Hindunasjonalister og sionister er ideologiske våpenbrødre

India angrep seks sivile mål i Pakistan natt til 7.mai. 31 mennesker, inkludert små barn, ble drept og 46 skadet.  To moskeer og et vannkraftverk ble bombet.   Dernest svermet India pakistanske storbyer med israelske droner, for så å angripe militære anlegg. Pakistan responderte i selvforsvar, og feiret våpenhvilen som trådte i kraft 10.mai.

Indias statsminister Modi – BJP-politikeren som muliggjorde den  anti-muslimske pogromen i Gujarat i 2002 – har på sin side understreket at våpenhvilen kun er midlertidig.  Det er mulig dette kun er krigersk retorikk myntet på en hindunasjonalistisk opinion, samt et forsøk på å avlede folk fra å stille kritiske spørsmål om hvordan Pahalgam-angrepet kunne skje i et så militarisert område som Kashmir. Uansett er det åpenbart at konflikten ikke handler om terrorbekjempelse, slik  norske opinionsdannere gir inntrykk av.

BJP-regjeringen la nemlig ikke frem bevis som knyttet Pahalgam til den pakistanske staten, og avviste nøytral granskning. I stedet gikk de til kollektiv avstraffelse mot påståtte mistenkte og deres familier: 2000 kashmirere ble arrestert, flere ble likvidert og hus ble revet. Flere kashmirske mediers X-kontoer har blitt forbudt, og regimekritiske kashmirere tatt inn til avhør. Det er dessuten vanskelig å se for seg hvordan uttrekk fra Indus-vanndelingsavtalen og forbudet mot pakistanske kjendisers SoMe-kontoer nedkjemper terrorisme. Ikke minst er det ulogisk å anta at det å destabilisere Pakistan gjennom krig forhindrer militante grupper i å få fotfeste.

Til tross for dette utfordrer ikke norske medier indiske styresmakters rettferdiggjørelse av egne handlinger.  Både fra journalist-, akademiker– og politikerhold fremstilles det også som om India ikke har noe annet valg enn å reagere på vold med vold. I tråd med en islamofob retorikk som fokuserer på vold fra muslimer snarere enn vold mot muslimer som et sikkerhetsproblem, gir VG inntrykk av at historien begynte med et terrorangrep 22.april. Det er en påminnelse om hvor enkelt terrordiskurs kan misbrukes til å legitimere urett. 

NRK  fremholder at et Pakistan-støttet opprør i Kashmir “har kostet 47 000 mennesker livet”, men at det har vært “stille der i det siste”. Dette er helt i tråd med Indias eget narrativ om at motstand mot indisk styre er et pakistansk prosjekt snarere enn kashmirisk frihetskamp.  Samtidig hoppes det bukk over at FN har krevd at kashmirere får selvbestemmelsesrett – en rett India nekter dem.  Formuleringen tilslører også hvem som er offer og overgriper: Majoriteten av de drepte, skadde og torturerte i indiskkontrollert Kashmir er muslimske kashmirer  og  det er indiske okkupasjonsstyrker som har påført dem skade.   

På samme måte som det er historieløst å gi inntrykk av at det hersket ro i Midtøsten før 7.oktober, er det villedende å prate om slik ro før 22.april. Stillhet som følge av en rettferdig fred må ikke forveksles med mediestillhet eller taushet som følge av frykt.  I en episode av podcasten Thinking Muslim forteller Dr Muzammil Thakkur,  president i World Kashmir Freedom Movement, om hvordan styringspartiet BJP fra 2019 har intensivert sin bosetterkolonialisme og undertrykkelse i Kashmir.

Den verdensberømte pakistanske forfatteren Fatima Bhutto påpeker et annet viktig forhold som er viktig for å forstå indiske aktørers aggressive linje overfor Pakistan og muslimer: Vestlig støtte og straffefrihet til Israels folkemord og bombing i Midtøsten  har gitt India selvtillit til åpent å tilsidesette internasjonale normer og folkerett.

Vestlig støtte og straffefrihet til Israels folkemord og bombing i Midtøsten  har gitt India selvtillit til åpent å tilsidesette internasjonale normer og folkerett.

Samtidig bør det ikke overraske noen at India og Israel speiler hverandre i retorikk og atferd, og at Israel raskt rykket ut med støtte til India for dets angrep på Pakistan. I boken Hostile Homelands, gjennomgår Azad Essa India og Israel nære partnerskap, inkludert omfattende våpenhandel. India er verdens største importør av israelske våpen, og India har forsynt Israel med våpen de bruker mot palestinske barn. Blant hindunasjonalister på sosiale medier er disse barna like dehumaniserte som pakistanske barn.  

I begge land rår dessuten en etnonasjonalistisk ideologi hvor én religiøs gruppe søker full overlegenhet og rett til å diskriminere og fordrive muslimer og kristne. På samme måte som sionister fører hindunasjonalister en fi ndtlig og folkemorderisk retorikk og politikk overfor muslimer. Statstøttede militante trakasserer og lynsjer folk med en annen religion enn dem selv, og  både hindunasjonalister og sionister er landekspansjonistiske. 

Hvorvidt hindunasjonalistene og sionistene vil lykkes i  å fullt ut gjennomføre sin agenda, avhenger av om verdens frie borgere – inkludert i Norge -vil yte motstand mot fascistisk ideologi.