Derfor lar mange være å delta i samfunnsdebatten

Mange har erfaringer og perspektiver som kunne beriket den offentlige samtalen. Likevel velger de å tie. Malin Ali mener debattklimaet er en viktig del av forklaringen.

Det er mange ganger jeg snakker med folk som har gode perspektiver og kunnskap som kunne beriket samfunnsdebatten. Når jeg har oppfordret dem til å dele offentlig, er svaret ofte: «Jeg orker ikke.» Ikke fordi de mangler meninger, men fordi de ser hvordan debatter i kommentarfelt utvikler seg.

Det gjør meg trist. Da mister vi ikke bare én stemme, men også mangfoldet av perspektiver som kunne gjort samfunnsdebatten rikere. Samtidig forstår jeg dem.

Tonen i kommentarfeltene er ofte så usaklig og usmakelig at det ikke frister å delta. Jeg synes også det er interessant når man hører at de som velger å ytre seg, må tåle kritikk. Selvfølgelig skal man tåle kritikk – det er jeg ikke uenig i. Men det er en forskjell på å kritisere en mening, et utspill eller en handling, og det å gå til personangrep.

Jeg tar av meg hatten for alle som fortsetter å delta i samfunnsdebatten, til tross for sterke reaksjoner, kritikk, personangrep og i verste fall trusler.

Vi trenger et debattklima som tåler uenighet, uten at vi mister respekten for mennesket bak meningen

Når egne erfaringer blir tolket som kritikk

Det kan være krevende å løfte fram temaer i dagens debattklima. Jeg har selv kjent på dette i saker jeg har engasjert meg i.

For noen år siden, da jeg var i småbarnsfasen, skrev jeg om egne erfaringer med langtidsamming, som jeg fortsatte med til barnet var godt over to år gammelt. Hensikten var ikke å fortelle andre hva de burde gjøre, men å løfte fram et perspektiv jeg opplevde fikk lite plass.

Likevel opplevde jeg at noen leste innlegget som en kritikk av deres egne valg og erfaringer – enten fordi de ikke fikk til amming, eller fordi de valgte å avslutte ammingen tidligere.

Det fikk meg til å reflektere over hvor vanskelig det ofte er å føre en offentlig samtale om et tema. Å fortelle om egne erfaringer er ikke det samme som å fortelle andre hvordan de burde leve eller hvilke valg de burde ta.

Vi kan dele våre perspektiver uten at det automatisk er en kritikk av andre. Men jeg opplever at mange har vanskelig for å se den forskjellen. Det ser vi i en rekke ulike debatter.

Vi må diskutere sak, ikke person

Vi trenger å bli flinkere til å lytte til andres erfaringer uten å oppfatte dem som en kritikk av våre egne valg.

Jeg synes også vi bør tenke over hvordan vi kan bli bedre til å diskutere sak framfor person, og reflektere over grensen mellom legitim kritikk og hets. Vi trenger et debattklima som tåler uenighet, uten at vi mister respekten for mennesket bak meningen.

Samtidig må enkelte slutte å tillegge andre holdninger og meninger de aldri har uttrykt. Hvis flere skal ønske – og tørre – å delta i samfunnsdebatten, er dette et viktig sted å begynne.