Foto: Privat
Jeg vokste opp mellom Brasil og Norge. Mellom to språk, to kulturer og to sett med forventninger.
Mange tror det først og fremst er en rikdom. Det kan det også være. Men for et barn kan det samtidig være en stille kamp. For når du vokser opp mellom kulturer, blir du ofte sett, men ikke forstått.
Jeg husker hvordan voksne rundt meg tolket meg gjennom én kulturell linse: den norske. Det som i én kultur er respekt, kunne i en annen bli tolket som unnvikelse. Det som i én kultur er vanlig barneoppdragelse, kunne i en annen bli sett som avvik. Og det som i én kultur er et rop om hjelp, kunne bli oversett fordi det ikke passet inn i skjemaene.
Barn som vokser opp mellom kulturer, lærer tidlig å oversette mer enn språk. De oversetter også følelser, reaksjoner og forventninger.
Når barnet blir broen
Barn som vokser opp mellom kulturer, lærer tidlig å oversette. Ikke bare ord, men også koder, stemninger og forventninger. De blir broen mellom to verdener, ofte uten at noen voksne forstår hvor tungt det er å bære.
Jeg har brukt mye av voksenlivet mitt på å forstå hva som egentlig skjedde. Gjennom å skrive om min egen oppvekst har jeg sett hvor mange misforståelser som kunne vært unngått dersom systemene hadde hatt kulturkompetanse, ikke som et tillegg, men som en forutsetning.
For dette handler ikke bare om enkeltpersoner. Det handler om strukturer som fortsatt er bygget rundt en forestilling om «det norske barnet». Et barn som snakker flytende norsk. Et barn som forstår kodene. Et barn som har foreldre som kjenner systemet. Et barn som ikke bærer med seg en annen kultur i ryggmargen.
Men Norge er ikke et land med én type barndom lenger. Det er på tide at systemene våre tar det inn over seg.
Når mistrivsel blir misforstått
Når barn med minoritetsbakgrunn viser tegn på mistrivsel, blir det altfor ofte tolket som at barnet er problemet. Ikke situasjonen. Ikke kulturkollisjonen. Ikke traumene. Ikke misforståelsene. Ikke systemet.
Konsekvensene kan være store. Barn mister tillit. Barn mister språk. Barn mister tilhørighet. Og noen mister seg selv.
Problemet er ikke at barn vokser opp mellom kulturer. Problemet oppstår når systemene ikke klarer å møte dem der de er.
Jeg skriver dette fordi jeg vet at det finnes barn i Norge i dag som står i det samme som jeg gjorde. Barn som prøver å finne sin plass mellom to kulturer uten at voksne rundt dem forstår hvor krevende det er. Barn som blir feiltolket, misforstått eller oversett av systemer som ikke er laget for dem.
Det minste vi kan gjøre
Det minste vi kan gjøre, er å lytte. Det neste vi kan gjøre, er å lære.
Og det viktigste vi kan gjøre, er å innse at barn som vokser opp mellom kulturer, ikke er problemet.
Problemet oppstår når systemene ikke klarer å møte dem der de er.
