På en pressekonferanse 14. oktober 2025 uttalte PST, ved Inga Bejer Engh, følgende:
«Vi ser at en tredel av ungdommene hadde en diagnose på en psykisk lidelse. Diagnosene er allerede vurdert av helsepersonell. Ofte skal det være former for utviklingsforstyrrelser, en lavere grad av autisme.»
Denne uttalelsen markerer et skifte fra en samfunnsforankret, psykososial forståelse av ungdomsradikalisering, til en forklaringsmodell som i hovedsak legger vekt på individuelle, kognitive og medisinske faktorer. Dette er et teoretisk og metodisk brudd som både er uvanlig og, etter mitt syn, uheldig. Ved å redusere radikaliseringsprosesser til spørsmål om ungdommens kognitive utvikling og psykiske diagnose, risikerer vi å forenkle et sammensatt fenomen og rette oppmerksomheten mot individet – og dermed bort fra de strukturelle, sosiale og eksistensielle forholdene som faktisk former radikaliseringsbaner.
Min egen erfaring som tidligere barn rekruttert til en venstreekstrem radikal gruppe, samt senere observasjoner og analyser av andre ungdommers vei inn i radikaliserte miljøer, peker mot et helt annet årsakskompleks enn det PST antyder. Det er ikke først og fremst ungdommenes kognitive kapasitet eller medisinske tilstand som forklarer radikalisering, men snarere deres psykososiale livssituasjon og relasjon til omverdenen. Utenforskap, marginalisering, opplevd urettferdighet, behov for tilhørighet og identitetssøken er faktorer som gjentatte ganger går igjen i slike tilfeller.
I lys av psykososiale utviklingsteori er ungdomstiden preget av et dyptgripende identitetssøk, der spørsmålet «Hvem er jeg?» står sentralt. Ungdom tester grenser, autoriteter og samfunnets normer, ikke nødvendigvis fordi de mangler kognitiv modenhet, men fordi de aktivt forsøker å danne en selvstendig identitet. I denne prosessen kan ungdom i sårbare posisjoner være særlig utsatt for ideologier som lover klarhet, tilhørighet og mening – noe radikale miljøer ofte tilbyr i overflod.
Å forklare radikalisering som et resultat av kognitive mangler eller medisinske diagnoser er ikke bare en feilslutning, men også et narrativ som kan bidra til ytterligere stigmatisering av ungdom med psykiske lidelser eller utviklingsforstyrrelser.
Å forklare radikalisering som et resultat av kognitive mangler eller medisinske diagnoser er ikke bare en feilslutning, men også et narrativ som kan bidra til ytterligere stigmatisering av ungdom med psykiske lidelser eller utviklingsforstyrrelser.
Skal vi utvikle effektive forebyggingsstrategier, må vi rette blikket mot samfunnet rundt ungdommene: Skolen, nærmiljøet, arbeidsmarkedet, familieforholdene og det politiske klimaet. Det er der de virkelige årsakene – og løsningene – ligger.
Ungdomstiden er en overgangssone – et mellomrom mellom barndommens uskyld og voksenlivets ansvar. Psykologen Erik H. Erikson beskrev dette som et avgjørende utviklingstrinn, hvor det unge mennesket stiller det eksistensielle spørsmålet: Hvem er jeg – og hvilken plass har jeg i denne verden?
I denne perioden er ungdommen ofte i opprør. Ikke nødvendigvis fordi de vil ødelegge det bestående, men fordi de må bryte med det for å forstå hvem de selv er. De tester grenser, river i normene, provoserer autoriteter. De er i konstant forhandling med det de er født inn i – familie, kultur, samfunn – og søker samtidig noe nytt, noe eget, noe som speiler den indre uroens behov for mening.
Når de ser sine foreldre bli ydmyket i stillhet – på ventelister, bak skranker, i møter med NAV, politi eller skoleledelse – gror en følelse i dem. En følelse av å være uønsket. Av å være annenrangs. Dette er ikke bare en individuell erfaring, men en kollektiv smerte – en arv som overføres, ikke gjennom gener, men gjennom blikk, samtaler og stillheter rundt kjøkkenbordet. De unge vokser opp med et bilde av et samfunn som smiler i offentligheten, men stenger dørene i det stille.
I slike sprekker vokser lengselen etter tilhørighet. Etter respekt. Etter å bli sett, hørt, tatt på alvor. Når det etablerte samfunnets institusjoner – skole, politi, politikere – fremstår som avvisende eller irrelevante, vender ungdommen blikket utover. Det som tidligere ble oppfattet som ekstreme ytterkanter, fremstår plutselig som åpne dører. Her er det noen som lytter. Noen som ser. Noen som sier: Du betyr noe. Du er en del av oss.
Slik fungerer samfunnet, ofte ubevisst, som en push-faktor – det skyver ungdommen vekk, mens radikale miljøer fungerer som pull-faktorer – de trekker dem inn med løfter om lojalitet, styrke og tilhørighet. De unge søker en gruppe som bekrefter deres virkelighetsforståelse, og som gir dem en identitet som er mer kraftfull enn den offerrollen de føler seg dømt til å bære i det tradisjonelle samfunnet.
Disse miljøene fyller et tomrom – et eksistensielt vakuum. De tilbyr mening der det før bare var frustrasjon, struktur der det var kaos, fellesskap der det var ensomhet. Og snart forvandles tilknytningen til overbevisning, tilhørigheten til lojalitet, og lojaliteten til handling.
Radikalisering er derfor sjelden et plutselig avvik. Det er ofte et resultat av en gradvis fremmedgjøring – et samfunn som ikke makter å omfavne alle sine barn, og en ungdomsgenerasjon som famler etter røtter i en jord som ikke gir næring.
Da er ungdommen i en faresone for å ta et valg som gagner hverken samfunnet og ungdommen selv.
I møte med økende ungdomskriminalitet og radikalisering har samfunnet vårt et felles ansvar: Å forstå og handle på de bakenforliggende årsakene – ikke bare symptomene.
Forebygging starter med forståelse. Dessverre ser vi i dag at både politiet og regjeringen feiler på hvert sitt område. Dersom vi ønsker å bekjempe ungdomskriminalitet og radikalisering, må vi starte med å erkjenne at dagens kurs ikke fungerer. Vi trenger en integreringspolitikk som bygger fellesskap og muligheter.
Politiets innsats preges av feil ressursbruk og manglende forståelse for drivkreftene bak radikalisering, mens regjeringens integreringspolitikk gang på gang viser seg utilstrekkelig og ineffektiv.
