkes at ekteparet har brukt sommeren godt.

– Vi hogger nok ved til å klare oss gjennom hele høsten og vinteren, og trenger knapt å bruke strøm. Vi får heller ikke lov av kommunen til å selge noe av veden privat, så vi ender opp med å samle mye her ved huset.

Soppkyndige
Ekteparet gir også turgåere og besøkende råd under soppsesongen i sensommeren og tidlig høst.

– Utenlandske turister eller nyankomne utlendinger uten soppkunnskaper er i faresonen for matforgiftning etter ukritisk plukking. Hvordan kan man best hjelpe disse?

– Vi har en soppkontroll her ved bommen på Rustadsaga, så det skal egentlig mye til for å komme i slikt trøbbel, men vi hjelper gladelig til hvis vi blir spurt eller hvis vi ser noen som har med seg noe som ikke kan ligne på f. eks. en kantarell. Vi vil dele kunnskaper fordi det er greit at folk får med seg hyggelige opplevelser under soppsesongen, sier Phanarat. 

Redd for klimaendringer
For Narongrit har hogsten i sommer vært varm. Meget varm, noe som gjør ham bekymret.

– For norsk skog og vegetasjon kommer det som en stor belastning å ha en sommer slik den vi har hatt nå, som har vært så tørr og langvarig. Å ha så høye temperaturer, så mye tørke og så lite regn gjør skogbrannfaren høyere, og gjør det jeg driver med til belastet og utsatt yrke. Vi må passe på naturen, for den er både "nabo" og "kontor" for oss to.