Qasim Ali

Så lenge «terror» og «radikalisering» defineres ut fra Vestens politiske interesser, opprettholdes en bevisst, rasistisk motivert utestengelse av muslimske voldsofre fra den offentlige diskursen.

Qatar-VM ble boikottet med brask og bram. Nå er det plutselig stille før USA-VM. Er prinsipper noe vi bare bruker mot land vi ikke liker?

Norsk mediedekning av den vedvarende spenningen mellom India og Pakistan knyttet til Kashmir, speiler på mange vis dekningen av Israels aggresjon mot Palestina: Indias folkerettsstridige angrep tåkelegges som kontraterroroperasjoner, og indiske anklager gjengis uten å nevne fraværet av bevis.

Mediebildet preges ikke av overskrifter om ideologi og terror, og ei heller ingen krav om oppgjør med svensk kultur eller våpenpolitikk. «Terrorist»? Nei, nå heter det «ensom ulv» og «einstøing». 

Den eller de som drepte Momika er ikke representanter for islam eller praktiserende muslimer.

Selv om det har tatt tid, så beviser skiftet i begrepsbruk at det nytter å si ifra.

Når man unngår å gå inn på hvilke mektige islamofobe aktører som normaliserer anti-muslimsk rasisme, og ikke minst hvordan man i norsk diskurs problematiserer muslimsk praksis som unorsk, gir man næring til de utbredte islamofobe forestillingene om at muslimer er unikt voldelige og uintegrerte - og derfor har seg selv å takke for hets.

Almir Martin har rett og slett problemer med at muslimers religiøse uttrykk kommer til syne i offentligheten.

Det eksisterer dessverre en lang islamofob tanketradisjon i Vesten. Denne strekker seg fra middelalderens korstog, gjennom kolonialismen, krigen mot bosniske muslimer til dagens høyrenasjonalisme.

Politikere og medier i Norge har landet på uhemmet støtte til Israel. Det gagner ikke langvarig fred, skriver Qasim Ali i dette innlegget.