Foto: Utlendingsdirektoratet/flickr
Utlendingsdirektoratet etablerer 24 nye ordinære asylmottak med til sammen 3600 plasser. Alle mottakene skal ha 150 faste plasser, og UDI opplyser at de skal åpne mellom 20. mai og 1. august. I Nordland er det tildelt kontrakter til to mottak i Narvik, ett i Fauske og ett i Lødingen. I tillegg får Heim kommune i Trøndelag asylmottak igjen, drevet av Sana Velverd AS.
Dermed flytter en nasjonal beredskapsbeslutning raskt inn i lokale hverdager. For UDI handler etableringene om å sikre kapasitet dersom flere søker beskyttelse i Norge. For kommunene handler det om noe mer konkret: fastleger, skoleplasser, barnehage, tolker, fritidstilbud og ansatte som møter beboerne fra første dag.
Narvik sa ja – men bare til ett mottak
Narvik er det tydeligste konfliktcaset. Kommunestyret vedtok 26. mars at kommunen skulle være positiv til ett asylmottak med inntil 150 beboere. Et alternativt forslag om å være sterkt kritisk til etableringen falt med 10 mot 19 stemmer, mens innstillingen om ett mottak ble vedtatt med 20 mot 9 stemmer.
Samtidig hadde Narvik kommune allerede gitt grønt lys til to midlertidige asylmottak i Håkvik. Ifølge lokal omtale kunne det gi plass til opptil 300 personer, dersom UDI valgte å gå videre med begge sporene.
Det er nettopp her saken blir mer enn en lokal politisk krangel. Narvik viser spennet mellom statens behov for rask mottakskapasitet og kommunens vurdering av hva lokalsamfunnet faktisk kan bære.
Fra vedtak til hverdagsliv
Når 150 mennesker flytter inn i et mottak, starter arbeidet lenge før første beboer kommer. Det må avklares hvem som følger opp barn, hvem som snakker med skolen, hvem som sørger for helsekartlegging, hvem som håndterer informasjonsarbeid, og hvordan kommunen skal samarbeide med driftsoperatør, politi, UDI og lokalsamfunn.
I Lødingen viser stillingsannonser fra Hero hvordan et mottak raskt blir en lokal infrastruktur. Mottaksleder skal samarbeide med UDI, politi, vertskommune, helsetjeneste, media og lokalsamfunn. Sosialkonsulenten skal følge opp familier med barn, ha kontakt med skole, barnehage, barnevern, helsevesen og voksenopplæring, og sørge for innmelding og oppfølging av barn i grunnskole og barnehage.
For beboerne er dette ikke systemord. Det er forskjellen på å bli sett eller stå alene. Det handler om hvem som forklarer et brev fra UDI, hvem som hjelper et barn inn i en klasse, hvem som ser at en mor ikke sover, eller at en tenåring har mistet troen på at ventingen tar slutt.
Et asylmottak åpner ikke bare i et bygg. Det åpner i en hel kommune
Heim får mottak igjen
I Heim er vinkelen en annen. Her handler det ikke om en helt ny erfaring, men om gjenåpning. Søvesten meldte 17. april at det igjen blir asylmottak på Halsanaustan fra 20. mai.
Kommunen har også egne tjenester rettet mot flyktninger og asylsøkere. Flyktninghelsetjenesten i Heim tilbyr blant annet tuberkulosekontroll, helsekartlegging, vaksinering, støttesamtaler og oppfølging. Kommunen opplyser at det brukes profesjonell telefontolk i konsultasjoner, og at målet er å skape trygghet i møtet med norsk helsevesen.
Heim kan derfor bli et interessant kontrastcase til Narvik. Der Narvik-saken viser politisk splittelse og kapasitetsbekymring, kan Heim-saken vise hva som skjer når et lokalsamfunn får mottak tilbake – og må reaktivere erfaring, tjenester og relasjoner.
Kommunene får menneskene, staten tar beslutningen
UDI har ansvaret for mottakssystemet, men kommunene møter konsekvensene tettest. UDI skriver selv at asylsøkere har samme rett til helsetjenester som andre i Norge, og at kommunen har ansvar for helsehjelp til dem som oppholder seg i kommunen. UDI skal legge til rette for at beboere i mottak får tilgang til helsetjenester, men det er kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten som yter hjelpen.
Dermed blir mottakspolitikken lokal med en gang. En statlig kontrakt kan se ryddig ut i en tabell. I praksis betyr den nye oppgaver for helsesykepleiere, lærere, fastleger, NAV, frivillige, barneverntjeneste, tolker og mottaksansatte.
