Foto: Faksimile
I store deler av den vestlige verden preges den offentlige debatten av et stadig mer polarisert verdensbilde. Økende økonomisk ulikhet, press på velferdsordninger og sosial utrygghet forklares ofte ikke med økonomiske og politiske valg, men med «de andre». Innvandrere og minoriteter blir gjort til syndebukker for problemer de verken har skapt eller har makt til å løse.
Med «identitet» menes her ikke personers selvforståelse eller kulturelle tilhørighet, men bruken av etnisitet, opprinnelse eller «tilhørighet» som forklaring på strukturelle samfunnsproblemer som i realiteten har politiske og økonomiske årsaker.
Samtidig peker de økonomiske realitetene i en annen retning. Rikdom og økonomisk makt konsentreres på stadig færre hender, mens store grupper opplever økende utrygghet i hverdagen. Når kapital beskattes mildere enn arbeid, og når formuer kan skjermes bedre enn lønnsinntekter, øker forskjellene og ikke som en naturlig utvikling, men som resultat av politiske prioriteringer.
Økonomisk ulikhet handler derfor ikke bare om inntekt, men om sosial mobilitet. Når boligmarkedet blir utilgjengelig for unge og lavtlønte, når midlertidighet og usikre arbeidsforhold brer om seg, og når levekostnadene øker raskere enn lønningene, svekkes muligheten til å forbedre egne livsvilkår. Dette rammer bredt, på tvers av bakgrunn og bosted.
Norge: strukturelle problemer, ikke identitetskrise
Også i Norge ser vi denne utviklingen tydelig. Renteøkninger, høy prisvekst på mat og energi og et presset boligmarked har gjort økonomien mer sårbar for mange husholdninger. Unge presses ut av boligmarkedet, flere opplever midlertidighet eller tap av arbeid, og fattigdommen øker også blant grupper som tidligere hadde stabil økonomi.
Dette er strukturelle utfordringer. Likevel velger deler av den politiske debatten å forklare utviklingen med innvandring. Når reelle samfunnsproblemer reduseres til spørsmål om etnisitet eller tilhørighet, flyttes ansvaret bort fra boligpolitikk, arbeidslivsregulering, skattesystem og fordelingspolitikk. Resultatet er at grupper settes opp mot hverandre, i stedet for at de politiske valgene som har bidratt til utviklingen blir gjenstand for reell debatt.
I et mangfoldig samfunn er det særlig viktig at forklaringer på ulikhet ikke reduseres til spørsmål om hvem folk er, men forankres i politiske valg som angår oss alle.
Politisk ansvar og moralsk ryggsøyle
Den norske velferdsstaten bygger på en grunnleggende idé om at økonomisk styrke også innebærer ansvar. Prinsippet om at de sterkeste skuldrene skal bære mest har vært avgjørende for små forskjeller, høy tillit og sosial stabilitet.
Når økonomisk utrygghet sprer seg i brede lag av befolkningen, følger det derfor et særlig ansvar for politiske myndigheter til å handle. Ikke gjennom symbolpolitikk eller retoriske markeringer, men gjennom konkrete prioriteringer som faktisk reduserer ulikhet og styrker fellesskapet. Å ansvarliggjøre regjeringen for egne mål er ikke uttrykk for mistillit, men for demokratisk konsekvens.
Norsk politisk erfaring viser at kursendringer er mulig når fordelingsspørsmål tas på alvor
Norsk politisk erfaring viser at kursendringer er mulig når fordelingsspørsmål tas på alvor. Tidligere perioder med økende forskjeller har blitt møtt med politiske grep som styrket både økonomisk stabilitet og sosial tillit. Dette utgjør et viktig bakteppe for forventningene som stilles i dag.
Et internasjonalt mønster
Dette bildet er ikke unikt for Norge. I flere land har økonomisk stagnasjon, boligkriser og svekket sosial trygghet blitt forklart med migrasjon, samtidig som strukturelle forhold som skattekutt, deregulering og svekket arbeidslivsvern har bidratt til økende ulikhet. Når misnøye kanaliseres nedover i samfunnet, i stedet for oppover mot politiske beslutninger og maktforhold, svekkes tilliten til demokratiske institusjoner.
Historisk erfaring og en advarsel
Historien viser at denne mekanismen er farlig. I perioder med økonomisk krise har minoriteter blitt gjort ansvarlige for strukturelle problemer de ikke har skapt. Poenget er ikke å trekke direkte likhetstegn mellom historiske epoker, men å gjenkjenne mønstre: Når politikk skjules bak identitet, forsvinner ansvar og rommet for diskriminering og maktmisbruk vokser.
Et demokratisk valg
Ulikheten vi ser i dag er ikke uunngåelig. Den er resultat av politiske prioriteringer. Spørsmålet er derfor ikke om innvandrere koster samfunnet for mye, men hvorfor økonomisk ulikhet tillates å vokse og hvorfor misnøyen rettes mot dem med minst makt.
Når ulikhet forklares med identitet i stedet for politikk, svekkes demokratiet. Stille. Systematisk. Og helt unødvendig.
Kilder (til dokumentasjon)
- Thomas Piketty: Kapitalen i det 21. århundre
- Oxfam: Årlige rapporter om global ulikhet
- OECD: Oversikter over selskapsbeskatning
- Statistisk sentralbyrå (SSB): Levekår, boligmarked og inntektsfordeling
- Norges Bank: Renteutvikling og husholdningenes økonomi
- IMF: Analyser av ulikhet, økonomisk stabilitet og demokratisk tillit
- Verdensbanken: Rapporter om ulikhet og sosial mobilitet
